Klassekampen.no
Fredag 1. desember 2017
Mat for mons: For pingviner kan mindre tilgang på krill bety at de ikke klarer å fôre opp unger. Denne ungen er heldig og har fått en porsjon krill av foreldrene. Foto: Norith Eckbo
Norge lover å bevare dyrelivet i Antarktis – og sender ned fiskebåtene.
Hva vi vil med krill

Regjeringen har foreslått å øke antall konsesjoner for krillfiske i Sørishavet. Den årlige krillfangsten regnes i dag som et ubetydelig inngrep i naturen. Men kunnskapen om langtidskonsekvensene er tynn, fangsten øker i takt med klimaendringene og en norsk intensivering kan føre til at andre land gjør det samme. Spørsmålet vi bør stille oss som nasjon er om vi har det rette natursynet til å opptre forsvarlig.

Vårt natursyn kom klart fram da Norge i 2015 lanserte sin nye forskningsstrategi for Antarktis. Den speiler tradisjonene fra Arktis, hvor vi har et forvaltningsregime basert på mennesket som forvalter og høster av naturen. Men er det riktig mål i Antarktis?

Hundre år etter at hvalfangstnasjonen Norge bidro til å nesten utslette hvalbestander i Sørishavet, er vi nå tilbake i området som verdens største krillnasjon. Krillen er proppet med næring som gjør den attraktiv for flere enn bare seler og pingviner. Oppdrettsnæringen vil også ha en bit av kaken. Norsk krillfiske utgjør halvparten av den årlige fangsten.

Krillfisket reguleres av den internasjonale konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser (CCAMLR), hvor Norge er med. Så lenge vi fisker forsvarlig, utelukker ikke konvensjonen at vi kan forvalte disse ressursene, men spørsmålet er hva som er forsvarlig. Norge bidrar også med forskning, og siden 2015 har det gått årlige tokt for å kartlegge bestandene og forstå krillen bedre. Målet for forskningen er å sikre en bærekraftig forvaltning.

Og det er her Norges dobbeltrolle i Antarktis kommer tydelig fram: med den ene hånda på traktaten sverger vi å bevare, med den andre styrer vi fiskebåtene sørover begrunnet i et sammensurium av næringsinteresser og forskningsaktivitet.

Krillfiske på dagens nivå er ikke antatt å skade andre dyrebestander. Så hva er problemet? Først og fremst må vi huske på at vi konkurrerer med andre dyr om krillen. Krillen er grunnsteinen i økosystemet i Antarktis og mat for sel, hval, fisk, blekksprut og sjøfugl. En blåhval spiser opp mot fire tonn krill hver dag. I tillegg regulerer krillen havets karbonopptak og gjør næring tilgjengelig for en rekke andre arter.

Dyrelivet følger krillen. Den er som meitemarken; liten, men viktig for å skape et miljø hvor andre dyr kan leve. Siden krillen bidrar til å fjerne karbonutslippet til om lag 35 millioner biler hvert år, hjelper den også oss.

Et sentralt krillproblem er at kvotene reguleres etter hva vi antar er grensen for hvor mye konkurranse de andre dyreartene kan tåle; deres sårbarhet. Sårbarheten til en art avhenger både av hvor stor påvirkning den opplever, og hvordan den reagerer og tilpasser seg. Men fiske er ikke den eneste menneskelige påvirkningen dyrene utsettes for, og klimaendringene er per i dag ikke en del av regnestykket.

Vi vet at flere bestander av krillspisere minker, særlig på den antarktiske halvøya hvor klimaendringene er sterkest. I enkelte områder er også krillbestandene på vei ned. Vi vet også noe om hvorfor det skjer: Mindre isdekke om vinteren gir mindre mat. For pingviner kan dårlige isforhold og mindre tilgang på krill bety at de ikke klarer å fôre opp noen unger i det hele tatt, slik vi så i februar da alle utenom to pingvin-kyllinger sultet i hjel i Øst-Antarktis.

Vi vet ikke hvordan konkurransen med fiskebåter påvirker det sårbare økosystemet i Antarktis. Og dette er vanskelig å måle. En av utfordringene er at krillbestandene varierer svært mye fra år til år. Isforholdene og bevegelsene til krillspiserne varierer også. Med andre ord, vi mangler kunnskap om hvordan økosystemet fungerer, og metoder for å kunne måle den faktiske påvirkningen. Også i det lange løp.

Basert på den kunnskapen vi har i dag, er det vanskelig å si hvor mye vi mennesker påvirker dyrelivet i Antarktis, men det er ingen tvil om at vi gjør det. Dyrelivet er utsatt for klimaendringer, forurensning, turisme og fiskeri samtidig. Vår fangsthistorie i Sørishavet viser også hvor lett det er å trå over streken.

I stedet for å tenke ut fra et natursyn som innebærer mennesket primært som høster av natur, krever miljøproblemene i Antarktis at vi først og fremst tenker ut fra bevaring. Spørsmålet vi må svare på er ikke hvor mye krill vi kan fiske uten å påvirke dyrelivet, spørsmålet er hvor stor krillbestandene bør være for å bevare et klimatruet dyreliv i Antarktis.

n.eckbo@gmail.com

Øystein Heggdal, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag. Norith Eckbo er gjesteskribent.

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 11.38

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk