Klassekampen.no
Lørdag 2. desember 2017
Kulturprofil: 18 kvinner har nå fortalt om trakassering og overgrep begått av en sentral figur i det svenske litteraturmiljøet. Det burde ikke tatt så lang tid.
Et iskaldt system

For noen år siden var jeg på et av de større forlagenes årlige fester. Vi var et hundretall gjester som minglet med vin, applauderte da forlagets pris ble utdelt og hørte på en kultivert og spirituell tale av et medlem av Svenska Akademien. Så var det buffé, og jeg og asjetten min havnet ved et bord med noen bekjente og andre ukjente.

En av dem var en prisbelønt og litt tilbaketrukket forfatter i midtlivsårene som fortalte om hvor vanskelig det var å få sine nå nesten voksne barn til å lese bøker.

Ved siden av henne satt en mann på litt over seksti. Han hadde drevet en privat kunstinstitusjon i flere tiår, og profilert seg med ambisiøse kvelder der Sveriges mest respekterte forfattere tolket Albert Camus, ispedd opplesninger av kjente skuespillere, og musikk av Arvo Pärt framført av landets fremste musikere. Det foregikk i en kjeller med kalde betongvegger – underground og avansert finkultur på én gang.

Mannen dukket alltid opp på slike tilstelninger, invitert eller ei. Han kjente liksom alle – en litt rastløs fyr som delte ut raske, myke håndtrykk fulgt av et blygt smil og et blikk som hele tida søkte ut av rommet. Samtidig var han omringet av ryktene om tafsing. Ikke som noen demonisk Casanova, heller en klovn – i Maja Lundgrens nøkkelroman «Myggor och tigrar» kalles kan «erotikens Groucho Marx». Flere kvinner fortalte om hvordan de plutselig hadde kjent en hånd på rumpa.

Samtalen rundt bordet gikk løst og ledig, da mannen plutselig vendte seg mot forfatteren ved sin side, grep hardt tak i beinet hennes og utbrøt som en besatt: «Ah, jag älskar lår! Jag älskar lår!» Kvinnen lo og dyttet ham urolig bort. Vi andre kikket forbauset på hverandre – hva i all verden var det som skjedde?

Forrige uke, i artikkelen ‘Kulturprofilen’ i serien #metoo, publiserte Dagens Nyheter historiene til 18 kvinner som forteller om mannen. Det er ikke et spørsmål om tafsing, men voldtekter og andre sadistisk fargede seksuelle overgrep. Vitnemålene avdekker et iskaldt system. Ofte hadde han forespeilet unge kvinner en litterær karriere, eller omvendt truet med å lukke alle dører for dem.

Skandalen dro umiddelbart inn Svenska Akademien som en korrupt krets av mannsgriser, som ikke bare beskyttet en seksualforbryter, men tok ham i sin favn.

Svenska Akademien ble etablert av Gustaf III i 1786, og ble plassert utenfor kongemaktens kontroll, en gest for å vise litteraturens selvstendighet. De 18 medlemmene ble valgt inn på livstid. De har oppdraget med å dele ut Nobelprisen i litteratur, men de deler også ut 25 millioner kroner per år i andre priser, og har dermed en sentral posisjon. I tråd med Gustaf IIIs visjon er det ikke noe innsyn, ikke noen mulighet til å stille noen til ansvar.

Skandalen med støtten til ‘Kulturprofilen’ vokste raskt. For Svenska Akademien var saken komplisert. Mannen var ikke et medlem – men han var gift med et av dem. Han har aldri utmerket seg med egne ting, så uten henne hadde han ikke nådd så høyt.

Svenska Akademien meddelte i ettertid at de avbryter alt samarbeid med Kulturprofilen. Men det framkom også at medlemmene for første gang fikk snakket om hvordan han har tafset på kvinnelige medlemmer, på koner og døtre. Samtalen ble beskrevet som «fortvilet».

Så framtrer det tragiske bildet av en taushetskultur der ikke engang en gruppe på 18 intellektuelle, som møtes ukentlig, har klart å snakke om hva som har foregått.

Det finnes også all anledning til selvransakelse på kulturredaksjonene. De har sviktet sitt oppdrag når de ikke har skrevet om Kulturprofilen før. Expressen publiserte i 1997 en artikkel om påståtte overgrep og økonomiske ujevnheter, men ingenting skjedde.

Selv var jeg kulturredaktør i et mindre tidsskrift da jeg var vitne til hvordan Kulturprofilen grep tak i beina til en forfatterkollega. I dag skammer jeg meg over at jeg ikke tok initiativ til en gransking. Jeg har lurt på hvorfor jeg ikke gjorde det – jeg har aldri vært redd for den ekte eller påståtte makten hans, det er ingen vennskap som har stått i veien. Kanskje var det fordi han framstod som en patetisk fyr, at sladder vanligvis fordamper når det skal bevises, at folk lo? Og alle kjente til ryktet om ham, så hva kunne skrives om det?

Men det var jo et puslespill som bare ventet på å bli lagt. Alle bitene lå der for den som gadd å se etter. Jeg gjorde det ikke, og det er min største journalistiske feil.

Og jeg kan bare oppfordre dere som leser dette, om å ikke gjenta den feilen. Ikke vik med blikket, se ting for det de er – og ty til handling.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 13.58

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk