Lørdag 2. desember 2017
VINNERE OG TAPERE: Marte Spurkland ser på andre elever enn «Generasjon prestasjon». Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
Menneskene bak tallene
En prøve: I en skoledebatt rammet av tellesyke, er Marte Spurklands bok nødvendig medisin.

Anmeldelse

Norsk skoledebatt er en kamp om tall. Regjeringen måles på hvordan norske elever gjør det på Pisa-rankingen. Media utpeker vinner- og taperskoler basert resultatet av nasjonale prøver. Tre eller fire i matte avgjør hvem som er kompetent til begynne på lærerskolen, uavhengig av hva de skal undervise i. Tallfestingen kan lure oss til å tro at vi forstår hva som rører seg i norsk skole. I en skoledebatt rammet av tellesyke, er «Klassen» av Marte Spurkland nødvendig medisin.

Basert på en rekke intervjuer skildrer Spurkland livene til syv elever og læreren deres gjennom siste året på videregående skole. Hvilken skole vet vi ikke, annet enn at den er et sted på Østlandet, ligger midt på treet på nasjonale prøver og har en noe høyere minoritetsandel enn snittet. Elevene og lærernes navn er endret så de ikke skal kunne gjenkjennes. Det er nødvendig, for det er ikke småtterier videregåendeelever har å stri med. Når vi er bekymret for dagens ungdom, presenteres de gjerne som «generasjon prestasjon,» flinkiser som stresser og jobber seg syke. Spurkland har bevisst valgt å vise fram elevene hun mener blir snakket for lite om.

Elevene har de klassiske ungdomsproblemene – stressa skolehverdag, kjærlighetssorg og tvil om framtida – men også mer alvorlige ting: psykiske problemer, skolevegring, voldtektsforsøk og voldtekt. Nahid risikerer å bli kastet ut av landet og må ha voldsalarm i frykt for faren. Aller sterkest er det å lese om Mouna, som sakte kveles under sosial kontroll og familiens forventninger. Selv om de verste fortellingene er de sterkeste, er alle godt fortalt: også de vanlige ungdomslivene er spennende.

Fakta

SAKPROSA

Marte Spurkland

Klassen

Cappelen Damm 2017, 316 sider

De siste intervjuene er gjort på sommeren i år. Det er en styrke. Vi følger dagsaktuelle skolepolitiske endringer, som fraværsgrensa, fra innsida. Nærheten i tid gjør at historiene føles mer akutte.

SMS fra Nahid til Anette 1. desember: «Anette jeg klarer ikke mer. Jeg har en drittsekk far, som ikke lar meg være i fred. Han skal tydeligvis drepe meg i morgen.»

Sms fra Nahid til Anette 2. desember: «Hva har thranebevegelsen med demokratisering av Norge å gjøre?»

I sentrum av fortellingen er Anette, læreren som aldri skrur av telefonen og er politi, helsesøster, løvemor og lærer på én gang. Elevenes fortellinger er viktige, men det er læreren som gjør at «Klassen» burde bli pensum på lærerutdanninger landet rundt. Hvor mye kan vi forvente at en lærer investerer i elevene sine? Anette er på mange måter drømmelæreren politikerne har bestilt. Hun har kjærlighet som arbeidsmetode og nekter elevene som sliter å mislykkes, uansett hvor mye de saboterer for seg selv. Hun vil inspirere mange lærerstudenter til å bli bedre lærere. Andre vil kanskje finne seg et yrke som stiller færre umulige krav. Boka gjør et godt arbeid med å vise fram begge sider av medaljen: seiersrusen når elevene lykkes og de søvnløse nettene fordi det aldri er nok.

«Det er helt uprofesjonelt å behandle ulike mennesker likt. Den norske skolen er lagt opp etter en mal som kanskje passer flertallet, men ikke alle,» sier Anette, for å forsvare hvorfor hun gir nye sjanser til skoletaperne når de gang på gang ikke leverer oppgaver i tide. Etter å ha lest «Klassen» deler jeg hennes bekymring. Fortellingene fra elever som strever får meg til å frykte en systemsvikt i skolen som tallene ikke fanger opp. Ungdommene virker skjørere enn jeg husker fra egen ungdom. Angst og depresjon virker å ha blitt en integrert del av hverdagen og språket deres. Boka viser hvordan selv de velfungerende ungdommene sliter med å balansere krav fra samfunn, foreldre og venner. De mange innleveringene, prøvene, og nå fraværsgrensa, gjør at de som sliter har for mange sjanser til å falle av. Hva med alle elevene som ikke har en drømmelærer som går i krigen for dem?

«Klassen» kan leses som en utfordring om å skape en skoledebatt som går dypere. Det er nødvendig, for i denne boka viser Spurkland hvor lite nasjonale prøver og skoleresultater forteller om menneskene bak tallene.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 24. februar 2018
Uro: Elena Ferrante tegner opp voldens historie i kvinneliv.
Lørdag 17. februar 2018
Lange linjer: Jürgen Kocka utfordrer dem som gjerne ser på ­kapitalisme som en naturtilstand.
Lørdag 10. februar 2018
Bæ: Anna Blix skriv om korleis våre ulne vennar byggjer landet.
Lørdag 3. februar 2018
I ‘Negasjonens diktere’ (2003), det korteste essayet i Rune Skarsteins stimulerende utvalg av Hans Magnus Enzensbergers essays og dikt, utroper forfatteren «Det kommunistiske manifest» til mesterverk. Ikke fordi han er kommunist, det er han aldeles...
Lørdag 27. januar 2018
Krim: Harstad har skrive ein like spissfindig som plump metafiksjon.
Lørdag 20. januar 2018
Ramsalt: Kaspar Colling Nielsens bok rommer mye kritikk av vår tid, men «Den danske borgerkrig» byr på lite revolusjonsromantikk.
Lørdag 13. januar 2018
For tvetydigheten: Siri Hustvedt kan bli vel karikerende i sin kritikk, men målbærer et sårt trengt perspektiv i disse postfaktatider.
Lørdag 6. januar 2018
Kva om? Jenny Erpenbeck skriv i ei prangande romanform, men er historisk finstilt nok til å ikkje fortape seg i fantasi.
Lørdag 30. desember 2017
Finland: Nå kan man igjen la seg oppsluke av den poetiske skapelsesberetningen i det finlandske nasjonaleposet Kalevala.
Lørdag 23. desember 2017
Heildekkande: Hanne Lillebo har satt seg føre å skriva den ultimate Obstfelder-biografien. Til tider kan det bli vel mykje av det gode.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk