Klassekampen.no
Lørdag 2. desember 2017
Snuoperasjon: I 2001 var Martin Kolberg sentral i å snu Arbeiderpartiet bort fra privatisering og markedsflørt og tilbake til fagbevegelsen. Nå ser han at han må gjøre det igjen.
I 44 år har han kjempet for Arbeiderpartiet. Nå frykter Martin Kolberg at det var for ingenting:
Det store OPPGJØRET
Uenig: Martin Kolberg følger med på sin etterfølger som partisekretær, Kjersti Stenseng, fra veggen på Youngstorget. Stenseng deler ikke hans analyse av at partiet er i krise. – Vi har et godt utgangspunkt for å vinne neste valg, sier hun.
Maktens korridor: Martin Kolberg får ikke lenger lede kontroll- og konstitusjonskomiteen. Men han vil fortsette å forme Ap fra Stortinget.
Lange dager: Det er mørkt når Martin Kolberg kommer hjem til Lier i Buskerud.
Dokument om Arbeiderpartiet, ved stortingsrepresentant Martin Kolberg. Foto: Tom Henning Bratlie
Følger med: Flagget fires på stortingsbygningen, og Martin Kolberg kan følge med fra sitt kontor i bygningen ved sida av. Han mistet både det gamle kontoret sitt og sekretæren gjennom en årrekke da han ble degradert i høstens komitérokering.
STIG PÅ: En guidet tur gjennom krisa i det norske sosialdemokratiet. Reiseleder: Martin Kolberg.

Martin Kolberg står alene på gangen. Stortingets eldste representant løfter hånda mot den lille kortleseren. Han venter til han hører det lille klikket og åpner kontordøra. På vei inn trekker han pusten dypt og rynker på nesa. Det lukter fortsatt maling.

Ingenting er som det skal være. Dagen skulle egentlig ha begynt med Kolbergs faste morgenritual, der han hilser på portrettene av Arbeiderparti-nestorene Martin Tranmæl og Haakon Lie på veggen. Men de er ikke her nå. De ligger ennå begravet et sted mellom gamle stortingsmeldinger og historiebøker i stablene av pappesker som strekker seg opp mot det lave taket.

I 1973 ble Martin Kolberg ansatt som organisasjonssekretær i Arbeiderpartiet. Siden har han vært kontorsjef, stabssjef for statsminister Gro Harlem Brundtland, statssekretær, partisekretær, sentralstyremedlem og komitéleder. De neste fire årene skal han ikke være noen av delene. Han skal bare være Martin Kolberg.

Fakta:

ARBEIDERPARTIET

• Har vært det største partiet på Stortinget siden valget i 1927.

• I høstens valg, Jonas Gahr Støres første som partileder, fikk partiet 27,4 prosent av stemmene. Med ett unntak er det Aps verste valgresultat i moderne tid.

• Unntaket er 2001, da partiet fikk 24,3 prosent.

• Etter valget i 2001 gjorde partiet endringer. Martin Kolberg ble parti­sekretær, Jens Stoltenberg ble partileder, partiet styrket forholdet til LO og inngikk et forpliktende valgsamarbeid med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

• Den rødgrønne alliansen fikk flertall i stortingsvalgene i 2005 og 2009.

Mer alvorlig enn i 2001

Lie og Tranmæl er ikke de eneste som mangler. Martin Kolbergs nære medarbeider gjennom en årrekke, Eva Amble Larsen, er også borte. Kolberg mistet henne i høst da han ble degradert fra rollen som leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Nå er han menig medlem av utenriks- og forsvarskomiteen, til tross for at han knapt snakker engelsk. «Hjerterått», sier en av Kolbergs partikolleger i Stortinget. «Ingen kommentar», sier Kolberg selv.

– Kan du høre hva jeg sier nå? sier han med munnen full av kneippbrød med egg og kaviar.

Han flytter lydopptakeren nærmere.

– Det er viktig at dette høres.

Det vi får høre, er Kolbergs beretning om 2001, året som fortsatt sender frysninger nedover ryggen på dem som har vært med en stund i Arbeiderpartiet. I stortingsvalget den høsten fikk Ap 24,3 prosents oppslutning, en tilbakegang på 11 prosentpoeng. Høyre gikk kraftig fram. Selv årets elendige valgresultat på 27,4 prosent blekner i forhold.

– Valget i 2001 var en katastrofe, og det var en skandale. Likevel vil jeg si at situasjonen for Det norske Arbeiderparti er mye mer alvorlig i dag enn den var i 2001, sier Kolberg.

En ideologisk krise

Det er ingen triviell påstand. Valget i 2001 var Arbeiderpartiets verste siden 1924. Det gjorde at Jens Stoltenbergs regjering måtte gå etter bare halvannet år ved makten, og ble etterfulgt av en bitter lederstrid som lammet partiet i mange måneder etterpå. Forholdet til LO var svekket, og det ble snakket åpent om å bryte den historiske alliansen mellom partiet og fagbevegelsen.

– Mer alvorlig enn i 2001?

– Den gang brukte jeg aldri ordet krise. Nå sier jeg krise. Det norske sosialdemokratiet er i krise.

Det er flere grunner til at Kolberg mener k-ordet passer nå, og ikke da. I 2001 var det fullt ut forklarlig at partiet tapte, ettersom Ap hadde diskutert kutt i sykelønnsordningen. Valgkampen i 2001 gikk dessuten med til å forsvare en mindretallsregjering som i løpet av sitt korte liv delprivatiserte Statoil og Telenor, foreslo pensjonskutt og gjennomførte en av norgeshistoriens største skatte- og avgiftsøkninger. I 2017 skulle man derimot fra opposisjon fjerne den mest høyreorienterte regjeringen Norge har hatt i moderne tid.

Den andre, og langt viktigere grunnen til at Kolberg roper krise, er oppslutningen blant LO-organiserte. Bare 38 prosent av LOs medlemmer stemte på Ap i valget.

– Vi gjorde det historisk dårlig i LO. Historisk.

Det er bare Arbeiderpartiet selv som har skylden for at det gikk slik, mener Kolberg. Han peker ut tre grunnleggende områder hvor partiet har sviktet:

1. Kampen mot svekkelse av arbeidsmiljøloven ble ikke prioritert. Partiet ble utydelige i forståelsen av konflikten mellom arbeidstaker og arbeids­giver.

2. Det ble utydelig om Ap ønsket en rødgrønn regjering, og det demobiliserte partiorganisasjonen. Partiet skal være en kampanjeorganisasjon i valgkamp, men målene må være politisk og ideologisk begrunnet. Det manglet.

3. Arbeiderpartiets forlik med regjeringspartiene om forsvar, kommunereform, politireform og innvandring gjorde at det var liten politisk avstand til høyrepartiene. Resultatet ble at potensielle Ap-velgere stemte på andre partier eller ble hjemme.

Disse punktene er alle uttrykk for en politisk krise av eksistensiell karakter, mener Kolberg. Han er redd for at Arbeiderpartiet er i ferd med å glemme den ideologiske begrunnelsen for at partiet finnes.

Med eller mot

Innad i Ap pågår nå en kamp om hvordan partiet skal opptre i opposisjon: Skal man fortsatt være et «konstruktivt opposisjonsparti», som villig inngår forlik med regjeringspartiene, eller bli en kompromissløs motstander med klare skillelinjer mot høyresida? Tilsynelatende er det enighet om at det siste svaret er riktig. Partileder Jonas Gahr Støre har varslet at det blir færre forlik i årene som kommer. Ap har til nå fått med seg stortingsflertallet på å øke fedrekvoten mot regjeringens vilje og blokkert regjeringens ønske om å returnere de såkalte oktoberbarna til Afghanistan.

Samtidig er det tegn som går i motsatt retning. Så seint som onsdag inngikk Ap forlik med de fire borgerlige partiene om hvordan Hæren og Heimevernet skal styres de kommende årene. Det første Trond Giske gjorde som finanspolitisk talsmann, var å legge fram et alternativt statsbudsjett som avblåser Aps plan om kraftige skatteøkninger. Denne manøveren har vært kontroversiell internt i stortingsgruppa.

Aps valgløfte om å øke skattene med 15 milliarder kroner for å øke velferden, var en av få saker hvor partiet tydelig skilte seg fra Høyre. Giske, som tidligere ble regnet som lederen for Aps venstrefløy, har med andre ord minsket avstanden til høyresida i skattepolitikken.

Hver sin fortelling

Ettervalgsundersøkelsen som ble lagt fram av Aps sentralstyre, forteller at det var mange årsaker til nederlaget. Sysselsettingsbudskapet ble vanskelig å kommunisere, de konkrete valgløftene kom for seint til at folk fikk dem med seg, partiet fikk ikke fram hvorfor skattene måtte økes, og valgkampkorpset manglet informasjon når mediene maste om Støres personlige økonomi. Gjennomgangstemaet er at kommunikasjonsarbeidet var for dårlig.

Kolberg er dypt uenig i den analysen. Det Arbeiderpartiet trenger nå, sier han, er ikke en gjennomgang av sin mediehåndtering, men en omfattende politisk og ideologisk selvransakelse.

– Dette er en politisk krise, det handler ikke om taktikk eller kommunikasjon. Det handler om at vi mangler en ideologisk begrunnelse for det vi holder på med. Vi framstod som et parti som mente vi kunne administrere litt bedre enn de andre. Det merker velgerne med en gang. Velgerne tar aldri feil, de er kloke og har god intuisjon. De ser at her mangler det et tydelig prosjekt som skiller seg fra høyresida.

Kolberg tar en pause og en stor slurk skummet melk. Så sier han:

– Jeg hører stemmer i mitt eget parti som sier at det tross alt ikke er så ille. Som sier at vi tapte fordi vi liksom ikke nådde helt fram, som sier at det tross alt var mange som stemte på oss, og at alt hadde vært i orden hvis bare noen tusen velgere hadde flyttet seg hit eller dit. Men det er absolutt ikke i orden!

Han nevner ikke navn, men en stemme som har sagt alle disse tingene, tilhører Trond Giske. Dagen etter valgnederlaget sto Ap-nestlederen utenfor partikontoret på Youngstorget og fortalte pressen at «det var et dårlig valg, men jeg har vært med på verre. 2001 var mye mer alvorlig for oss. Da var det mange som tvilte på om vi kom til å reise oss. Nå kommer vi til å reise oss ganske raskt. Det er et for dårlig valgresultat, men et flertall av stemmene er for et regjeringsskifte». Det var Giske som i praksis var Aps valgkampleder i høst.

Til ingen nytte?

Problemet med slike resonnementer er ifølge Kolberg at de glemmer hva politiske valg egentlig handler om. Målet med et valg er ikke å sikre et knapt flertall. Målet med et valg er å vinne befolkningens genuine tillit til en bestemt samfunnsutvikling.

– Jeg blir så urolig når våre folk sier at vi tapte så vidt. Som om vi var i nærheten av å lykkes! Vi må aldri søke makten for maktens skyld. Ja, vi må ha flertall i Stortinget og regjeringsmakt. Men framfor alt må vi vinne folkets tillit, slik at vi fortsatt kan være den sterke samfunnsmakten sammen med fagbevegelsen.

Klokka er kvart på ti, og Martin Kolberg har allerede sagt «samfunnsmakten» tre ganger. Det er på tide å spørre.

– Hva betyr samfunnsmakten?

– Samfunnsmakten er å ha kraft og tillit til å definere hva som er rett og galt. Da holder det ikke med flertall, du må få folket til å nikke når vi sier at det er galt med økonomiske forskjeller, galt med unødvendig sentralisering, at pensjonene kuttes, at arbeidslivet blir mye verre for neste generasjonen, at velferdsordninger privatiseres. Vi må vinne alle de slagene, med blanke våpen, på et ideologisk fundament.

Etter valget etterlyste Klassekampens Mímir Kristjánsson en prinsippdiskusjon om hva sosialdemokrati er i 2017. Kristjánsson viser til at selve begrepet «sosialdemokrati» praktisk talt er forsvunnet fra Aps partiprogram. Ap-rådgiver Jo Heinum er blant dem som har tatt til motmæle, og sagt at ideologiske debatter er bortkastet tid i dag.

Slikt bekymrer Kolberg.

– Dette er ikke virkelighetsfjern teori, dette er den viktigste diskusjonen for oss nå. Vi må ikke miste selvtilliten som sosialdemokrater. Hvis vi trår feil nå, svikter vi hele vår politiske tradisjon. Hvis vi trår feil nå, svikter vi vår evne til å være en sterk samfunnsmakt i framtida. Og det plager meg veldig!

Kolberg nærmest roper ut det siste ordet. Så synker han sammen igjen.

– Jeg har jo vært med lenge. Jeg er 69 år snart og har siden 1973 vandret i Youngstorgets gemakker. At den historien skal ende med at vi blir irrelevante og fornøyd med valgresultat på 27 prosent, så lenge vi tilfeldigvis vinner regjeringsmakt neste gang. Da er det meste tapt, altså.

Det norske administrasjonspartiet

Han skal til å fortsette, men så ringer det. Over hele Stortinget høres alarmklokka som varsler at den muntlige spørretimen nærmer seg, og at representantene må innfinne seg snarest. Kolberg tar trappene ned de tre etasjene.

– Visste du at dette er det originale gulvet, at det ble lagt i 1956?

Jeg vet det, fordi jeg har gått i denne trappa med Martin Kolberg før.

– Det er et veldig godt bygg. Jeg har vært i en del nasjonalforsamlinger opp igjennom, og Stortinget er blant de beste, sier han på vei inn i salen.

Tåka utenfor er så tjukk at man ikke engang ser Nationaltheatret gjennom vinduene bakerst i stortingssalen. Det er fullt hus. To skoleklasser og et lærerseminar presser seg sammen på galleriet, fra presselosjen klikker det heftig i speilreflekser. I midten av salen står Erna Solberg med en bunke papirer. Det har gått to døgn siden Christine Meyer gikk av som sjef i Statistisk sentralbyrå. Statsministeren har så langt holdt seg langt unna saken. Nå må hun svare.

Først ut er Jonas Gahr Støre. Lederen for opposisjonens største parti kritiserer regjeringens svake styring av etaten og setter spørsmålstegn ved Solbergs lederegenskaper. «Det er fristende å spørre hvordan denne håndteringen kunne gå så galt», sier han. Nestemann ut er Trond Giske. Han fordyper Støres angrep. Nestlederen tegner et bilde av en splittet regjering som har sviktet Meyer for å redde ansikt. Det er en effektiv oppvisning. Statsministeren er defensiv og sier at hun ikke kan svare på alle spørsmålene.

Martin Kolberg sitter helt til høyre i salen og ser på. Han tar av seg brillene, gnir seg lenge i øynene. Og går ut.

Mens han spaserer gjennom vandrehallen, sier han:

– Denne saken kunne passert uten at noen hadde fått det med seg. Men samfunnets psykologi er slik at sånne saker plutselig blir mye større enn de reint operativt er. Rart.

Hvilken krise?

I 2001 hadde Martin Kolberg jobben med å forvandle Arbeiderpartiets parti­organisasjon til et lag av vinnere. I dag er det Kjersti Stensengs oppgave. Hun mener at hun har en enklere jobb enn han hadde.

– Det er mye som skiller situasjonen i dag fra 2001. Den gang gikk vi dramatisk tilbake i valget. Vi hadde et konfliktfylt forhold til fagbevegelsen. Det som skiller mest, er at vi den gang hadde sterke interne personkonflikter. Alt dette skiller seg veldig fra dagens situasjon, sier hun.

Etter valgnederlaget i 2001 gjorde Arbeiderpartiet grunnleggende endringer både i politikken og organiseringen. Båndene til fagbevegelsen ble reparert, Ap inngikk valgsamarbeid med Sp og SV og politikken ble lagt kraftig om til venstre. Stenseng ser ikke for seg at partiet denne gangen skal gjennomgå grunnleggende endringer.

– Vi har spøkt litt med at strategien fra 2017-valget ligger fast. Men den gjør faktisk det. Vi skal snakke om de store temaene, velferd framfor skattekutt, helse, skole og eldre, også de neste fire åra. Politikken skal selvsagt fornyes, men vi ser ikke for oss noe fundamentalt linjeskifte, sier hun.

Partikontoret på Youngstorget er fullt av historie. Overalt kan man se veldige arbeidermalerier, byster av Gro Harlem Brundtland og Einar Gerhardsen, fotografier av jublende statsministerkandidater på valgnatta. På disse veggene kommer det aldri til å henge noe bilde fra Arbeiderpartiets valgvake i 2017.

– Heldigvis har vi gjort dårlige valg før også. Ellers hadde dette vært altfor tungt.

Tungt har det vært. Etter valgnederlaget fikk Stenseng ansvar for å lede arbeidet med å fordele komitéansvar til den nye stortingsgruppa. Spesielt vrakingen av Marianne Marthinsen som finanspolitisk talsperson til fordel for Trond Giske førte til store medieoppslag.

– Det er alltid vondt når folk går ut i mediene med frustrasjon på den måten. Den typen oppslag er utelukkende og alltid skadelig. Men Arbeiderpartiet er et parti der vi har mange mennesker som er lystne på makt og posisjoner. Det er en fin ting, sier hun.

– Er det fint?

– Ja. Selv om oppslagene i VG og Dagbladet har vært grisete, vil jeg si én ting helt klart: Jeg opplever at det er god stemning internt i Arbeiderpartiet nå. Vi er utålmodige etter å finne veien videre, sier hun.

Ikke fast i myra

Klassekampen har snakket med flere representanter og ansatte på Stortinget som ikke kjenner seg igjen i at det er god stemning partiet. Flere forteller om misnøye med at Trond Giske fikk den profilerte plassen i finanskomiteen, til tross for at han var partiets reelle valgkampleder.

– Er god stemning virkelig rett beskrivelse av situasjonen i partiet?

– Det er naturlig at det kommer frustrasjon nå. Poenget mitt er at det ligger ingen dype stridigheter eller konflikter som er ødeleggende for partiet.

Stenseng er enig med Martin Kolberg i at det er behov for en grunnleggende ideologisk debatt i partiet, og legger til at arbeidet allerede er i gang. Men hun avviser bestemt at situasjonen i dag kan kalles krise. Hun ramser opp godværstegn: Partiets fokusgrupper viser at folk fremdeles ønsker fellesskapsløsninger, partimaskineriet er velsmurt og samarbeidet med fagbevegelsen er solid.

– Summen av alle de faktorene gjør at krise er et veldig dårlig ord. Vi har et veldig godt utgangspunkt for å vinne neste valg, sier hun.

Faktisk er det få av Arbeiderpartiets profiler som går med på at partiet er i krise. Stortingsrepresentant Else-May Botten fra Møre og Romsdal er enig med sin partisekretær.

– Det er ingen grunn til at vi skal stå fast i myra. Vi har altfor mye å jobbe for til å ikke komme i gang med de nye oppgavene. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver eneste dag. Og tenker for hver dag at vi er nærmere et skifte, sier hun.

Heller ikke stortingskollega Tarjei Aasland fra Telemark er enig med Kolberg.

– Vi skal ikke bagatellisere det dårlige valget, men vi er ikke i en katastrofe. Nå handler det om å bli et røffere opposisjonsparti, og der er vi godt i rute, sier han.

Den siste arbeider

Martin Kolberg er født morsk. Nesten uansett hva han prater om, høres og ser han streng ut. Men ikke når han snakker om gamle dager. Da løser de stramme linjene i ansiktet seg opp. Det er ikke så rart, for det er en stolt historie han forteller. Om det radikale partiet som klarte å bli størst i landet og beholdt posisjonen gjennom krisetider, verdenskrig, gjenoppbygging, høyrebølger og nye kriser.

– Jeg har en tanke om hvorfor det er slik. I et historisk perspektiv er Norge et urfattig utkantstrøk. Det har skapt en nasjonal holdning om at vi må stå sammen hvis vi skal ha håp om å klare oss, og at vi må se kritisk på innflytelse utenfra. Det forsto våre pionerer, fordi de var del av den bevegelsen selv. De kjente husmennene og fiskerne, fordi det var der de kom fra, sier han.

Martin Kolberg vokste opp på 1950-tallet på Egge i Lier. På folkeskolen gikk han i klasse med bondesønnen Erling Kjekstad, som seinere skulle bli redaktør i Nationen.

– Han kom fra bondegård, jeg kom fra hus. Vi var aldri sammen. Aldri. Klassemotsetningene var sånn da. Bondeongane, som mora mi kalte dem, levde i sin verden, vi i vår.

Kolberg setter opp en grimase, imiterer dem han krangler med.

– Noen sier at dette ikke gjelder nå. JO! Det gjelder! Det er den samme grunnleggende motsetningen mellom dem som må selge arbeidskrafta si og dem som kjøper den. Karl Marx snakket om filleproletariatet. Finnes de? De ser ikke sånn ut, for de er så pene, så pynta, så nydelige og strigla og så høflige at du skulle ikke tru det. Men i dag er det flyvertinnene i Ryanair. De bor kummerlig, blir kasta rundt med tilfeldige arbeidskontrakter. Vi må skjønne at vi må kjempe kompromissløst mot det. Det er den samme historiske linja i dette, helt tilbake til kampen for husmenna.

Arbeiderkollektivet

Martin Kolberg har akkurat vært hos Stortingets administrasjon for å levere skjema for sikkerhetsklarering. I rubrikken for høyere utdanning, skrev han «ingen». Kolberg hadde for dårlige karakterer til å komme inn på realskolen. Dermed ble det med sju års folkeskole. Han husker ennå klart hvordan han i en alder av 15 satte seg på bussen til Romika skofabrikk, gikk inn i brakka hvor faren hadde fortalt ham at han skulle gå og fant fram til en stor mann i lagerfrakk.

– Han så på meg, og så sa han «skal du ha arbe’?» Ja, sa jeg. «Kom tel manda’n», sa han.

Dermed var det gjort. I den voksende støvlettindustrien i Lier ble Kolberg fagorganisert og del av et arbeidsfellesskap.

– Det er ikke noe å skryte av at jeg hadde for dårlige karakterer. Poenget er hvor viktig det var for meg å ha et fellesskap å gå til selv om jeg ikke strakk til på skolen, sier Kolberg.

Det er ikke mange i Arbeiderpartiets stortingsgruppe som har slike historier å fortelle lenger. Ifølge Dagsavisen har to tredeler av partiets representanter bachelorgrad eller enda høyere utdanning. Det er samme andel som i Høyres stortingsgruppe, og dobbelt så høyt som i befolkningen som helhet.

Etter valget gikk Fellesforbundets leder Jørn Eggum ut i VG og sa at Arbeiderpartiet trenger flere politikere med bakgrunn fra fagbevegelsen. Også Jonas Bals, som inntil mandag var Jonas Gahr Støres personlige rådgiver, har uttalt at Ap mangler profilerte politikere som arbeidsfolk kjenner seg igjen i.

Kampen om lillavelgerne

Problemet er ifølge Kolberg ikke bare at folk ikke kjenner seg igjen i Arbeiderpartiets politikere, men at Arbeiderpartiets politikere ikke lenger kjenner seg igjen i folket.

– Mister du rota i folks hverdag og folks egen forståelse, mister du hele grepet i politikken, sier han.

Både i 2013 og 2017 kjempet Arbeiderpartiet og Høyre en intens kamp om de såkalte lillavelgerne. Dette er velgere som kan tenkes å stemme på begge de to store partiene og dermed kan vippe flertallet i valg. Ifølge teorien har lillavelgerne middelklassejobber, forkjærlighet for styringsdyktige regjeringer og angst for ytterliggående politikk. Kolberg mener at kampen for de lillas gunst er et villspor for Arbeiderpartiet.

– Vi har én oppgave. Det er å beskytte og representere fagbevegelsen. Når vi viker fra det, blir vi sviktet. Det er det samme med det såkalte distriktsopprøret. Vi må ta tung selvkritikk for at vi inngikk en rekke forlik som gjorde det mulig for høyresida å klistre oss til en politisk utvikling som ikke er vår egen. Tenk på kommunereformen. Vi skulle intuitivt forstått hvordan det ville ende. En stygg feil, sier han.

Det aller største

Sosialdemokratiske partier i krise er ikke noe nytt fenomen. Siden 1980-årene har statsbærende sentrum-venstre-partier kollapset i land etter land i Europa. Samlet sett har de gått fra en gjennomsnittlig oppslutning på 31,3 prosent den gang til 21,5 prosent i dag. Kolberg har alltid likt å fortelle om det norske annerledespartiet. Nå frykter han at fortellingen går mot slutten.

– Se på det tyske partiet, se på det finske. For ikke å snakke om det franske. Alle sammen har mistet selvtilliten, latt seg avideologisere, sier han.

Kolberg ser ett lysende unntak i Europa: Storbritannia. Der har den radikale Labour-lederen Jeremy Corbyn styrt partiet klart mot venstre og blitt belønnet med gode meningsmålinger.

– Labour har vunnet tilbake selvtilliten og kraften. Merk deg det, sier han.

Dermed er ringen sluttet. For i 2001 var Martin Kolbergs store prosjekt å unngå at Ap ble som sitt britiske søsterparti.

– Maggie Thatcher ble en gang spurt hva som var det største hun hadde oppnådd som politiker. Vet du hva hun svarte? New Labour. Hun hadde bekjempet fagbevegelsens autoritet og gjort Labour til et sentrum-høyre-parti. Hun vant, sier han.

I Arbeiderpartiet ønsket sterke krefter å følge eksempelet til New Labour-leder Tony Blair.

– Heldigvis og bank i bordet var det nok selvtillit i oss til at vi klarte å hindre den utviklingen. Jeg repeterer: Det er enda viktigere at vi gjør det nå.

– Men Ap framstår som en forsvarer av fagbevegelsens politiske krav?

– Men det kom ikke klart fram i valgkampen.

Kolberg mener at det er mye Ap kan gjøre for å styrke sin posisjon i fagbevegelsen. Blant annet mener han at Ap kan måtte innta en ny holdning til EØS-avtalen.

– All erfaring viser at det er store problemer knyttet til arbeidsmarkedet og EØS-avtalen. Å late som det ikke er tilfelle, er ikke politisk bærekraftig. Om nødvendig må vi bruke vetoretten mer effektivt, sier han.

Trygve Bratteli

Gangen utenfor Kolbergs kontor i femte etasje er ikke noen maktens korridor. Det begynner å bli lenge siden 2001, da Kolberg var partikontorets sterke mann.

– Årene som partisekretær var min fineste tid. Det var en glede, hver eneste dag. Vi klarte å skape den rødgrønne alliansen. Og vi avsluttet enhver diskusjon om viktigheten av fagbevegelsen. Det var mange røster i den retning, men jeg sto der, og jeg sto der, og jeg sto der. Hvis du kommer tilbake om ti år og spør meg hva som er det viktigste jeg har oppnådd i livet, kommer jeg uansett til å svare at det var å berge alliansen med fagbevegelsen, sier han.

Kolberg sukker dypt. Han husker tilbake til hva han sa til kona på valgnatta, da resultatene begynte å tikke inn.

– «Trygve Bratteli». Jeg sier det, jeg, i stedet for herregud. «Trygve Bratteli, må jeg begynne helt på nytt?»

– Det må du?

– Det må jeg, det gjør jeg og det vil jeg. For jeg orker ikke å se på noe annet.

larsv@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 13.33

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk