Klassekampen.no
Lørdag 2. desember 2017
BIOGRAF: Berit Ruud Retzer skriver uten å dømme eller trekke konklusjoner. Foto: Mariam Butt, scanpix
Innunder: Berit Ruud Retzer gir et nært bilde av en person som til manges ergrelse skapte et storverk: Jens Evensen.En levende provokasjon

Ingen mislikte Jens Evensen. Men norske politikere følte ofte uro og engstelse ved det han drev med. Han spurte ingen. Han bare løste oppgaver uten baktanker eller sidehensyn. Selv vi i SV irriterte oss en kort periode. Men også vi tok feil. Vi forlangte 50 mils fiskerigrense straks. Evensen snakket om 200 mils økonomisk sone. Vi trodde det var utenomsnakk og urealistisk. Han vant. Han var suveren.

Berit Ruud Retzer har skrevet en god bok om Jens Evensen. Hun forteller kronologisk og enkelt. Hun skriver lett og godt uten å dømme eller trekke konklusjoner. Hun nøyer seg med å gi et levende bilde av en person som til manges ergrelse skapte et storverk. Jeg tror Retzer har en fordel ved at hun levde utenlands det meste av tida da Jens Evensen opererte. Hun har ikke med seg alt slarv og all knurring i krokene fra den gang. Retzer tilbrakte dager og uker med Evensen mens han avsluttet sitt yrkesliv som dommer i Haag. Det har gitt en menneskelig nærhet som jeg liker. Men hun har også gitt seg god tid til samtaler med Jens Evensens nest beste venner.

Han var en levende provokasjon for mange. Han var steinrik arving til Jens Evensen, pølser og dagligvare, men var stolt over å ha vokst opp øst for elva. Doktorgrad fra Harvard, men uten den vanlige UD-lojaliteten til USA. Han spilte trekkspill i lusekofte, men gikk ellers skreddersydd. Venn og fortrolig med Einar Gerhardsen, men uten å være medlem av Arbeiderpartiet. Det meste av sitt yrkesaktive liv var han knyttet til UD. Men han var nei-mann og grunnleggende skeptisk til norsk sikkerhetspolitikk. Det verken var eller er man ustraffet i UD. Det meste han gjorde, fikk full tilslutning fra SF og SV. Men oss hadde han nesten aldri kontakt med. Han var en sjarmerende, men merkverdig mann som ingen ble helt klok på. Vi er nemlig ikke vant til at folk er slik de framstår. Vi regner alltid med at det er et lag eller to under eller over det som synes. Kanskje hemmeligheten med Jens Evensen var at det ikke var noen hemmelighet? Slik leser jeg Retzers bilde av Jens Evensen.

Fakta:

Biografi

Berit Ruud Retzer

Jens Evensen.

Mannen som gjorde

Norge større

Gyldendal 2017, 336 sider

Hans liv var norgeshistorie. Han var akkurat ferdig jurist i 1945 og gikk aktivt inn på påtalesiden i rettsoppgjøret. Han var i Haag og bidro til at Norge vant over England i fiskerigrensesaken. Fra begynnelsen av 1960-åra havnet han i UD. Her var han både embetsmann og statsråd, og med det som base skapte han internasjonal havrett. Og lenge før det var noe som hette oljepolitikk, drev Evensen med det. Han engasjerte seg mot fascist-juntaen i Hellas. Der hadde CIA gjennomført et vellykket kupp for å sikre at ikke uansvarlige venstrekrefter kom til makta, og så kom NATO-landet Norge og Evensen og rotet det hele til. Juntaen ble dømt i Strasbourg. Evensen forhandlet fram Gråsonen mot Russland. «Alle» mente at den naive Evensen var blitt lurt av russerne. Ap nøyde seg med å knurre i krokene. Han var jo deres mann. Kåre Willoch og borgerligheten knurret høyt. Den rødgrønne regjeringen sluttførte det som Evensen hadde begynt. Vi løste en grensetvist med en supermakt uten å løsne skudd eller ofre norske interesser. Ære være Evensen. Evensen var også atomvåpenpasifist og allierte seg med fagbevegelsen i sin kamp mot slike våpen vel vitende at det var lite å hente i selve Ap.

Boka går grundig inn i Evensens forhold til Treholt-saken. Han følte seg sveket. Men det som var verst, var at flere av hans regjeringskolleger i årevis hadde visst om mistanken uten at han fikk vite noe. Det at de ikke stolte på ham var verre å bære enn Arne Treholts svik. Og riktig uanstendig mente han det var, at Svenn Stray og Willoch hadde sluppet Treholt inn på Forsvarets høgskole for å være sikre på at de kunne kompromittere Arne Treholt og dermed Jens Evensen og Ap. Det viktigste er som kjent ikke å hindre spionasje, men å fakke spioner. Det siste skriver riktignok ikke Berit Ruud Retzer. Men Evensen mente det nok. Boka går litt lett over hva Evensen sto for politisk. Kommunist var han ikke. «Kommunismen er den største av alle illusjoner», sa han en gang. Men han må da ha vært noe mer enn en fremragende jurist som engasjerte seg i viktige saker? Han var statsråd da Vietnamkrigen gikk mot slutten. Hva mente og gjorde Evensen? Evensens lojalitet var nok først og fremst knyttet til de store sakene og til egen integritet. Han pleide å si: «Dette er min mening og den bøyer jeg meg for.» Få trakk Evensens integritet i tvil.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 14.01

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk