Klassekampen.no
Onsdag 6. desember 2017
Om økonomenes inntog i norsk skolepolitikk.
Hva skjer i klassen?

De siste dagene har jeg lest to skriftstykker samtidig. Det ene er Marte Spurklands nye bok «Klassen», hvor forfatteren følger en lærer og sju av elevene hennes det siste året på en videregående skole utenfor Oslo. Det andre er Statistisk sentralbyrås rapport «Long term impacts of class size in compulsory schools in Norway», som kom ut tidligere i år og som undersøker langtidseffekter av klassestørrelse i Norge. Den første er det kanskje ikke så underlig at jeg leste: en Bragepris-nominert bok, som viser ungdomstida, skolehverdagen og lærerlivet fra innsida. SSB-rapporten, derimot, tviler jeg på at særlig mange uten samfunnsøkonomisk bakgrunn har lest. Til det er språket for faginternt og formlene for fremmede. Likevel leste jeg rapporten, og grunnen er at rapporter som denne får lov til å styre Skole-Norge.

Under påskudd av at vi skal ha en «kunnskapsbasert skolepolitikk» brukes nemlig slik forskning for det den er verdt – og verdien er potensielt svært høy. Dersom vi slår oss til ro med at klassestørrelse eller lærertetthet ikke betyr noe, så er det mange kroner å spare for norske kommuner. Da er det fritt fram til å fylle klassene til randen, slik også enkelte kommuner gjør.

Den siste ukes debatt i våre spalter om lærernormen KrF har fått gjennomslag for i budsjettforhandlingene med regjeringen, viser dette. I et innlegg skriver KS’ utdanningsdirektør Erling Lien Barlindhaug at han tar til etterretning at politikere «velger å prioritere svære summer til tiltak uten dokumentert effekt». Han viser til Utdanningsdirektoratets sider, hvor det står at «Det er forsket mye på effekter av klassestørrelse og lærertetthet, men effekten er ikke entydig». Kilden er blant annet økonomiprofessor Edwin Leuven, som også har skrevet SSB-rapporten.

Så hva viser rapporten egentlig? Den forteller at forskjellene i inntekt i voksen alder for dem som gikk ut av skolen mellom 1977/78 og 2002/03, ikke kan forklares med klassestørrelse. Gruppestørrelsen i skolene har heller ikke påvirket om disse elevkullene gjennomførte skolen eller ikke.

Hva forteller denne rapporten ikke? Den forteller ingenting om hvordan elevene har hatt det på skolen, om hvordan undervisningen har vært lagt opp og planlagt, om klassemiljø, sosiale problemer og engasjement fra lærerne. Den sier ingenting om hvor mange timer lærerne legger ned utenfor arbeidstid for å gi hver elev deres lovpålagte individuelle oppfølging. Kort sagt forteller rapporten ingenting om noe av det boka «Klassen» viser. Jeg tar meg i å undre: Har Lauven i det hele tatt besøkt et norsk klasserom, eller snakket med norske lærere?

Skolens fagforeninger har kjempet for en lærernorm i flere år. De representerer yrkesgruppen som hver dag møter norske barn og ungdommer, på gode og dårlige dager. De tar dem imot og lærer dem om likninger, demokrati, Sigbjørn Obstfelder og Georg Brandes og realismen, som læreren «Anette» i Spurklands bok. Det er selvsagt ikke Utdanningsforbundet som skal styre norsk skolepolitikk, men det å utviske lærernes tunge erfaring fra landets klasserom fordi en økonomiprofessor har funnet en måte å sammenstille lønn i voksen alder med klassestørrelser fra 1980-tallet på, virker ikke bare noe overilt, men risikabelt. For en utdanningspolitikk som skolens viktigste yrkesgruppe ikke kjenner seg igjen i eller støtter, tjener ikke norsk skole som helhet.

Derfor er det avgjørende at økonomene ikke får ta over skolefeltet alene, men at også historiene fra klasserommet får en plass i samtalen om læring og oppvekst. Fortellingen til «Anette» viser at det å være lærer er så mye mer enn bare å gjøre elevene til lønnsmottakere i voksen alder.

maris@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk