Klassekampen.no
Fredag 1. desember 2017
Ufrihet
Troll som ikke bør temmes
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Som arbeidstakere blir vi tjoret fast og formet etter én og samme mal. ­Kanskje er det helt unødvendig.

Burde ikke stor rikdom og mye kunnskap i et samfunn bidra til større frihet for borgerne? Jeg tror iallfall at alle sliterne blant våre forfedre forestilte seg det, der de drømte seg «over de høye fjelle» mens de slet seg skakke for å tilfredsstille det Abraham Maslow, behovspyramidens far, kalte underskuddsbehov, behov for mat, varme og sikkerhet.

Mye verdifullt har skjedd siden den gang for å ivareta arbeidstakere på alle nivåer, så også såkalt rutinejobber skal preges av mening og verdighet – eller for å si det med Maslow: av en grad av selvrealisering. For det er ikke bare jobbinnholdet som avgjør. Selvsagt kan man bli positivt oppslukt og komme i såkalt flyt av nær sagt all slags arbeid, føle mestring, preges av indre motivasjon, stadig lære og forbedre seg. Hvis du ikke tror på det, mangler du allsidig arbeidserfaring, eller du har vært uheldig og jobbet for vanstyrte organisasjoner og dårlige ledere.

Til og med arbeidsmiljøloven til­rettelegger for vår frihet og følelse av mening på jobb, med «krav til tilrettelegging, medvirkning og utvikling». Vi skal gis mulighet for faglig og personlig utvikling, vi skal ha en grad av selvbestemmelse, innflytelse og faglig ansvar, og «så langt som mulig gis mulighet til variasjon og for å se sammenheng mellom enkelt­oppgaver».

Nå kan man kalle dette fromme ønsker fra lovgivers side, med lite makt bak kravene, men likevel. Så hva hører jeg fra de mange jeg snakker med om livet deres på jobb i 2017?

Jeg hører om ufrihet, mer enn før. Beklager at jeg kommer med utriveligheter på en deilig fredag, men jeg hører snart ikke en lærer, førskolelærer, offentlig ansatt psykolog, fastlege, sykepleier eller departementsansatt som ikke føler seg kvalt av målstyring eller munnkurv eller manualisering av arbeid de tidligere utførte ut fra eget skjønn og egen kunnskap.

De som kan, flykter til andre jobber enn det de drømte om da de utdannet seg, og vi sliter med å fylle opp med kompetente folk. Og de som ikke kan flykte, ender ikke sjelden med perioder av utbrenthet og lange sykmeldinger – og skammer seg over det selv, uten grunn.

Men hvorfor må vi temme selv­drevne arbeidstakere, da? Enhver tilstramning kan selvsagt forsvares «rasjonelt», enten økonomisk eller juridisk, men sluttresultatet blir jo med respekt å melde tull! Og altså milevidt fra arbeidsmiljølovens vakre ord, som er ment å gjelde selv for såkalt enkelt og ufaglært arbeid.

I de «hårete» bransjene i privat næringsliv er de visst heller ikke begunstiget med for mye hensyn og tilretteleggelse og innflytelse. Men fet lønn får de jo, og det har saktens fristet da de valgte studium. Det ungdommelige overmotet holder en stund, men særlig når de får familieliv, begynner 50–60-timersuker å bli så belastende at ekte, avslappet fritid blir en fjern drøm, sexlivet nærmest ikke-eksisterende, og man ender som en trening-og-jobb-maskin for å holde seg selv gående.

Det beste man kan håpe er at man ikke har en leder som spiser seg inn på den lille fritiden man har også, ved for eksempel å forvente at man er en vellykket deltaker i beinharde idrettskonkurranser.

Hvor er egentlig det økonomisk rasjonelle i å overforbruke arbeids­takere? Hvor er de virkelig rasjonelle argumentene mot å la folk kunne gå lang deltid i krevende faser i privat­livet? Og hvordan i all verden forestiller man seg at man kan skape fornyelse og kreativitet ved å forme alle etter samme mal?

Nå skal det sies at mange nyutdannede unge allerede er grundig temmet og sosialisert av konkurranse om studieplasser og gode karakterer og kamp om diverse muligheter for CV-bygging før de får sin første «drømmejobb», så i første omgang glir de pent inn. Samtidig kan man få inntrykk av at stadig flere av de velutdannede unge har valgt retning mye ut fra ytre kriterier eller andres meninger. Når man tidligere ønsket at de unge skulle ha et «moratorieår» eller to, var det ut fra en tanke om at man trengte både en pustepause, et avbrekk og en slags «krise» hvor man kastet av seg andres forventninger og begynte å finne fram til en mer voksen forståelse av egen personlighet og dypere interesser og anlegg. Jeg hører ikke mye om sånt for tiden. Mange unge virker omtrent like temmet som de voksne.

Men vi er jo fortsatt mennesker, med mange slags personligheter, mange lag av behov, og med stadig nye livsfaser og livshendelser som skaper kriser og behov for tilpasninger. Under all lydighet og arbeidsomhet og all fasade og alle ytre insentiver ligger resten av oss nærmest nedfryst og venter på bedre og mer menneskelige tider. Om våre slitne forfedre hadde sett oss, tror jeg de hoderystende hadde fastslått at vi mangler både vett og forstand. For hvorfor i all verden skal vi la oss temme så brutalt når det egentlig er helt unødvendig?

Store tenkere har selvsagt ment mye om det. Som filosof og sosiolog Zygmunt Bauman. Han beskriver blant annet hvordan moderniteten har gitt oss trygghet, kontroll og effektivitet, men et stort tap av frihet, blant annet fordi kontroll­metodene ikke gir noe godt svar på hvorfor de skal brukes. Motsetningen mellom trygghet og frihet går langt ut over politiske skillelinjer – det er et grunnleggende dilemma i menneskelivet.

Lengselen etter den tapte friheten viser seg på så mange måter. Noen av oss roter det til med utroskap eller gambling eller rusmisbruk, men det forverrer jo bare livet. Andre sitter i sofaen og drømmer seg vekk med en Lars Monsen på langtur eller med dem som bor «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Drømmen om et sabbatsår eller tidlig pensjon kan også ta brodden av desperasjonen for noen, men flertallet av oss sitter med personlige forpliktelser overfor barn og partner og slekt som gjør oppbrudd utenkelig i overskuelig framtid. Og nettopp gode forhold til de nærmeste er da også vår viktigste lykkekilde.

Så hva mer kan vi gjøre for å rykke oss løs fra de altfor stramme tauene? Ikke få lager sin egen arbeidsplass, og går det rundt økonomisk, kan de iallfall da klare å oppfylle arbeids­miljølovens gode tanker som ledere for seg selv.

Mange ser ingen løsning på det. Samtidig vet vi fra evolusjons- og emosjonsforskning at en god og mennesketilpasset arbeidssituasjon kan være en svært viktig lykkefaktor det også. Hva skal til for at vi kan høste dette potensialet, og få en arbeidsglede oldefar bare kunne drømme om?

Det nesten absurde er at noen av svarene på det er så enkle og selv­følgelige:

Gi oss mest mulig selvbestemmelse på jobb, men under ansvar.

Gi oss en god arbeidsinstruks og god opplæring.

Gi oss et ord med i laget ved endringer. Hør på vår kunnskap og våre erfaringer.

Gi oss tilbakemeldinger, især positive tilbakemeldinger når det er fortjent.

Rydd opp når det er harde konflikter, mobbing og annen ukultur.

Og ikke minst:

Gi oss mulighet til en optimal balanse mellom arbeid og privatliv, med smidighet og mulighet for mindre arbeidsbrøker når livet krever det, og mulighet for permisjon og avbrekk uten at det skal true jobbsikkerheten.

Så enkle regler favner det aller viktigste, til og med hvis vi snakker om hvordan man skal få de mest kreative blant oss til å trives og blomstre. Moderne arbeidsliv jakter på kreativitet, og kreative folk er kanskje de som aller minst orker å fratas frihet på en meningsløs måte. Dessuten vil disse enkle punktene danne et godt grunnlag for å skape et godt arbeidsmiljø.

Jeg vet likevel at jeg drømmer nå. Enn så lenge skal vi åpenbart temmes og tjores på de fleste arbeidsplasser. Men for deg som har mulighet til å stikke av fra det, er det vel ikke mye å lure på? Jeg har gjort det selv, fordi jeg er så heldig å være i en bransje hvor det er mulig, men også fordi psykisk helsevern er blant verstingene når det gjelder å svinebinde dyktige arbeidstakere uten god grunn, så trivselen blir lav og psykoterapien mindre kreativ og effektiv enn den kunne ha vært.

Og som lykkelig og fri i min enpersonsbedrift møter jeg stadig folk som er om mulig enda lykkeligere med sine enda mer kreative løsninger. Bare i sommer har jeg snakket med tre svært lykkelige enpersonsbedrifter: en kombinert psykolog og kunsthåndverker, en kombinert campingplasseier, museumsbestyrer og journalist og en reindriftssame med tannlegepraksis. La hundre blomster blomstre!

eva.tryti@vikenfiber.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 11.32

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk