Klassekampen.no
Lørdag 2. desember 2017
Sommer med Holocaust

Tidligere i sommer gråt jeg som et lite barn da jeg nærmet meg slutten av Anne Franks dagbok. Ingen hadde fortalt meg hvor irriterende, pubertal og veslevoksen Anne var. Jeg kunne også kjenne meg igjen i hennes drømmer om å skrive, reise til Paris, gå i museer og se på kunst. Boken slutter helt udramatisk. Plutselig en dag har Anne sluttet å skrive.

Jeg leste dagboken etter at jeg lest bøkene til Primo Levi, en overlevende fra Auschwitz. Levi fant jeg sitert her og der i tekster om flyktninger til Europa, i et sitat beskriver han hvordan fornektelse av folkegruppers rettigheter er et skritt i retning konsentrasjonsleirsystemet. Hvis dette maskineriet først er satt i gang, sier Levi, kan det vise seg vanskelig å stoppe.

Fra Levi til dagboken gikk jeg til Claude Lanzmanns 9,5 timer lange dokumentarfilm «Shoah». Mens nynazistene inntok gatene i Fredrikstad, satt jeg fengslet til filmen. Det er lange, dvelende og repeterende tagninger av tog, jernbanelinjer, og landskap som var åsted for konsentrasjonsleirer. Lanzmann insisterer på å vise frem de samme scenene igjen og igjen. På samme måte insisterer han på å få klarhet i detaljer som virker uvesentlige når han intervjuer vitner og overlevende: hvilken farge hadde gassbilen? Hvordan var køen til gasskamrene organisert?

«Shoah» består utelukkende av vitneprov og samtidig dokumentasjon, i filmen er alle slags arkivfoto utelatt. I intervjuer forklarer Lanzmann at det ikke finnes bilder fra scenene som utspant seg i gasskamrene. Arkivfotografier vitner istedenfor om overlevelse, mens Shoah skulle dreie seg om døden selv. Anne Franks dagbok er også et vitneprov om liv som ble revet vekk. Terroren fra arrestasjonsdagen ville ikke bare vært umulig å skrive ned. Ville det ikke også krevd virkemidler vi forbinder med fiksjon? De redselsfulle scenene har en uvirkelig karakter, Holocaust overskrider all meningsfull representasjon.

Lanzmann er blitt kritisert for å overvurdere stemmen på bekostning av bilder. Men vitneprovene, Shoahs lengde, langsomhet, og repeterende karakter får Holocaust til fremtre. Et endeløst tog ruller mot slutten av filmen, dette må være det ubønnhørlige maskineriet Levi beskriver. Jeg får inntrykk av at hendelsene fortsatt utspiller seg, som om det hele fortsatt kan stanses. Så går alt i svart.

andrbrei@gmail.com

Teksten er skrevet i regi av Klassekampen-akademiet.

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 13.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk