Klassekampen.no
Lørdag 2. desember 2017
Cover
Sant nok: Årets norske sakprosautgivelser for barn balanserer etterrettelighet og fortellerstrategier på en måte som kommer barna til gode.
Barnas virkelighetslitteratur
Cover
Cover
Cover
Cover
Cover

Fortellingen har en viktig plass i faktabøker for barn. Ikke bare har lesergruppa særlige krav til framdrift, men forfatterne har også gjerne idealer om dannelse og identitetsutvikling. Når barna møter kunnskapen i fortellingens form, som byr på innlevelse og mulighet til å identifisere seg med karakterene, ledes de fortere inn på spørsmål som gjelder dem selv og deres plass i verden.

I Linn T. Sunne og Jenny Jordahls lille biografi «Margrete 1», om dronningen som levde og regjerte i Norden på siste halvdel av 1300-tallet, legges det i særlig grad til rette for at leserne skal identifisere seg med biografiobjektet. Fortellingen fiksjonaliseres i så stor grad at man på forlagets nettsider får opplyst at boka «er som en liten roman.» Når boka for eksempel retter seg inn mot å skape bevissthet rundt, og reaksjoner på, at barneoppdragelse kan utøves på mindre hyggelige måter enn dem vi er vant med – får den god grunn til å gjøre scenene mer levende og å tillegge Margrete et språk som nok ikke stemmer overens med de historiske fakta, men som gjør at barna lettere kan trekke paralleller til egne liv. Slik blir veien til selverkjennelse og empati kortere: Hva om de voksne hadde slått meg når de mente jeg gjorde noe galt, og hvordan føles det for de barna som opplever det i dag? Linn T. Sunne gjør på vellykket vis bruk av fiksjonselementer som skaper engasjement, men sørger også for å markere der det står noe på spill og det blir viktig for leseren å avgjøre hvor sanne scenene er: Da følger hun opp fortellingen av små faktabokser: «Vi vet at Margrete fikk ris.»

Fakta:

SAKPROSA FOR BARN

Linn T. Sunne

Illustrert av Jenny Jordahl

Margrete 1.

Gyldendal 2017, 72 sider

Frank Rosell og Neha Naveen

Illustrert av Jenny Jordahl

Beveren Bjørk

Gyldendal 2017, 62 sider

Bjørn Ousland

Din ekspedisjon med Nansen

Cappelen Damm 2017, 48 sider

Erna Osland

Illustrert av Anna Fiske

Vaken? Ei godnattbok om dyr som ikkje søv om natta

Samlaget 2017, 76 sider

Sassa Buregren og Elin Lindell

Feminisme pågår

Oversatt av Beate Muri Omnipax 2017, 76 sider

Synnøve Borge

Illustrert av Lise Myhre

Ravn

Gyldendal 2017, 32 sider

Et aspekt ved debatten om virkelighetskontrakten i barnelitteraturen, har dreid seg om framstillinger av dyrs egenskaper: Hvor langt kan man gå i å sammenligne dyrenes følelsesliv med menneskenes? Hvor mye «personlighet» kan illustratøren gi dyrene før det ikke lenger finnes naturvitenskapelig belegg for å kalle framstillingen sakprosaisk? «Beveren bjørk» av Frank Rosell, Neha Naveen og Jenny Jordahl er et godt eksempel på en bok som tøyer sjangerstrikken langt i så måte. Boka formidler et forskningsprosjekt der tre norske bevere flyttes til Skottland for å bidra til å bygge opp beverbestanden i området. Casen er utmerket – den gir rom for å fortelle en engasjerende dyrehistorie innenfor virkelighetskontrakten, i den forstand at rammefortellingen ikke er fiktiv, slik den er i Erna Osland og Anna Fiskes hybride faktabok om nocturale dyr, «Vaken?», hvor fortellingen drives framover av barna Bæret og Bustebrors nattlige oppdagelser. Men der Osland og Fiske vokter seg vel for å tillegge dyrene menneskelige egenskaper, gir Jordahls sjarmerende illustrasjoner beverne ulike reaksjoner på flytteprosessen; hissigproppen Bjørk blir sint, pappa Ask litt ubekvem, mens lille Linnea framstår mer forventningsfull. Og om du ikke allerede lot deg fascinere av beveren og dens likheter med mennesket, vil du gjøre det nå: Den bygger hus, finner seg kjæreste og får familie, og i Naveen og Rosells språk forelsker den seg og flørter også. Slik legges det til rette for at barn skal kunne føle empati med andre arter. I «Vaken?» får fortellingen og fiksjonaliseringen en litt annen, men like viktig funksjon; her framstår karakterene som forbilder som leder vei for leseren; se, disse fantastiske skapningene kan naturen by på – og de finnes rett utenfor døra di!

I Synnøve Borges og Lise Myhres «Ravn» benyttes fortellingen som virkemiddel på en tredje, og særlig nyskapende måte: Mens det i «Beveren Bjørk» vises til en sann historie om en empirisk beleggbar liten beverfamilie, er «Ravn» fortellingen om hva en hvilken som helst, helt generell og anonym hverdagsravn foretar seg gjennom et liv. Dramatiseringen av det vi vet om ravner flest blir et forklarende og illustrerende virkemiddel. Boka har tillit til at leserne vil fatte interesse for hvordan et ravneliv forløper – uten at fuglen menneskeliggjøres, og fungerer på den måten som balanserende motvekt til framstillinger som vil skape økoengasjement gjennom identifikasjon med andre arter. Prinsippet om å la naturen tale sin egen sak lar seg også spore i språket; dyret beskrives så tett på det sansbare som mulig, og lukter, lyder og smaker males fram i et poetisk språk som gir leseren fortolkningsrom:

På en hylle i en fjellvegg, der hvor månelyset ikke slipper til, er det

noe som beveger seg i mørket.

Det glimter i to par svarte øyne.

Lave strupelyder.

To nebb som vender fire egg.

Med Borges språk tas leseren på alvor, og hun viser oss at meningsrikdom og estetiske ambisjoner også har sin plass i barnelitteraturen – og til og med i sakprosaen.

I Bjørn Ouslands nye og interaktive bok, «Din ekspedisjon med Nansen», følger han, som i de andre bøkene i polarserien hans, strenge regler for en kildebelagt fortelling; han gjengir ikke biografiobjektenes motivasjoner eller refleksjoner – med mindre det finnes kilder på dem. I stedet for å bruke strategier fra fiksjonen, aktiviserer Ousland leseren ved å tilby kryssordoppgaver og kunnskapsspørsmål, og han lærer barna å lage vindmølle, gapahuk og papirskute. Og om barna skulle finne det vanskelig å identifisere seg med de barske polfarerne, blir deres egne tanker og erfaringer likevel aktualisert når de inviteres til å delta i kunnskapsproduksjonen: «Hvem av disse ville du hatt med på en ekspedisjon?» spør Ousland, og leseren kan velge mellom 24 ulike alternativer, deriblant klovn, lege, skipper og fjellklatrer. Slik tvinges lesernes egne refleksjoner frem. I «Feminisme pågår» av Sassa Buregren og Elin Lindell, oversatt av Beate Muri, er det første oppslaget vi møter en test – er du feminist eller ikke? Svarer du for eksempel ja på påstanden om at det finnes jentefarger og guttefarger, vises du videre til «Har du tenkt ordentlig etter?» og «Hvis en gutt tar på seg rosa T-skjorte eksploderer universet» – og det er tydelig at du har bommet kraftig om du ender opp som ikke-feminist. Testen, og boka for øvrig, er morsom og fanger og videreformidler budskapet i den aktivistiske internettfeminismens plakater og memer, men benytter ikke boksidenes potensial for å skape reell dialog med leseren. Den slagordpregede tonen fratar leseren mulighet til å spørre: Er det virkelig aldri greit å synes at en farge er bedre til jenter? Slik skapes interaksjonen kun på overflaten, og blir et grep for overtalelse, heller enn opptrening i kritisk refleksjon og tro på at deres vurderinger er verdifulle – noe alle barn, og særlig jenter, trenger for å sette seg i stand til å kunne definere sin egen identitet.

Boka gir en oppdatert framstilling av den nye feminismen, og en samvittighetsfull gjennomgang av kvinnehistorien. Den skiller seg fra storesøstre som «F-ordet. 155 grunner til å være feminist» av Marta Breen, Madeleine Shultz og Jenny Jordahl ved å benytte små historier og uttalelser fra barn i alderen 10–13 år – ved siden av framstillinger av og fortellinger om historiske skikkelser og offentlige personer. Det gjennomgående grepet er å framstille forbilder barna kan strekke seg etter – presentasjoner av kule barn som bryter kjønnsnormer og «tøffe damer» i historien og offentligheten. I større grad enn fortellingene om Bjørk, ravnen og de nattevåkne dyra, som også retter seg inn mot dannelse og identitets-utvikling, framstår «Feminisme pågår» litt som en pekefinger: Fy deg om du ikke er feminist! At boka i overveiende grad dreier seg om hva leseren kan og bør gjøre, virker nok også litt overveldende; det kan oppleves som litt av en utfordring å leve opp til alle de flinke feministbarna som intervjues, for ikke å snakke om alle de sterke kvinnene som har banet vei for likestillingen. Det er lett å tenke seg en litt skamfull leser som blir stående alene med ansvaret for ikke å gå i noen av kjønnsfellene.

Årets norske sakprosautgivelser for barn, særlig de fortellende bøkene, balanserer etterrettelighet og strategier for å engasjere på måter jeg er sikker på at kommer barna til gode. Fordi scener og karakterer spilles ut for oss og legger til rette for identifikasjon, bryr vi oss også om sannhetsinnholdet; det betyr noe for oss at Margrete virkelig ble forlovet bort i seksårsalderen, og at Beveren Bjørks reise til Skottland er dokumentert gjennom Frank Rosells forskning. Kanskje blir identifikasjonen også sterkere når vi vet at fortellingen er sann?

Parallelt med debatten om virkelighetslitteraturen, sjangergrenser og etterrettelighet i voksenlitteraturen, løper det en minst like påtrengende barnelitterær variant; om hvordan klassifiseringssystemet skal håndtere de nye og eksperimenterende sakprosabøkene.

Mange lurer på om støtteordningene klarer å fange opp nyskapingen på en god nok måte. Dette er det viktig å finne ut av. Virkelighets-fortellingen har potensial for en helt spesiell form for selverkjennelse og identitetsutvikling, og den må få rom til å utvikle seg videre.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 14.02