Klassekampen.no
Mandag 4. desember 2017
Alt som er borte: Noen av fader Taqwis ikoner lot seg redde, resten ble ødelagt av Den islamske staten. Foto: Erni Gustavsson
Fortellingen om helt vanlige mennesker i Syria, hvor er den?
Uvirkeligheten

På reise i Syria er det mange og sterke inntrykk som trenger bearbeiding. Det er vanskelig å si hva som er de sterkeste. Er det når tolvårige Mouhammad forteller om femti kamerater som ble sprengt til filler av opprørerne? Eller når fader Tawfiq forteller og viser oss hva al-Qaida gjorde med hans vakre gamle muralmalerier, og forteller om hvordan de brant opp eller stjal nesten alle de over tusen år gamle ikonene?

Eller er det når den 55-årige lastebilsjåføren og far til tre, med en syvårig sønn som ble drept av bomber i Damaskus på vei hjem fra butikken med familiens frokostbrød, duknakket forteller om å være arbeidsløs på femte året på grunn av Vestens sanksjoner mot Syria, som har gjort at hans arbeidsgiver har gått dukken. Eller er det når en kjører gjennom kilometer etter kilometer med total ødeleggelse i Homs eller Aleppo. Eller er det kanskje de små kunstverkene barna har laget av rester av knust glass, betong og tre, etter at to selvmordsbombere angrep skolen dere og lyktes med å ta livet av over femti av de små?

Ja, hva skal jeg velge ut, når jeg vil fortelle til noen som ikke har vært her, om de helt forferdelige følgene av Den islamske staten, al-Qa’ida og de andre såkalte «moderate» opprørerne. Når en sted etter sted finner sporene etter deres herjinger i form av sprengte bolighus, kirker og moskeer. Når hellige rom er robbet for alt som kan innbringe penger, når mennesker, barn som voksne, er kidnappet og kanskje aldri blir funnet igjen, eller kommer hjem som lik etter tre år. Det siste har hendt i den lille kristne byen Maloula, der alle snakker arameisk, samme språk som Jesus.

Man blir slått av en uvirkelighetsfølelse av slik grenseløs ondskap og ødeleggelseslyst. Det oppleves som om menneskene har gått gjennom en naturkatastrofe; en oversvømmelse, en dødelig pest, en invasjon av skadedyr, til tross for at denne katastrofen jo er i aller høyeste grad menneskeskapt.

Man forteller om hvordan det var da flodbølgen slo inn, hvordan pesten bare spredde seg mer og mer, og mennesker rundt omkring ble angrepet, og hvordan det føltes når hjemmene, gudshusene, forsamlingslokalene ble invadert av disse farlige, svarte dyrene. Og nå forsøker en å rydde i ødeleggelsene og få livet tilbake igjen til noe som likner en «normal» tilværelse.

Møtet med folkeforsamlingen i den lille byen Sayida Zeinab utenfor Damaskus gjorde nok kanskje likevel aller størst inntrykk. En etter en forteller folk om hvordan det var da al-Qaida kom og okkuperte byen deres. Jeg tenker på den gamle damen som sitter og gråter hele tiden og som forteller at terroristene (nesten ingen i Syria som jeg møtt bruker ordet opprører, alle, i hvert fall vanlige mennesker som ikke er høyere administratorer eller politikere eller lignende sier bare «terroristene») drepte syv av hennes familiemedlemmer. Mannen som høylytt, meget oppbrakt og tydelig traumatisert roper ut sitt sinne over oss utlendinger som kom og myrdet barna hans (mange av terroristene har kommet hit fra fjerne himmelstrøk). Og jeg vil aldri glemme lille, store Mouhammad på tolv som i detalj kunne fortelle om når han og kameratene hans på en skolebuss ble lokket med godterier og chips og siden ble sprengt mens terroristene sto og så på – og etterpå lo godt av det de hadde gjort.

Det er med en helt uforståelig livskraft mennesker etter slike opplevelser tar fatt på livet, og med mye møde forsøker å bygge opp igjen det som er lagt i grus, også rent bokstavelig talt. Fader Tawfiq i den romersk-ortodokse kirken i Maloula har vært sjelesørger for sitt lille sokn i 18 år. Når nesten hele befolkningen flyktet til Damaskus, ble han igjen hos terroristene for å forsøke å redde så mye som mulig. At han overlevde kan bare ses på som et mirakel. Trass i at flere av soknebarna ble bortført og myrdet, og kirken og klosteret brent ned, og de uvurderlige ikonene og andre hellige ting ble stjålet, knust eller brent, så snakker han om at det er helt nødvendig å tilgi, og om å vise kjærlighet. Ellers vil man aldri komme seg videre. Hat vil bare gjøre at samfunnet smuldrer ytterligere opp.

Han innrømmer at mange av protestene mot regjeringen som kom i 2011 var berettiget. Det måtte bli en forandring til mer demokrati og frihet. Men når folk etter hvert så hvor det bar, når protestene ble tatt over av voldelige elementer, ofte fra utlandet, var det allerede for seint. Alt hadde eskalert utover alle proporsjoner. Dermed stilnet de moderate stemmene, eller de sluttet seg til regjeringen i forferdelse over hva de så komme.

Et trekk som jeg har kunnet observere hos stort sett alle som har fortalt om sine opplevelser ved å være okkupert og fanget hos noen av terroristgruppene, er at de nesten bokstavelig puster ut og slapper litt av når de forteller om da den syriske regjeringshæren til slutt kom og befridde dem. Og det er det ordet de alle bruker – befrielse. Noen gråter, andre blir ivrige etter å beskrive hvordan det føltes når de endelig ble kvitt de svarte. Ikke så rent få, spesielt blant de kristne og sjiaminoriteten, sier at de elsker hæren – og president Bashar.

Ute på gatene, rundt om på landsbygda, ser omgangen mellom de mange soldatene og befolkningen ut til å være preget av tillit og samhold. I de utallige kontrollpostene som man nesten ikke kan gå hundre meter i byene uten å støte på, har jeg aldri observert noe som tyder på at soldatene ikke betraktes som «en av oss». Soldatene gjør sin plikt med kontroller og liknende, og de sivile gjør aldri noe nummer av det. Stemningen syntes hjertelig og fortrolig. Smil og en vennlig omgangstone er det vanlige.

Så kan en naturligvis spørre seg: Stemmer virkelig dette? Det er jo snakk om et diktatur der Bashar al-Assad har all makt og demokrati ikke finnes, vil mange hevde. I denne fortellingen går jeg ikke inn på dette. Min hensikt har vært at så godt som det lar seg gjøre å gjengi noen av mine subjektive inntrykk i møtene med helt vanlige mennesker rundt om i Syria.

Et Syria der ingen, absolutt ingen, av de jeg har møtt har hørt tale om eller tilnærmelsesvis tatt del av den drøye milliard kroner det hevdes Norge har gitt Syria. Hvilket Syria det er, vet ikke jeg. For dem jeg har møtt er dette bare enda en av de usannhetene de opplever Vesten kommer med. Deres liv vil aldri bli bedre på grunn av at fjerne Norge sier de har gitt masse penger. Det vil bare bli bedre når de selv, og ingen andre, får bestemme over sine liv og sitt kjære fosterland, Syria.

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.27

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk