Klassekampen.no
Lørdag 2. desember 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvaas@gmail.com
Miljøtrusselen er altomfattende. Så hvorfor snakker vi bare om klimaet? Erik Dammann om flukten fra virkeligheten.
Den mørke spåkulen

I løpet av de siste tiårene har den ustoppelige velstandsveksten i Norge og andre rike land skapt en så rask forringelse av klodens miljø at det er grunn til å tvile på om det vil være overlevelsesmuligheter igjen for våre barnebarn, uansett hvilke løsninger vi måtte finne på klimautfordringen. Det som best illustrerer dette er vel rapporten «Living Planet» om verdens miljøtilstand, som Verdens naturfond (WWF), offentliggjør hvert annet år.

I forrige rapport fikk vi høre at menneskets stadig økende arealbruk; økende forurensning ved produksjon og forbruk; voksende overbeskatning av arter og nedbygging og overutnyttelse av jord og skog, i løpet av de siste fire–fem årtier hadde utryddet 58 prosent av alt dyreliv på planeten. Altså mer enn halvparten av alle pattedyr, krypdyr, fisk og fugl!

Ved fremleggelsen av rapporten sa biologiprofessor Dag O. Hessen at dette ikke var en dommedagsrapport, men en nøktern rapport, basert på en mengde saklig informasjon. Desto merkeligere er det at rapporten knapt har vært diskutert i det offentlige rom. Helt ubegripelig blir tausheten i lys av WWFs oppfølgingsrapport, hvor det fortelles at livsutryddelsen skjer så raskt at det allerede i 2020 bare vil være en tredel igjen av de dyrebestandene som fantes i 1970. Ser vi ikke hvor alvorlig dette er? Forstår vi ikke at den egentlige årsaken er de rike lands vekstkonkurranse, som siden 1970 har nær tredoblet vår kjøpekraft, vårt forbruk og vår produksjon?

Fakta:

Planetens framtid:

• Erik Dammann er forfatter og samfunnsdebattant. Han er blant annet kjent som grunnleggeren av Framtiden i våre hender, og ble i 2011 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

• Damman tar her til orde for en ny forståelse av debatten om planetens framtid. Han mener klimaspørsmålet overskygger enda mer prekære spørsmål om miljøvern og artsutryddelse.

• Han argumenterer for at det ikke er mulig å løse miljøutfordringene gjennom grønn vekst, og at det er nødvendig å legge om hele vår livsførsel for å redde planeten.

Selvfølgelig er også klimaendringen en side av dette, men det sier seg selv at den ikke er vår tids eneste, egentlige miljøproblem, slik dagens miljødebatt tyder på. Ser vi på hele bildet av den miljøødeleggelsen vi nå står overfor, blir det vanskelig å opprettholde idéen om at utfordringen kan avverges ved hjelp av «grønn vekst» – med andre ord at vi skal kunne fortsette den veksten som har skapt problemet, bare dreid over mot en mer miljøvennlig teknologi og energibruk.

Idéen om å løse miljøutfordringen gjennom grønn vekst blir åpenbart umulig, dersom vi utvider perspektivet og tar innover oss informasjonen om de andre formene for miljøødeleggelse som har foregått parallelt med, men i stor grad har vært fortrengt av klimadebatten: Vi vet at halvparten av verdens livsviktige og klimabevarende regnskoger var rasert allerede for flere år siden. Samtidig vet vi at 30 til 50 prosent av planetens livgivende dyrkingsjord er nedbygget eller erodert og skylt på havet etter mange års overutnyttelse.

Dette er selve grunnlaget for å kunne brødfø oss og våre etterkommere. Frodige sletter over hele jorda er uttørket eller overbeitet og omgjort til golde stepper og ørken. Varslet om halvering av pollinerende insekter faller inn i dette bildet.

Men også den andre hovedkilden for ernæring og overlevelse – verdenshavene – er i ferd med å bli ødelagt som livsgrunnlag for dyr og mennesker på grunn av vår voksende økonomiske virksomhet, ikke minst gjennom en voldsom økning i bruk av plast – som trolig er tidenes mest salgsfremmende produkt. Kolossale mengder plastsøppel har nærmest ubemerket blitt dumpet og malt til småbiter av havstrømmene. Når plasten blir finmalt nok, ender den som mikroplast, som tas opp av havets minste organismer. De spises igjen av fisk og fugl, og går slik inn i næringskjedene. Mikroplasten har vist seg å kunne passere celleveggen og integreres i vevet hos sjølevende dyr. Denne utviklingen har gått så langt at det i dag er vanskelig å finne havlevende dyr uten plast eller mikroplast i organismen.

Utviklingen truer livet i havet, og burde tilsi en utskifting og utfasing av plastproduksjonen, men kravet til vekst og konkurranseevne overtrumfer alt – også livets bevarelse. Den fortsatte vekstpolitikken forutsetter en dobling av plastproduksjonen i løpet av de nærmeste to-tre tiår.

I tillegg til plastens svekkelse av livet i havet kommer den forurensningen av luft, jord og vann som skyldes industriens økende bruk av stadig nye, salgsfremmende kjemiske stoffer i produksjonen, stoffer. Til tross for forsøk på rensing, spres de daglig over hele planeten.

Resultatet er at ren og uforurenset natur ikke lenger finnes. Selv avsidesboende eskimokvinner fikk allerede for flere tiår siden advarsler mot å amme sine barn fordi deres morsmelk var for sterkt radioaktivt og kjemisk forurenset. Og forskere finner nå at havørn som lever og hekker i vill natur langt utenfor sivilisasjonen har mer enn 50 naturfremmede, kjemiske stoffer i organismen – stoffer som har vist seg stadig å redusere deres formeringsevne.

Den art som er mest utsatt for forurensning er trolig mennesket selv, forbrukeren – det endelige mål for anvendelse av salgsfremmende stoffer i vekstsamfunnet. Studier fra Verdens helseorganisasjon, har vist at gjennomsnittsmennesket i dag har rundt 400 ulike naturfremmede kjemiske stoffer i kroppen.

Det er ikke lenger mulig å slippe unna. I dag finnes det ikke noe sted å flykte til – ingen uforurenset villmark, uberørt øde øy, ingen uskadd natur i økologisk balanse.

Hvis vi for en gangs skyld er villige til å ta for oss helheten og sammenhengen i dette, kan vi ikke unngå å se at vår forringelse av naturen er blitt altomfattende. Naturens evne til å gi oss det vi trenger for å overleve, svekkes stadig raskere og vil fortsette å gjøre det selv om vi skulle klare å stanse drivhus­gassutslippene i løpet av et par årtier.

Klimadebatten om fossil energi og klimaforandring må med andre ord utvides til en langt bredere miljødebatt, om de samlede konsekvenser av at vi – verdens overklasse – opprettholder og stadig øker et forbruksnivå som for lengst har overskredet planetens tåleevne.

Det vesentligste av den naturødeleggelsen vi nå registrerer har foregått i løpet av det siste halve århundret, hvor Norge og andre rike land nær tredoblet sin økonomiske velstand. Dette er den klare årsak til svekkelsen av vårt livsmiljø i denne perioden.

I dag diskuteres miljøutfordringen stort sett som om den bare dreier seg om energi og klimaforandring. Dermed er det i ferd med å bli akseptert at verdens miljøproblemer stort sett vil være løst hvis vi i løpet av 20–30 år kan få utviklet såkalt grønn vekst, uten bruk av fossil energi. Men sett i lys av den kolossale overbelastningen av naturen som den rike verden har skapt gjennom årtier med vekstpolitikk, kan ikke dette kalles annet enn en flukt fra virkeligheten: Vårt forbruksnivå og vår bruk av naturressurser er allerede langt høyere enn det naturen er i stand til å gjenskape. Da finnes det ingen annen løsning enn å redusere vårt overforbruk til et bærekraftig nivå, uansett hvor vanskelig det måtte være.

All vekst, all økning i menneskelig aktivitet betyr, i større eller mindre grad, en økt belastning på planetens naturgrunnlag. Når dette grunnlaget allerede er så belastet at det har vært under dramatisk nedgang gjennom mange tiår, er videre vekst, uansett farge, en oppskrift på selvutslettelse. Når så vår kapitalistiske konkurranseøkonomi forutsetter vekst, finnes ingen annen konklusjon enn at vi må utvikle en ny økonomisk orden for vår og våre etterkommeres overlevelse. Hvis denne økonomiske orden skal inneholde det minste snev av medmenneskelighet og solidaritet, må den også innebære en utjevning både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg har ikke tenkt å starte en debatt om hvordan en slik økonomisk orden kan se ut eller hvordan den kan gjennomføres. Poenget er at den er nødvendig, og at nødvendigheten omsider må bli satt på den offentlige agenda, slik at løsninger kan finnes gjennom forskning og demokratisk debatt.

Det betyr at den flukten fra virkeligheten vi har hengitt oss til, må utfordres av fakta: Vi – verdens overforbrukere – må våge å se at det er presset fra vår vekstpolitikk gjennom flere tiår som er hovedårsak til det kolossale tapet av biologisk liv, beiteland, jord, skog, tilgjengelig ferskvann, uforgiftet luft og hav, og levelige klimaforhold som vi nå begynner å få oversikt over.

Vi må tåle den selvfølgelige konklusjon at en økonomi som forherliger fri konkurranse, er ubrukelig i årene fremover.

Å vekke forståelse for en slik ny økonomi blir uhyre vanskelig. Vi må vende vår urgamle higen etter stadig mer materiell rikdom til en ny visjon med andre verdier: mer indre ro, mer lek og fellesskap, mer tid for hverandre; mer samarbeid og vilje til deling; en enklere, situasjonstilpasset teknologi, en fredeligere verden med mindre konflikt og kamp om ressursene. En ny trygghet for framtiden.

Innsatsen for en slik omlegging vil bli møtt med påstander om manglende forståelse for menneskets medfødte egoisme og trang til å konkurranse, makt og rikdom. Men nettopp erkjennelsen av nødvendighet har fått mennesker til å godta vanskeligere omlegginger før, som da britene under trussel om tysk invasjon, uten protester og på kort tid, la om fra freds- til krigsproduksjon med hardere arbeid for lavere lønn og større mangler. Trusselen vi står overfor er i dag er i realiteten langt alvorligere. Vanskeligheten er å nå ut med tilstrekkelig informasjon om hva situasjonen krever, under motstand fra feige politikere som velger å lokke med vekst heller enn framtidsansvar.

I 1992 sendte 1700 forskere en advarsel til menneskeheten. De viste til at den pågående miljø­ødeleggelsen nærmet seg en situasjon hvor naturen ikke lenger ville kunne opprettholde livsforholdene på planeten. De hevdet at en omgående og grunnleggende endring i forvaltningen av livet på kloden var absolutt nødvendig.

25 år senere har 15.364 ledende forskere fra 184 land funnet det nødvendig å offentliggjøre en ny felleserklæring hvor de konstaterer at advarslene åpenbart har hatt liten virkning på verdens ledere. På de aller fleste områder har befolkningsvekst og urettferdig velstandsøkning blant verdens rikeste fortsatt å øke presset på naturressursene. Blant deres råd for å få stanset ødeleggelsene er dette: Dropp en verdensøkonomi som bare fokuserer på økonomisk vekst!

Vi står ved det viktigste vendepunkt i menneskehetens historie. Erkjennelsen av dèt – ikke minst blant ungdom – vil i seg selv gi holdningsendringer og nye normer som vil gjøre den nødvendige, systemendringen gradvis mer realistisk.

Norge kan ikke gjennomføre dette alene, men med vår miljøhistorie og vår oljerikdom har vi både grunner og muligheter til å starte, og samtidig trekke andre rike vekstnasjoner med i debatten om en felles redningsaksjon for vår truede planet. Men initiativet kommer neppe fra toppen. Det må komme fra engasjerte grupper og enkeltmennesker som krever at neste generasjons overlevelse skal gå foran en velstandsøkning vi ikke lenger har behov for.

Så enkelt, og så vanskelig.

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 13.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk