Klassekampen.no
Lørdag 2. desember 2017
ALARM: Stovner-politiet håndterer 25 nye saker daglig. Her fra en utrykning i 2015.Foto: Audun Braastad, NTB Scanpix
Cops: Ett år i hælene på Stovner-politiet gir innblikk i et samfunn mange prater om, men ikke alle kjenner til.
Oppdrag utrykning

Øst i Oslo finnes prismet mange ser Norges fremtid gjennom. Noen ser et dystopisk parallellsamfunn, andre ser et herlig flerkulturelt liv med muligheter, ikke problemer.

Vi snakker om Grorud-dalen, stedet som snart må ha flere hovedroller i norsk kulturproduksjon enn Ane Dahl Torp og Odd-Magnus Williamson til sammen. Har vi svenske tilstander i Norge, kommer sykdommen først hit, lyder det.

Mer presist snakker vi om Stovner og dalens politistasjon, en av Norges største. Politiet her håndterer 150.000 mennesker og 25 nye saker hver dag, ifølge forfatter Ståle Økland. Og 40 prosent av Oslos anmeldte familievoldssaker, for å ta et tall. Det er alvorlig. Og det er oppsiktsvekkende høyt hvis Groruddalen viste seg å inneholde parallellsamfunn der lovbrudd rapporteres sjeldnere enn andre steder.

Groruddalen har nå Oslos eldste befolkning og yngste innvandrerbefolkning, mange av sistnevnte er uten arbeid eller endt skole. Dette er utgangspunktet i Ståle Øklands leseverdige dokumentar med den TV2-aktige, barske tittelen «Norske tilstander – bak frontlinjen i Norges tøffeste politidistrikt».

Det er dramaturgisk lurt både å bruke politiet som hovedperson og å oppsøke et område så mange prater om uten å kjenne til. Go where the action is, som jeg kjekt liker å si, inspirert av Eskil Engdals mesterlige reportasjer.

Fakta:

sakprosa

Ståle Økland

Norske tilstander

Gyldendal 2017, 258 sider

Økland skildrer et år med Stovner-politiet gjennom utrykninger og episoder i en rekke korte kapitler, noen av dem pageturnere.

Boka starter nemlig som et forrykende «Cops» – serien fra USA der man fulgte et oppdrag fra alarmen gikk, og til man fanget en full svart tyv eller løp gjennom hager med lommelykter. «Cops» var både komisk og sterk, smått og stort ble fanget på tv. Øklands første del ligner, og det sies positivt, uten ironi.

Han er også dyktig på personbeskrivelser. Folk omtales både skarpt og varmt, med signifikante detaljer.

Som politidama som går til kaffemaskinen utelukkende for kaffens skyld. Begynner noen å smalltalke, blir hun stående og trippe utålmodig med venstre fot og med blikket vendt ned, til motparten beklemt innser at samtalen er over.

Som blikket til en politimann som minner ham om en gaupe, årvåken, gjennomtrengende, følger alle bevegelser.

Og da 50 unge jenter har vært i masseslagsmål, hvorav noen gikk løs på politiet, oppsummerer Økland den sindige politisjefen Lund slik: «Slik kan vi jo ikke ha det her». Et stykke unna den gamle politimester Willy Hauglis politihester og jernnever.

Det er politiarbeidet i akkurat dette området som setter fart på lesningen: Er storsamfunnet i ferd med å miste generasjoner med unge, og hva kan vi gjøre?

Det finnes på politistasjonen for eksempel et arkivskap fylt med unge jenters pass. Passene oppbevares der fordi politiet tror familien planlegger å ta jentene med til utlandet.

Slik sett er starten på boka en uppercut fra debattanter som leter etter norske endetidstegn.

Masseslagsmål, grove voldsepisoder som filmes og feires, kniver og slagvåpen, ungdom som både truer og angriper politiet, foreldre som ikke evner eller orker å ta vare på barna, svindel, språkforvirring – om ikke dette er starten på et parallellsamfunn, hva er det da? Man tar seg i å ønske at Dirty Harry stiger ut av bilen og stirrer på ungdom til de gråtende gjør lekser og begynner med sjakk.

To ting må da innskytes: Det var like utfordrende i samme område da Tveitagjengen fant sammen fra midten av 1980-tallet, da med etniske nordmenn som bad guys.

Og ja, politi, skole, NAV og barnevern sliter med å få oversikt. Men Økland viser hvordan de samme etatene med forebygging, god etterretning og dialog faktisk klarer å trenge inn i virvaret, informere, oppklare, samt avverge kriminalitet. Det er verken mykt eller naivt, det virker.

Politiet har kontroll, gjentas det, men en viss uro kan spores hos politifolket. Det som slår en mest, er heller at for mange barn og ungdom mangler gode rollemodeller, kontroll, en plan, tro på livet. Det er nok av eksempler fra hele verden til å si oss at dette kan bli skummelt. Som vi bør ha lært: Å være gangster in spe gir faktisk mer status enn å være ingen.

Midtveis i boka forsvinner ungdommen noe, temaet svenske tilstander blir mer utydelig, nå handler det om dette og hint, både fine og rare beskrivelser fra oppdrag som viser at politiet har mange oppgaver. En litt mørkere variant av «Norge rundt» og «Migrapolis».

Beretningene er fine, de, men retningen glipper noe for meg, og et spørsmål oppstår: Hva skjedde med temaet fra bokas del 1? Har det ordnet seg på Stovner? Eller gjorde forfatteren seg bare ferdig med temaet?

Når spenningen faller og dramaturgien skjener en anelse, legger man også mer merke til Øklands nå mange passasjer med folkeopplysning om politiets rolle. Når det er sagt: Han komprimerer politihøgskolepensum godt, så jeg skal ikke kaste den steinen hardt.

«Norske tilstander» viser hvordan politiet på Stovner både bruker en utstrakt hånd – og knyttneven. De har skjønt at det ene uten det andre kan skape noe forferdelig. Som leser får man også en følelse av at vi som samfunn bør angripe utenforskapet med alt vi har av midler. Ståle Økland er et nytt dokumentar- og reportasjetalent. Tenk om samme virkelighet sett fra ungdommens synsvinkel, blir Øklands neste bok.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 14.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk