Klassekampen.no
Fredag 8. desember 2017
Dragen med historiene

Det var en gang en drage som bodde i et zoo. Skjellene dens var skimrende grønne og blå, vingene dens var gyldne og når den viftet med dem, oppstod små feer av luft som straks forsvant igjen. Fly kunne den ikke. Den hadde forsøkt, men kom bare noen fomlete meter før den deiset i bakken.

Dragen hadde en hel armé av leger og spesialister som skulle tilrettelegge dens habitat. Territoriet var utstyrt med en hule i beste hardplast, en rad flammesikrede grantrær og en liten borg av kryssfinér. For å underholde dragen, var det satt opp en stor skjerm som ustanselig viste vakre bilder. Og likevel var den meget ulykkelig.

I starten hadde folk flokket til rundt innhegningen. Dragen hadde moret seg over oppmerksomheten og med å leke gjemsel mellom grantrærne og høre på gispende utrop når noen fikk et glimt av den. Men etter som tida gikk, ble dragen syk. Vingene krympet og skjellene antok en trist gråfarge og ble klebrige. Legene gjorde alt de kunne, men tilstanden bare forverret seg. Til slutt holdt folk opp med å komme og se på dragen, for den lignet uansett bare en grå firfisle.

For å ha noe å drive tiden med, fant dragen opp små historier. Disse var bare for moro, og hadde ingenting med de nøye uttenkte moralfablene og følelsesvriderne folk i landet vanligvis underholdt seg med. Da den fortalte dem til legene, nikket de oppmuntrende og kom med gode forslag til hvordan fortellingene kunne bli meget bedre. Da holdt dragen opp med å fortelle historiene sine til legene.

Av og til kom det folk nær innhegningen. Det var uteliggere, eller et eventyrlystent barn, eller en av disse som ikke synes det er så nøye hvor en sti går hen, bare den går rundt en sving. Når disse kom nært nok, hvisket dragen sine historier til dem. Så gikk de hjem, eller til sin krok under en bro, og drømte.

De drømte om ting som ikke fantes og ikke ville noe annet enn seg selv, til drømmene rant over sine bredder og ble tatt opp av jorden i blomsterbed og potteplanter. Spredte bier skrapte sammen det de fant av pollen, og i pollenet, var det drømmestøv som igjen spredte seg med vær og vind. Til slutt var luften tykk av drømmer.

Dette merket dragen der den lå i sin plasthule. Den kunne lukte det som de første snøflak. Og vingene vokste og skjellene skimret svakt og innen solen stod opp bak fabrikkrøyken den morgenen, fløy dragen vekk. Men ikke før den hadde pustet en stor kule av ild og brent ned mesteparten av byen. Da fløy dragen sin vei og var lykkelig.

Snipp, snapp, hilsen alle med snute.

tonemelbye@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.53

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk