Klassekampen.no
Lørdag 2. desember 2017
Cecilie Løveid
Diktning intervenerer kollektive minner før de har falt til ro.
Kunst og terror

For tiden er tre film- og tv-produksjoner i gang om 22. juli-terroren i Norge, ved regissører som Paul Greengrass, Sara Johnsen og Erik Poppe. Debatten går: Kan man lage kunst av terror, kort tid etter hendelsene?

Diskusjonene om minnesmerkene ved Utøya og i regjeringskvartalet viser at spørsmålet ikke har enkle svar. Med regjeringens avvisning av Jonas Dahlbergs minnesmerke «Memory Wound» i sommer starter hele prosessen på nytt.

Årets vinner av Brageprisen for lyrikk, Cecilie Løveid, bruker en betydelig del av «Vandreutstillinger» til refleksjon over forholdet mellom kunst og terror, også med dikt om Dahlbergs «Memory Wound». I omtalen (Bokmagasinet, 11. november) nærmet jeg meg bokas spørsmål om hva kunstens arbeid består i. Hvordan behandler billedkunst og diktning sårene etter terrorhendelser? Hvor lang tid tar det?

Noen dilemmaer blir stående. De seks første diktene i «Vandreutstillinger» skildrer, slik tittelen antyder, bilder som vakte stor oppsikt på slutten av 1980-tallet. Gerhard Richters suite av malerier, «18. oktober 1977», bygget på fotografier av Baader-Meinhof-gruppa (RAF), som ble funnet døde i Stammheim-fengslet ved Stuttgart den dagen. Løveids dikt konsentrerer seg om Gudrun Enslinn og Ulrike Meinhof (sistnevnte tok livet sitt i 1976).

I seks dikt følger Løveid de 15 maleriene fra utstillingen i Neue Nationalgalleri, Berlin, til Museum of Modern Art, New York. MoMA kjøpte dem i 1995, og bidro dermed til å gjøre suiten til et hovedverk i etterkrigskunsten. Ved offentliggjøringen la museet vekt på hvordan flere kunstnere bearbeider hendelser i nær, tysk fortid. Mens Anselm Kiefer og Sigmar Polke gikk bakover i historien, med særlig henblikk på nazismen, konfronterte Gerhard Richter publikum med RAF og hendelser som lå atskillig nærmere i tid. Hva gjør Cecilie Løveids dikt? Også de går rett på: «Jeg ville se Gudrun. / Å være nær og rammes inn, å være nær og rammes.»

Diktet innser at hun «kunne vært meg». Sverre Mallings reaksjon var ikke helt ulik da han tegnet Anders Behring Breivik for Klassekampen under 22. juli-rettssaken. Malling og Breivik er begge født på slutten av 1970-tallet, de kan ha vært på samme utesteder, opplevd lignende ting i Oslo.

Løveids dikt tar opp et ømtålig tema: opphøyelsen av Gudrun Enslinn til «en helgen». Emnet blir ikke mindre ladet om man tenker på at også Breivik ønsket – og får – heltestatus i enkelte miljøer. Løveids dikt beveger seg fram og tilbake foran bildene, veksler mellom nærhet og avstand, med undring, spørsmål: «Hva veier bildene og hva veide hun?/ Helbreder de?/ Gråter bilder? Pipler det blod?»

Ambivalens, flertydighet, likevel med en insistering på å minnes – det var noen av MoMAs begrunnelser for innkjøpet av Richters bilder. Kunst intervener kollektive minner før de har falt til ro. Enslinn og Meinhof blir gjennom maleriene sett som mennesker, som jente, som kvinne, fra forskjellige vinkler, til forskjellige tidspunkter. Maleriene, formidlet gjennom Løveids dikt, sier oss noe om kunstens rolle, om arbeidet kunst utfører i et samfunn.

Helte- eller helgen-roller er ikke noe terrorister eller andre drapsmenn tildeler seg selv. Statusen kan bli dem til del som følge av massemedienes motsetningsfulle apoteose av terrorister: De opphøyes, tilskrives viktighet, i en samfunnsform som vår, hvor økt polarisering i tillegg bidrar til at terrorister blir monstre for noen, helgener for andre.Kunst minner oss om slike paradokser. Å dikte er å holde minnet bevegelig, levende. Arbeidet foregår i Richters og Løveids bilder og tekster – og slutter ikke der.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 13.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk