Klassekampen.no
Tirsdag 5. desember 2017
Johan Castberg stilte seg i spissen for småkårsfolkets kamp.
Arbeiderdemokraten

Johan Castberg (1862–1926) må være en av Norges største politikere, i hvert fall hvis vi ser på hva han fikk utrettet, både som politisk strateg, statsråd og stortingsrepresentant. Tidligere redaktør i Oppland Arbeiderblad, Jens Olai Jenssen, er nå aktuell med en bok om ham, «Et brennende hjerte», der han gir en god framstilling av Castbergs mangfoldige virke.

Castberg utdannet seg til sakfører og var allerede i ung alder engasjert som journalist og politiker på Venstres radikale fløy. Han sto sentralt under unionsoppløsningen i 1905 som radikal republikaner. Castberg var både kulturradikal og nasjonal demokrat, men det unike var hans sterke sosialradikalisme, der han tok opp tråden etter den første norske arbeiderbevegelsen, Thranittbevegelsen. Marcus Thranes arbeiderforeninger krevde bedring av husmannsklassens kår og omfordeling av jord. Det var den samme kampen som Castbergs parti, Arbeiderdemokratene – Det radikale folkeparti, førte. Målet var at eiendomsløse skogsfolk og husmenn kunne bli selvstendige småbrukere med eiendomsrett til jord og hjem.

Arbeiderdemokratene, som i perioder var en del av Venstre, hadde sitt utspring i arbeiderforeningene i Hedmark og Oppland, og forble langt på vei et regionalt parti. Partiet var representert på Stortinget fra 1900 til 1934, og på sitt største hadde det seks stortingsrepresentanter.

Johan Castberg var, for øvrig i likhet med Arne Garborg, sterkt inspirert av den amerikanske økonomen og sosialfilosofen Henry George. Han mente naturressurser som jord, vann, skog og fisk er samfunnets ressurser og burde kontrolleres av samfunnet. Hans tanker utgjorde mye av premisset for de radikale norske konsesjonslovene som Castberg fikk gjennom som justisminister i Gunnar Knudsens Venstre-regjering i 1906 og 1909. Disse ble innført for å stoppe store utenlandske firma i å kjøpe opp og kontrollere vannkraft og andre norske naturressurser. Ikke nok med at konsesjonslovene er knyttet til Castbergs navn; en like stor bedrift var de castbergske barnelovene i 1915, som ga barn født utenfor ekteskap rett til arv etter far. Det var svært radikale lover også i en europeisk sammenheng. Her samarbeidet han tett med svigerinnen Katti Anker Møller.

Castberg skapte en original politisk bevegelse med dype røtter i norsk historie. Partiet sprang ut av striden for folkestyre og selvråderett, men det var også en del av arbeiderbevegelsens kamp for sosiale forbedringer. Da Arbeiderpartiet etter hvert vokste seg større, ikke minst på landsbygda, ble rommet for partiet mindre. Jens Olai Jenssen skriver i «Et brennende hjerte» at Martin Tranmæl, ikke så lenge før Castberg døde i 1926, inviterte ham til å bli med i Arbeiderpartiet.

I likhet med Thrane er Castberg en sentral forutsetning for samfunnsutviklingen vi har opplevd de siste 100 årene. Og for oss som er litt opptatt av å trekke historiske linjer, er det ikke så vanskelig å følge den castbergske impulsen også i nyere norsk politikk. I dag framstår for eksempel Ottar Brox som en av de fremste i tradisjonen etter Castberg. Samtidig er det vel verdt å studere det Castberg fikk til med konsesjonslovene. Rundt århundreskiftet var det en enorm teknologisk utvikling som gjorde det mulig å utnytte elektrisk energi på stadig nye områder. Disse ressursene ble kjøpt og overtatt av utenlandske interesser. Svaret ble konsesjonslovene som gjorde det mulig å la ressursene komme samfunnet til gode. I dag er det utenlandske digitale selskaper, som Google og Facebook, som på liknende måte privatiserer den allmenningen Johan Castberg og Henry George mente tilhørte oss alle. Nå trengs det derfor igjen politikere av Castbergs format.

bjorgulv.braanen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.31

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk