Klassekampen.no
Torsdag 7. desember 2017
Splitter samfunnet: 22. november falt dommen mot Ratko Mladic i Haag. Men noen synes dommen er for mild, anser andre ham som en nasjonalhelt. Her hylles han av bosniske serbere i sin hjemby Kalinovik, i Bosnia-Hercegovina. Foto: Amel Emric, AP/NTB scanpix
Han gjennomførte et folkemord mens media og verdens ledere sto passivt og så på. Hvem er Ratko Mladic?
Slakteren fra Bosnia

Dommen i rettssaken mot den bosnisk-serbiske generalen Ratko Mladic som falt i Haag 22. november, markerer slutten på den siste av de store sakene ført for den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia. Saken mot Mladic startet i mai 2012, og måten den sluttet på minnet om hvordan den begynte: overfor dommerne så vel som de tilstedeværende ofrene for krigsforbrytelsene han hadde ledet, inntok Mladic en arrogant holdning der han avbrøt dommeren, betegnet rettssaken som basert på løgner og gjorde grimaser overfor de etterlatte. Han klappet med hendene, og dro med en rask bevegelse en finger over halsen, vendt mot gruppen av «Mødrene fra Srebrenica», som for å vise at han ville slakte dem, nå som før. Mladic gjorde alt han kunne for å leve opp til kallenavnet «slakteren fra Bosnia».

Da dommer Alphons Orie begynte opplesningen av de elleve tiltalepunktene, avbrøt Mladic så høylytt at han ble bedt om å forlate salen. Advokatens begjæring om å stanse på grunn av høyt blodtrykk hos tiltalte, ble ikke etterkommet. Fra et sideværelse overvar så Mladic domsavsigelsen: livstid, skyldig på ti av de elleve tiltalepunktene, herunder folkemord i Srebrenica i juli 1995 der minst 8372 bosniere ble planmessig henrettet, beleiringen av Sarajevo der over 13.000 mennesker ble drept av granatnedslag og beskytning døgnet rundt i nær fire år, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser, fordrivelse og gisseltaking. Det ene punktet der han ble frikjent, gjelder – som i saken mot Radovan Karadzic – folkemord i seks ulike områder i Bosnia-Hercegovina utenom Srebrenica, blant annet Prijedor og Sanski Most.

Fakta:

Ratko Mladic:

• Ratko Mladic var generaloberst og øverstkommanderende for den bosnisk-serbiske hæren under borgerkrigen 1992–95.

• Han ble beskyldt blant annet for å stå bak massakren på 8000 bosniske muslimer i Srebrenica.

• Etter seksten år på rømmen, ble han pågrepet i 2011.

• 22. november ble Mladic dømt til livsvarig fengsel av den internasjonale straffedomstolen i Haag.

• Han ble funnet skyldig i folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og andre krigsforbrytelser.

Om forfatterne:

• Rasim Muratovic er direktør ved institutt for krigsforbrytelser, Universitetet i Sarajevo.

• Arne Johan Vetlesen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Retten fant det ikke bevist at det ble begått folkemord her, ettersom «ofrene ikke representerte en tilstrekkelig substansiell andel av den bosnisk-muslimske befolkningene i områdene».

Derimot ble bevisene på at Mladic, som fremtredende medlem av en såkalt «joint criminal entreprise», hadde intensjon om folkemord i Srebrenica, området som FN hadde erklært som «sikker sone» for bosniakkene som søkte tilflukt der, funnet overbevisende. Flere av disse bevisene ble da også, i sanntid og foran løpende kameraer, levert av Mladic selv.

Alle som har sett Mladic utfolde seg i fri dressur i rettssalen i Haag vil spørre seg hvordan en person som fremstår som så vulgær og usympatisk kan ha gjort en slik enestående militær karriere og i årevis ha vært en respektert forhandlingspartner for toppdiplomater som Cyrus Vance, David Owen og Thorvald Stoltenberg, en mann hvis ord man valgte å stole på, år etter år og løftebrudd etter løftebrudd; en årelang unnfallenhet som resulterte i at Mladic vurderte riktig da han, etter mottoet «tar du den, så tar du den», konkluderte med at han kunne gjøre nøyaktig slik han ville med Srebrenicas muslimske befolkning. Mladics ry som en uovervinnelig militær leder ble skapt i den innledende fasen av krigen, da en logistisk overlegen Mladic ledet angrepene på en dårlig organisert og uforberedt forsvarshær, vel vitende at våpenembargoen vedtatt i FN ville fryse motpartens underlegenhet.

Mladic, født i enkle kår i 1943, er en velutdannet karriereoffiser, skruppelløst dedikert til oppgaven om å skape et «etnisk rent» Stor-Serbia ved å fordrive og drepe den ikke-serbiske befolkningen. I Republika Srpska hæren, som han ledet, var kommandantens vilje hevet over alt annet. Mladic gjennomførte beslutningene til de store serbiske ideologer og politikere, og ga direkte ordre til forbrytelser. Her er et eksempel: «Slå hardt til på Velusic og Pofalic bydelen, det er ikke mange serbiske mennesker som bor der. Driv dem til vanvidd.» Han sendte meldingen til en artillerienhet som skjøt mot Sarajevo med missiler.

Betegnende er opptaket av Mladic da han, sammen med nestkommanderende Radislav Krstic, inntok Srebrenica 11. juli 1995, og med stor tilfredshet erklærte at «tiden for å ta revansj over muslimene er kommet». I ettertid, når en hel verden har sett opptaket på TV og bevitnet at hærsjefen leverer beviset på sin forbryterske intensjon, er et slikt overmot vanskelig å forstå.

Et drøyt år tidligere opplevde Mladic at datteren Ana begikk selvmord, 23 år gammel. Mange kilder hevder at Anas selvmord skyldes kjennskapet hun hadde fått til farens forbrytelser i Bosnia – vel å merke før massakren i Srebrenica. Mladic var etter sigende helt knust. Den psykologiske betydningen av datterens selvmord må ha vært enorm, og det står klart at det skjedde en endring i hans psyke. Fra nå av an dreide alt seg om død og lidelse. Hans besluttsomhet ble til grusomhet, mot til dårskap, og respekt av motstanderne til forakt. Diplomatiske forslag til en fredelig løsning tok Mladic som en hån.

Mladic hadde bestemte personlighetstrekk som imponerte og innga en aura av makt: dristig, selvsikker og arrogant. Han oppførte seg som en mann for hvem det finnes en utvei i enhver situasjon. Blant sine egne var Mladic lenge vellykket i å spille en modig mann, skjønt maktberuselsen førte ham over i morderiske eksesser det ikke kunne være noen vei tilbake fra. Han fremholdt bestandig at han forsvarte det serbiske folket og at dets viljestyrke er sterkere enn noen lov. Han argumenterte med serbernes rolle som offer gjennom historien like siden det tapte slaget ved Kosovo Polje i 1389, og viste til de angivelig 700.000 drepte serberne i Jasenovac konsentrasjonsleir i annen verdenskrig: «Våre graver må vi beskytte så lenge vi lever. Våre styrker beskytter levende og døde serbere.»

Fra å være en jugoslaver, utviklet han seg til en serbisk etnonasjonalist. Men Mladic har aldri forstått «folket». Han skjønte ikke at det var ulike synspunkter i «eget folk», serbere som ville leve i harmoni med sine kroatiske og muslimske naboer, i stedet for å la seg rekruttere til et stormløp for å fjerne dem. For Mladic var serbiske tilhengere av et multietnisk Bosnia de «urene egne», forrædere.

De fleste som beskrev Mladic da han var på toppen av sin makt var fascinerte av hans «guttaktige» karisma. De overså, eller valgte å se bort fra, hans manipulerende og sadistiske side slik den utspilte seg i umenneskelighet og svik. Igjen er scenene som utspilte i Potocari, i Srebrenica, illustrerende: I det ene øyeblikket godsnakker han med livredde mødre med barn på armen og gir ungene godterier, mens en hel bataljon av hollandske FN-soldater er tilskuere og ikke vet hva de skal tro og hva de skal gjøre, og en oppglødd og rødmusset Mladic smiler inn i kameraene; minutter senere separeres, på hans ordre, kvinnene fra sine menn, barna fra sine fedre, slik at alle gutter og menn over 16 kan henrettes, busslast etter busslast, et par kilometer unna.

Man kan si at Mladic falt for eget grep, forelsket i sitt grandiose selvbilde. Men uten andres beundring og støtte hadde han aldri kommet i posisjon til å lede de verste forbrytelser på europeisk jord siden andre verdenskrig. Mladics vei fra små kår til toppen av makthierarkiet i et land med en av Sentral-Europas mektigste armeer og til forhandlingsbordet med verdens ledende diplomater, sier ikke bare noe om ham. At han nådde så langt sier også noe om naivitet, opportunisme og unnfallenhet hos dem han møtte på sin vei, internt som utad, og som ikke ga ham motstand, ikke engang da folkemord ble begått foran løpende kameraer. Som fredsforskerne Wilhelm Agrell og Jesus Alcala skrev rett etter at Daytonavtalen ble inngått i desember 1995: «I og med Daytonavtalen aksepteres det politiske resultatet av uhørte og systematiske brudd på folkeretten. Den hittidige presedens fra den annen verdenskrig er dermed erstattet av en annen, en som ikke kan endres av fremtidige krigsforbryterprosesser mot enkeltpersoner i Haag. Avtalen viser at både krigens opprinnelige opphavsmenn og de maktorganer som har stått for terroren kan overleve ved å gjøre seg uomgjengelige som kontraherende parter. I Europa er nå prinsippet om opprettelse av etniske statsdannelser de facto akseptert.»

Nå som dommen mot Mladic har falt, er spørsmålet hvilken rolle den vil spille for utsiktene til forsoning i dagens Bosnia. Reaksjonene så langt bekrefter mønsteret som har avtegnet seg etter tidligere dommer i Haag. Ajsa Umirovic mistet 42 slektninger i Srebrenica og uttaler at «selv 1000 livstidsdommer ville ikke være nok til å oppnå rettferdighet». I Lazarevo, Mladics siste skjulested før arrestasjonen, er reaksjonene preget av trass: domstolens arbeid har vært en farse fra første dag, ettersom nesten utelukkende serbere har fått strenge straffer, og intet tribunal kan rokke ved Mladic’ status som «ekte serbisk nasjonalhelt». Og mens det politiske lederskapet i Bosnia-Hercegovina sier de håper dommen vil etablere en sannhet om hva som skjedde som alle må akseptere, oppfordrer statsministeren i Republika Srpska, Milorad Dodik, alle serbere til «for all fremtid å viske ut enhver referanse til domstolen fra alle skolebøker» – dette i en føderasjon der undervisningen helt siden inngåelsen av Daytonavtalen har fulgt etniske skillelinjer, med distinkte – og uforenlige – historiefortellinger: militære og politiske ledere som på en skole og for en elevgruppe skildres som mordere, hylles på en annen skole som helter som ofret alt for sitt elskede folk. Dodiks svar på dommen på førti års fengsel mot Radovan Karadzic, som falt i mai i fjor, bestod i å oppkalle et nyåpnet hybelhus for studenter etter Karadzic.

Gitt det enorme spriket innad i Bosnia-Hercegovina overfor dommene fra Haag, er det ikke til å undres over at overlevende som Refik Hodzik fra Prijedor ikke kan finne verken tilfredshet eller sinnsro nå som han vet at Mladic aldri mer vil oppleve en dag som fri mann: «Når man tenker på at en slik feiging var herre over tusenvis av menneskers liv og død, og at han fremdeles nyter heltestatus blant et betydelig antall serbere, er det deprimerende – ikke noe annet.»

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.47

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk