Klassekampen.no
Torsdag 7. desember 2017
SSB-bråket har slått en kile inn i tellekantsystemets autoritet.
Når tall blir troll

Det minst overraskende med skandalen i Statistisk sentralbyrå var at Erling Holmøys omstridte innvandringsregnskap spilte en så sentral rolle. Regnskapet har lenge blitt så grundig kritisert på både faglig og politisk grunnlag at det bare var et spørsmål om tid før det hele ville eksplodere.

Det som derimot overrasket, var at Christine Meyer ikke visste bedre enn å prøve å legitimere omorganiseringen med at forskerne ikke hadde publisert nok i internasjonale tidsskrifter på nivå to. Er det en ting SSBs ledelse burde ha lært av sommerens store debatt om internasjonaliseringen av akademia, er det at tellekantsystemet er for politisert til å ha særlig legitimeringskraft i offentligheten.

Debatten i sommer viste at det finnes stor uenighet om hvorvidt presset for å publisere internasjonalt fører til bedre eller dårligere forskning, mer eller mindre meritokrati, og om det svekker eller styrker forskernes samfunnsdeltakelse.

Det er vanskelig å se at debatten kom noen vei – temperaturen forble like høy og posisjonene like fastlåste frem til semesterstart kom, og ingen lenger hadde tid til å skrive. Et underliggende stridstema var selve tellekantsystemet, som har vært kontroversielt siden det ble innført i 2006. En sentral årsak til at dette systemet splitter, er at all forskning skal vurderes etter en standard som passer noen mye bedre enn andre.

Kampen om hvordan forskningskvalitet skal vurderes, foregår ikke lenger bare internt i fagmiljøene, men har for lengst blødd inn i offentligheten. Mange har påpekt at ikke all forskning egner seg like godt for internasjonal publisering, blant annet om særnorske forhold. Internasjonale tidsskrifter har også blitt kritisert for være styrt av faglige interesser og bidra til «motepress», som SSB-forsker John Dagsvik skriver om i dagens kronikk.

Noe som muligens er mindre kjent, er at beslutningen om hvilke tidsskrifter som skal rangeres på av nivå en og to framforhandles innenfor hvert fagfelt nasjonalt. Det er ikke urimelig å anta at taperne i denne maktkampen er midlertidige ansatte, nyansatte og forskere innenfor smale eller kontroversielle fagfelt. Men de som roper høyest om urettferdigheten i systemet, er gjerne etablerte professorer.

Om Christine Meyer ikke har fått med seg hvor politisert tellekantsystemet er, må hun ha holdt hendene hardt over ørene. Det å kaste et vepsebol inn i et annet, må vel være tidenes dårligste lederstrategi. Men en ting som er fint med denne saken, er at den endelig har slått en kile inn i tellekantsystemets autoritet på institusjonelt nivå.

Nå er det viktig at debatten ikke stopper opp mens det finnes rom for reelle endringer.

Det første vi bør gjøre, er å ta inn over oss på hvilken måte forskning er politisk. For det betyr ikke, som noen frykter, at sannhet kan reduseres til meninger. Det betyr simpelthen at man anerkjenner at kunnskap er noe som hele tida skapes, og dermed preges av maktkamper. Det betyr heller ikke at politikere og forskere har samme oppgave: Mens politikerne skal finne løsninger og forsvare sine ståsteder, skal forskerne være evig misfornøyde med de svarene som finnes. Begge rollene er og bør være uriasposter, men der politikerne står ansvarlige overfor velgerne, bærer forskeren samfunnets usikkerhet på sine skuldre.

Hvordan skal forskningsinnsats da belønnes, om ikke med publikasjonspoeng? Jeg tror ikke den skal belønnes i det hele tatt. Forskere bør simpelthen få mulighet til å gjøre jobben sin – å bane nye veier inn i det ukjente, og formidle kunnskapen på måter de selv mener er hensiktsmessig.

anjas@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.44

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk