Klassekampen.no
Fredag 8. desember 2017
Ja, Såmenn: I stedet for å samle alt genmateriale på et «trygt» sted, sprer vi det rundt i stedet, skriver Stefan Sundström. Maleri: Vincent Van Gogh, De Zaaier, 1888 (utsnitt)
En liten folkebevegelse er i gang ute i Distrikts-Sverige.
Frøene er sådd

Jeg har med meg en pose på turneen vår. I den er det et stort rot av masse små pakker. Små hjemmelagde pappbeholdere. Kaffefilter, kunstferdig brettet til små konvolutter. Jeg kjører rundt på en merkelig turné med Martin Emtenäs. Han står på scenen og babler om biologisk mangfold, og jeg sitter der og spiller noen låter. Etter forestillingene, i teaterlokaler rundt om i Distrikts-Sverige, går jeg ut i foajeen for å selge bøker.

Distriktene, glesbygden, er fulle av liv. De fleste bor jo faktisk her ute. Hvis vi tar med alle de vi bare snakker om, altså revene, blomstene og biene. Kyrne. Og alle de som bor i kumager! Det er de som har bygget landet. Det var de som i samarbeid med gresset bygget opp de store matjordlagrene på præriene. Det tok hundretusenvis av år med beiting og bæsjing, vekst og sol, for å få alt karbonet ned i bakken, slik at den fruktbare svarte jorda i Ukraina og det fruktbare Midtvesten i Nord-Amerika, kunne bli slike enorme lagre av matjord. Kyrne er mikrobenes skip.

Nå er prosessen snudd opp ned. Vi dyrker soya og mais som blir kraftfôr til stakkars kyr som vokser altfor fort, får kolikk av den kraftige kosten og fiser alt karbonet fra den svarte jorda opp i himmelen. Og ingen gjør fra seg på bakken lenger. I stedet lages kunstgjødsel ved hjelp av fossil energi, og jorda forsvinner sakte. Opp i himmelen.

Man kan si at det er en gigantisk form for gruvedrift. Kjøttindustrien er en gigantisk karbongruve.

Men jeg kjører nå altså rundt i distriktene med en pose i hånda. Først var den ganske liten, egentlig bare en liten bigeskjeft til boksalget. Men posen blir større og større. Det er den som kommer til å bety noe, når alt dette er over, tenker jeg. Den er blitt tyngre og tyngre. Jeg får mer enn jeg gir.

Det begynte med at jeg skulle ha med meg tomatfrø til å dele ut, frø fra tomatslag jeg skriver om i boka. Det finnes mange typer tomater, tusenvis faktisk. De vi kjøper i butikken, er bare en blek skygge når det gjelder smak og sunnhet sammenlignet med gamle kulturarvtyper – som det fortsatt går an å få tak i. De heter Moonglow, Brandywine, Old German og så videre, og de har aldri blitt dyrket kommersielt, for de er ikke enhetlige i farge og form. De ser ut som gamle skrukkete roser, og de tåler ikke transport. Men de er himmelsk gode. Og så er de nyttige. Jeg tenkte meg at folk ville få lyst til å dyrke dem når de leste boka, så jeg tok med meg en masse frø slik at vi kunne bytte. Dermed ville ulike tomatgener spres gjennom landet.

Nå får jeg mye mer frø enn jeg gir ut, det er frø til lilla gulrøtter fra Västergötland, gråerter fra Delsbo, mange ulike slag chili. Jeg må ha ti tusen frø i posen, de kommer og går, det føles som om jeg kjører rundt og befrukter landsbygda, som en slags vinterbie. Det var jo boka jeg ville selge, men det er som om den kommer helt i skyggen, og jeg forstår at jeg har sklidd inn i en liten folkebevegelse, en geriljavirksomhet som handler om selvforsyning.

For hvis vi skal overleve på denne planeten, kan vi ikke fortsette å utslette 5000 plante- og dyrearter hver måned.

Vi aner ikke hva disse artene i dag gjør for oss. Biologisk mangfold handler ikke bare om biologers sentimentale følelser for barkbiller eller en uvanlig type gress, men om at vi er helt avhengige av det komplekse samspillet av bakterier, planter og dyr som inngår i økosystemet. Uten dem dør vi.

Folk er mye mer interessert i å bytte frø med hverandre enn å lese bøkene mine. Og jeg forstår hvorfor når jeg leser den lille notisen i svenske aviser om at det i frølageret som er bygget på Svalbard – det som skulle være en genbank for nyttevekster fra hele verden – har begynt å lekke inn smeltevann. Permafrosten som skulle være evig, har begynt å gi etter på grunn av alt karbonet vi sendte opp i himmelen. Fra jordene i Ukraina og Ohio. Fra oljekildene i Irak og Texas.

Så vi som ønsker at barnebarna våre skal ha en sjanse, prøver en annen strategi: I stedet for å samle alt viktig genmateriale på et «trygt» sted, sprer vi dem rundt i stedet, slik at det alltid finnes såkorn til gode tomater. Og settepotet med masse karbohydrater. På flere steder, litt som internett fungerer: går det galt et par steder, finnes det et annet sted.

For det vil gå galt en jævla masse steder. Med mindre vi, fort som faen, slutter å sende en masse karbon opp i himmelen.

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag. Oversatt av Lars Nygaard.

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.55

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk