Klassekampen.no
Mandag 4. desember 2017
Ny regjering, men intet nytt

Island

«Danner sjokkregjering» er den tabloide overskriften på en artikkel i Klassekampen 1. desember om Islands nye regjering. Slik det pekes på alt i artikkelens første avsnitt, er det oppsiktsvekkende at Island nå har fått en statsminister fra et venstreparti. På samme måte ville det vakt oppsikt om partier som SV, Enhetslisten eller Podemos fikk statsministerposten.

I europeisk sammenheng er Katrín Jakobsdóttir en ensom svale, men at hun blir statsminister, er på hverken sjokkerende eller forbausende for dem som følger med på islandsk politikk.

Katrín har nemlig lenge vært Islands mest populære politiker. Gang på gang viste meningsmålinger under forrige regjering at et (simpelt) flertall fortrakk henne som statsminister. At Katrín, som leder Venstrebevegelsen – de grønne, nå er blitt sjef for en regjering bestående av et venstreparti, et sentrumsparti (Framsóknarflokkurinn, som betyr Det progressive partiet og ikke Fremskrittspartiet) og det konservativ-liberale Selvstendighetspartiet, er på den ene siden et uttrykk for at i små samfunn og små politiske systemer betyr personer mer.

En statsminister bør dessuten velges på bakgrunn av personlig egnethet, og mange (undertegnede inkludert) mener Katrín er best egnet av alle dagens partiledere. Sånn sett er dette et både lykkelig og riktig utfall av årets valg.

På den andre siden er dette regjeringssamarbeidet et uttrykk for bevegeligheten i islandsk politikk, og sett utenfra er det oppsiktsvekkende at et nokså radikalt venstreparti og et dels markedsliberalistisk dels konservativt høyreparti samarbeider.

Forklaringen er at tradisjonelle skillelinjer er forrykket i det islandske politiske landskapet, som er blitt fragmentert, med partier som splittes og nye partier som kommer og går. På et vis er partier som i prinsippet står langt fra hverandre på en tradisjonell høyre-venstre-skala, tvunget til å samarbeide dersom landet skal få flertallsregjering. Selv om disse partiene har vært arge meningsmotstandere, føyer de seg nå fint inn i et spesielt islandsk mønster: I pragmatismens og realismens navn er man nødt til å samarbeide om å danne en regjering med god parlamentarisk forankring. Heller ikke dette er noe sjokk.

Det som står fram som mer sjokkerende, er at skandalebefengte partier og politikere som Selvstendighetspartiet og Bjarni Benediktsson med sin finanshistorikk får fortsette i politikkens midte.

Problemet her er ikke at andre partier samarbeider med dem, men at Selvstendighetspartiet har et stort grunnfjell av ubegripelig lojale velgere som står last og brast med sitt parti likegyldig hvor mye skade det påfører landet.

Strengt tatt er det imidlertid ikke riktig at «de som ruinerte Island får sitte i regjering», slik Albert Einarsson sier til Klassekampen. To av de samme partiene er i regjering nå, ja, men ikke de samme menneskene som gav finanssektoren totalt frie tøyler tidlig på 2000-tallet. Her kunne Klassekampen gjerne ha innhentet uttalelser fra flere kilder (for eksempel islandske professorer i statsvitenskap, som antakelig forstår norsk alle sammen).

steingrimurnjalsson@yahoo.no

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.27

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk