Klassekampen.no
Onsdag 6. desember 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
De som argumenterer for at nullvekst er bærekraftig, har misforstått.
En verden uten vekst

Kravet om en verden som ikke er basert på økonomisk vekst har vært med oss i mange tiår. På 1970-tallet gikk det opp for mange at vi kan gå tom for naturressurser. Når man måtte stå i flere timers kø for bensin, ble det litt mer håndfast. Rapporten «Limits to Growth» kom også betimelig i 1972. Den prosjekterte forbruk av naturressurser inn i framtida. Konklusjonen var at med ‘business as usual’ ville grensene for vekst bli nådd i 2072, og vi ville oppleve «en plutselig og ukontrollerbar nedgang i både befolkning og industriell kapasitet».

Grunnideene i «Limits to Growth» har ikke transformert hvordan vi tenker om framtiden og økonomisk vekst. Bensinpumpene har vært fulle siden, og det kreves for stor innlevelse for å virkelig ta inn over seg at man kan gå tom. Samtidig har mange pessimistiske forestillinger ikke slått til. De som argumenterte for nullvekst, mente at vi ville gå tom for ressurser og at prisene ville bli skyhøye. Økonomer påpekte ofte at prisene ville signalisere til produsenter at man trenger andre teknologiske løsninger, og at prisene derfor ville være stabile og forbruk av naturressurser ville regulere seg selv.

Historikeren Paul Sabins har skrevet om dette i boka «The Bet» (2013). Paul Ehrlich, en biolog, var sikker på at prisene ville gå opp. En økonom, Julian Simons, trodde at prisene ville gå ned, nettopp fordi færre naturlige ressurser ville føre til alternative løsninger, som igjen vil føre til lavere priser. De to inngikk et veddemål om den gjennomsnittlige prisendringen i fem metaller (kobber, tinn, krom, nikkel og wolfram). Simon vant, og Ehrlich måtte betale: Prisene gikk nedover, ikke oppover.

Vi har et dårlig informert ordskifte om vekst og bærekraftig utvikling. På den ene siden mener noen at økonomisk vekst i seg sjøl ikke er bærekraftig. En økonom, på sin side, kan argumentere at økonomisk vekst er bærekraftig per definisjon. Det finnes vekst som tar i bruk mer av naturressursene – men strengt definert er økonomisk vekst et resultat av bedre kombinasjoner av kapital og arbeid. Det er intensiv vekst. Vekst der man får mer av å bruke mer er ekstensiv vekst, og er ikke bærekraftig. Men det er stor forskjell på hvordan økonomisk vekst er definert i læreboka og hvordan det måles i praksis. Hadde økonomer vært litt flinkere til å kommunisere denne svakheten i BNP som styreverktøy, så hadde det kanskje vært lettere for de grønne å skjønne at vekst i seg sjøl ikke er problemet.

Vekst handler om å gjøre ting på den lureste måten. Jeg bruker gjerne eksemplet med å flytte en treseters sofa. Er du aleine er produktiviteten lav. Det går seint å flytte sofaen. Legger man til en enhet med arbeidskraft, gjør produktiviteten ett byks. Det er mer enn dobbelt så lett å flytte sofaen når man er to. Legger man til en tredje, går det feil vei. Nummer tre går i veien og skaper negativ vekst.

Det største problemet for nullvekst-agendaen er dagens globale ulikhet. Økonomen Branko Milanovic påpekte dette nylig på sin blogg. De beste estimatene vi har tilsier at omtrent en fjerdedel av verdens befolkning lever på under 2,5 dollar dagen. Det er fullstendig uholdbart å holde to milliarder mennesker i fattigdom for å oppnå et nullvekstmål. Medianinntekten i rike vestlige land er på omtrent 120 tusen kroner. 90 prosent av verdens befolkning tjener mye mindre. Skal alle oppnå denne inntekten, må verdens BNP økes nesten tre ganger.

Om vi vil ha en verden med null ulikhet og null vekst, må vi dele kaka likt på snittet. Det er seks ganger mer enn hva de fattigste to milliardene har, mens borgere i vesten må kutte inntekt og forbruk med to tredjedeler deler i snitt. I nullvekstscenarioet må vi klare oss med januarlønna hele året; for nordmenn var snittmånedslønna 45.000 i fjor.

Uansett hvem som har gjettet riktig om framtidsscenarioet for forholdet mellom naturressurser, vekst og teknologi, så er det umulig å finne en politisk holdbar løsning med nullvekst. Dagens globale ulikhet er for høy. Og om det er noen som tror de kan få makta i Norge med løfter om å kutte lønningene med 90 prosent, så tar de feil. Nullvekst er ett dårlig siktemål, og etter mitt syn er det også er en dårlig inngang til en debatt om bærekraftig utvikling.

mortenjerven@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Camilla Øvald, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.36

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk