Klassekampen.no
Mandag 4. desember 2017
Røverstatene: Utenfor bygrensene gjaldt ikke byens lover. Den gamle trehusbebyggelsen i Ruselokkbakken i Oslo, som nå er revet, var i folkemunne kjent som «Tunis og Algier». Foto: Johannes Markus Holmsen, fra «Gamle Christiania-billeder» (1893)
Elendige forhold, sykdom, prostitusjon, dans og ansatser til revolusjon – alt fantes like utenfor bygrensene.
Byen utenfor byen
Stygge forsteder: 1800-tallets elite så på forstedene som stygge og uhygieniske. Foto: Thorkel Jens Thorkelsen, 1915
Om en byborger skulle forville seg ut i forstedene om natta, var det mye som kunne gå galt.

byhistorie

«Byens stygge Forstæder», skrev Welhaven, mens «Forstædernes Dynger af Hytter og Smaahuse» forstyrret P.C. Asbjørnsens utsyn fra Ekeberg over Christiania i 1848. På 1700- og 1800-tallet bidro urbanisering og befolkningsøkning til at forsteder som Vika, Vaterland og Grønland vokste frem som tettsteder like utenfor bygrensene. Men noe rent hovedstadsfenomen var forstedene ikke – de fantes i de fleste norske byer, store som små.

Å gå i Vika på høylys dag

Forstedene var både by og ikke-by, og Welhavens utsagn hadde sosiale og politiske konnotasjoner utover den faktiske beskrivelsen av tette, uregulerte «Dynger af Hytter og Smaahuse». Tromsøstranden «ansees for et almindeligt Tilholdssted for den sletteste Deel af de didhen søgende Mennesker,» het det da Stortinget vedtok å slå forstaden sammen med byen Tromsø i 1842. Da Vika skulle saneres i 1920-årene, het det at «det er ikke farlig å gå i Vika, iallfall ikke ved høilys dag».

Datidens byer – kjøpsteder og ladesteder – hadde sine faste grenser, privilegier knyttet til handel og håndverk og mer eller mindre streng regulering av bebyggelsen. Fra gammelt av fantes det husklynger i tilknytning til byene, men utenfor selve bygrensen. I juridisk henseende tilhørte disse forstedene landdistriktet, mens beboerne like gjerne kunne ha sitt daglige virke i byen. Utover på 1800-tallet, i takt med økende urbanisering og folkevekst, utviklet mange forsteder seg til tettsteder med uregulert trehusbebyggelse, og i flere tilfeller med innbyggertall som kunne konkurrere med byens. Men forstedene var altså ikke underlagt byens jurisdiksjon, og det gjaldt andre regler der. Bygningslovgivningen gjaldt for eksempel ikke her.

Uregulerte forsteder

Det var dessuten godt om plass i forstedene, i motsetning til innenfor bygrensene. For mange av dem som i denne perioden trakk til byene, var «Hytter og Smaahuse» i forstaden et økonomisk sett oppnåelig alternativ til å slå seg ned i byen. Da Stortinget diskuterte innføring av murtvang i Trondhjem i 1845, var et av argumentene for å holde Ila utenfor, at de «fattige Arbeidsfolk og Fiskere» i forstaden ikke ville ha råd til å gjenoppbygge husene sine i tilfelle brann.

Slik var situasjonen i mange byer. Forstedene i Christiania lå i Aker herred, mens forsteder i byer som Moss (Værlesanden), Fredrikstad (Vaterland, Glemmen), Arendal (Barbu), Bergen (Solheimsviken, Laksevåg) og Trondhjem (Bakklandet og Ila) på tilsvarende vis befant seg direkte utenfor bygrensene.

Koleraens svøpe

Trangboddhet og fattigdom preget mange av forstedene. Det var ikke tilfeldig at Eilert Sundt valgte seg Vika (Pipervigen) og den nærliggende Ruseløkkbakken («Røverstatene», sanert på slutten av 1800-tallet fordi det skjemmet Slottets omgivelser) som studieområde når han skulle gjennomføre sine banebrytende «Undersøgelser om Arbeidsklassens Kaar og Sæder i Christiania» i 1850-årene. Forholdene viste seg tydelig når det gjaldt koleraepidemiene som hjemsøkte byene ved Oslofjorden: Koleraen grep særlig om seg i forstedene. I 1850 ble særlig Vika hardt rammet, og sykdommen «konkretiserte sig i en ufyselig gaard, Høibygaarden».

Tre år senere rammet epidemien på nytt, og i Moss var det særlig forstaden som var utsatt. «Sygdommen (viste) sig hist og her paa Værlesanden, hvor Lazarethet var beliggende, men alvorligst blev den her i Aasgaarden, et af Arbeidsfolk, af den laveste Classe, overfyldt … Hus», het det. Fremdeles i 1865 var Aasgaarden og andre leiegårder på Værlesanden «i saa mislig Stand, de fandtes ikke at burde beboes».

Det revolusjonære element

Synet på forstedene som noe som egentlig ikke vedkom byene, hadde kommet tydelig til uttrykk allerede under epidemien i 1833. Etter noen uker kunne «Brevduen» i Moss trekke et lettelsens sukk over at det ikke var registrert nye koleratilfeller i byen – mens en oversikt over epidemien i samme utgave av avisen faktisk viste en oppblomstring av sykdom i forstaden rett ved.

Rudolf Muus synliggjør et lignende perspektiv på forstaden som ikke-by, når han (i 1906 – i en bok som ble solgt «i lukket omslag») skildrer hvordan «en munter Herreklik» etter en kveld på byen tok turen til Vika: «Saa bar det nedover Klingenberggaden og derfra ind gjennem de snevre, bakkede Stræder, hvor Vinduerne lyste med røde Gardiner og halvnøgne Nymfer stod vinkende i Portene.» Prostitusjon, dans og andre «forlystelser» var i stor grad forbundet med forstedene.

Forstadsbefolkningen var i stor grad arbeidere, sjøfolk, fiskere og tjenere. Samlet sett var det snakk om en ung befolkning, og dårlige levekår og utbredt fattigdom førte til at den offentlige omsorgen i forstedene kunne være en betydelig byrde for landdistriktene. Dessuten hadde man det politiske aspektet ved de trangbodde, fattige forstedene. Om ikke man direkte fryktet forstadsbeboere, er det et faktum at norske aviser med stor iver rapporterte om den viktige rollen befolkningen i forstedene for eksempel spilte i revolusjonene i Frankrike i 1830 og igjen i 1848 og 1871. Allerede Wergeland hadde i «Forstædernes Klagesang over Kristiania» tegnet et bilde av «Vaterland og Fjerdingens arme Stræde», Kristiania «reise sig op i Palladser, og kun knuge os dybere ned».

Fra forstad til indre by

Byenes ekspansjonsbehov, bekymring over de sosiale forholdene i forstedene og økonomiske vurderinger – alt bidro til at forstedene gradvis ble innlemmet i byene og underlagt samme krav og regulering som disse. Den beryktede Værlesanden ble innlemmet i Moss i 1840, Bakklandet og Ila ble en del av Trondhjem syv år senere, mens Christianias gamle forsteder ble virkelige bydeler i 1859.

Flere av de gamle forstadsområdene ble etter hvert liggende som selvgrodde øyer av eldre trehusbebyggelse – i det som etter gjentatte byutvidelser var blitt indre bydeler. Der ble de liggende, helt til de kom i byplanleggernes fokus som saneringsområder i årene rundt 2. verdenskrig, eller – i noen tilfeller – klarte seg over kneiken og ble gjenstand for ny interesse og etter hvert fornyelse og vern fra 1960-tallet og fremover.

frans.arne.stylegar@multiconsult.no

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.26

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk