Klassekampen.no
Mandag 4. desember 2017
Gjenbruk: Stranger Things.
Gamle minner i Netflix-innpakning er fortsatt ekte minner.
Hawkins, Follo

Jeg vokste ikke opp med julekalender. Foreldrene mine var nye i Norge og Follo og hadde viktigere ting å sette seg inn i, som å finne ut hvor man kunne få tak i aubergine. Men en dag vi var på Matkroken i Ås, fikk jeg og broren min hver vår sjokoladejule­kalender. Vi rev opp alle lukene på én gang, knipset i oss 24 sjokoladebiter og ventet på nyttårsrakettene. Vi var fortsatt tidlig i desember.

Dette var på 1980-tallet, den gangen vi måtte dra på videokiosken for å leie moviebox (dere unge får google det) og VHS-kassetter. Vi leide filmer som «E.T.» og den mindre kjente «The Goonies», om en corny vennegjeng i Oregon som havner i et trøblete eventyr med gangstere og sjørøverskatt og alt. Statens aldersgrense på filmer var forresten en annen ting foreldrene våre aldri satte seg inn i. Så vi gjorde ofte stua om til en illegal kino, inviterte nabobarna og så dystopiske voldsfilmer som sci-fi-thrilleren «Aliens» og den japanske animasjons­filmen «Akira», der myndighetene driver hemmelig forskning på barn med overnaturlige evner.

Alle disse filmene (og mange andre) har vært nevnt som inspirasjons­kilder til Netflix-suksessen «Stranger Things». Serien er en skamløs nostalgitripp, og da andre sesong kom ut i oktober, slukte jeg episodene og ekstramaterialet raskere enn du kan si sjokoladejulekalender og permanent oppholds­tillatelse. I serien møter vi en sjarmerende og nerdete gjeng i fiktive Hawkins i Indiana: Mike med bolleklipp, Dustin uten fortenner, Lucas med pannebåndet og Will med den nevrotiske alenemoren.

En dag forsvinner Will på vei hjem fra en rollespillkveld. Omtrent samtidig dukker en mystisk jente med psykokinetiske evner opp i Hawkins. Uten å røpe for mye, vikles barna inn i et drama med lysskye laboratorier, monstre fra parallelle dimensjoner – og god, gammeldags tenåringsintriger. Det hele utarter i andre sesong, med nye karakterer og 80-tallsreferanser som er skrudd opp enda noen hakk.

Kynikeren i meg vet at «Stranger Things» bare er en blanding, en mashup av mine barndomsminner som Netflix sikkert har kjøpt rettighetene til. Jeg er uansett solgt. Jeg leser artikler om at gutten som spilte Mikey i «The Goonies» og han som spilte Burke i «Aliens», begge har roller i «Stranger Things 2». Jeg leser saker som bekrefter at skaperne lot seg inspirere av «Akira», som våre nye norske venner så med skrekkslagne øyne hos oss mens foreldrene deres satt hjemme, tilfreds over å ha sendt barna bort på besøk til de nye ungene i nabolaget.

Kanskje er «Stranger Things» bare gamle minner med ny innpakning. Men akkurat som den sjokolade­kalenderen som bare varte én dag, er det ekte nok for meg.

yohans@klassekampen.no

«Jeg slukte episodene raskere enn du kan si sjokoladejule­kalender»

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.24

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk