Klassekampen.no
Lørdag 2. desember 2017
Den skjulte frykten

Integrering

I forrige uke var jeg på Secular Forums arrangement «Den skjulte sosiale kontrollen». Der fikk jeg se to modige minoritetsgutter. Eller rettere sagt: hørt men ikke sett. De turte rett og slett ikke å vise ansiktene sine. I frykt for represalier i eget miljø.

Er det slik vi skal ha det i Norge i 2017? Har vi ikke kommet lenger enn dette?

Maskene var delt på midten med to forskjellige farger. Vi kan si at det representerer dobbeltlivet de må leve i egne miljøer. Ovenfor miljøet er de fremdeles muslimer, men innerst inne er de ateister som ikke syns at islam gir mening for dem.

Den ene hadde fortalt foreldrene sine om sitt frafall, den andre hadde ikke sagt noe. Foreldrene til «Bjørn», som han gikk under på samlingen, svarte det samme som mine foreldre gjorde da jeg kom ut som homofil ateist: Dette må du ikke si til noen. Spesielt ikke til dine søsken. De kan føle skam, og du kan påvirke dem i gal retning, sa de.

Som en avhopper fra Smiths Venner kjenner jeg meg igjen i retorikken. Klankulturen lever i beste velgående i flere religiøse miljøer, og man kunne se på øynene deres at de var livredde for at noen skulle oppdage identiteten bak maskene. Øynene gikk til alle kanter mens de satt i panelet.

De var livredde, men de følte likevel at de hadde en plikt til å si ifra om uretten unge minoritetsgutter som bryter med normer og religion blir utsatt for.

Vi må spørre om vi har lyktes i vårt arbeid, når unge gutter lever så ufrie liv i vårt frie Norge. Er dette nok en historie som skal undertrykkes i frykt for fremmedfrykt? Jeg håper virkelig ikke det. Historien deres er altfor viktig for det. Disse guttenes rett til frihet er for viktig til at vi kan skjule denne problemstillingen. Vi kan ikke leve i et land der våre unge gutter ikke får lov til å mene, føle eller tro hva de vil.

Vi kunne sagt at dette er «deres» barn, de må ordne opp selv. Men det er ikke noe som heter våre og deres barn lenger. Dette er norske barn og unge. De er født og oppvokst her i Norge. Muhammed og Amina er like mye våre barn som Ola og Kari. Dette er våre barn, og vi må stå opp for dem. For de kan ikke ta denne kampen alene.

«De modige står fram med masker. De supermodige står fram med fullt navn og ansikt og kjemper hver eneste dag i offentligheten», sa ordstyrer til slutt. Disse guttene er Født Frie. Og jeg så framtidige menneskerettighetsforkjempere i øynene, bak maskene deres. De forstod det jeg har forstått lenge: Ingen er fri, før alle er fri. Friheten må også gjelde for guttene våre.

playerkameo@hotmail.com

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 13.42

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk