Klassekampen.no
Fredag 1. desember 2017
Grunnstøting mot tellekanten: En gang fantes dypere forståelse forskningens formål ved våre universiteter. I dag prioriteres penger og publiseringspoeng over forskningens verdi og studentenes utbytte, skriver forfatteren. Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Akademia har blitt et system som er avhengig av sivil ulydighet og grenseløs overtid for å gå rundt.
Det synkende skipet

KRONIKK

Universitetet er gradvis pervertert til en maskin som skal samle poeng og tjene penger, der ingen lenger vet hvorfor, og ingen har makt til å sette ned foten. Middelet er blitt formål, og formålet er glemt. Instituttledere, dekaner og rektorer er marionetter i et absurd nullsumspill med det internasjonale som eneste målestokk, der alle læresteder – lokale eller nasjonale – skal konkurrere med milliard-aktører som Harvard University. Blind telling av poeng trumfer skjønnsmessig vurdering av egne behov og ønskemål. Dette gjelder ved ansettelser, ved faglige prioriteringer og ved fordeling av budsjettmidler.

Bedre forklaring og dypere forståelse var en gang forskningens formål i seg selv. Grekerne kalte det dannelse, sosiologer kalte det kritikk. Autotelisk kaltes den frie virksomheten som var sitt eget formål, ikke et blott og bart middel til noe annet. God undervisning inspirerte studenter til fordypning og kritisk tenkning. Formidling av innsikt til allmennheten gjennom foredrag, aviser og radio var et innlysende viktig samfunnsoppdrag.

Nå er faglig prioritering blitt et spørsmål om hvordan instituttene best kan høste poeng og tjene penger. Formål og hensikt er erstattet av insentiver. Søkere ansettes eksplisitt ut fra evne til å hente inn eksterne midler. Hva skal man med midlene? Hvem vet. Såkalte satsinger lanseres fra toppen, som programmer med millioner av euro, og annen forskning tørker ut eller oppfattes som sivil ulydighet. Søkere rangeres kun ut fra opptelte publikasjonspoeng og erfaring med å hente inn midler.

Meritter som foreleser eller formidler ignoreres, alt annet ville være forbigåelse etter dagens kriterier. Publikasjonenes innhold og relevans for arbeidsplassen, eller for studentenes fremtidige jobbmuligheter, er ikke et tema i prosessen. Mekanismene for telling blokkerer muligheten til å stille slike spørsmål.

En stadig større del av forskningstiden brukes på søknadsskriving og på vurdering av andres søknader – til prosjekter som stort sett aldri får gjennomslag.

Når formidling regnes som bortkastet og undervisnings-«plikten» blir en avsporing, kunne man jo håpe at forskningen ble bedre, mer nyskapende, dyptpløyende, original? Vel vel.

Globalt publiseres det hundretusener av vitenskapelige artikler i året, gjerne med tynnest mulig innsikt i hver, for har du funnet ut noe, er det strategisk smartere å smøre det tynt utover flest mulig publikasjoner. Slik virker insentivene.

Et tellende vitenskapelig arbeid leses av redaktøren, språkvaskeren og referee’en, vanligvis få eller ingen andre. Artiklene registreres, arkiveres og glemmes, og nye pøses ut, i titusenvis. Forskere er ikke engang i stand til å lese alt som skrives på deres eget forskningsfelt. Generalistisk overblikk belønnes ikke.

Eksempel? Mitt eget institutt er det største musikkvitenskapelige instituttet i Norden. En gang forsket man her på norsk kultur, musikk og historie. Ikke lenger. Ingen forsker her på temaer som Edvard Grieg, nasjonalismen i mellomkrigstiden eller Arne Nordheim. Ingen forsker i det hele tatt på norsk musikkhistorie, norsk folkemusikk eller på musikkpedagogikk. Disse feltene er gradvis blitt utradert, både fra staben og fra undervisningsplanen. Folkemusikksamlingen ble for noen år siden kjørt ned til Nasjonalbiblioteket, og de fagansvarlige ble flyttet vekk.

Instituttets ansatte driver i dag en til dels fremragende forskning – som like gjerne kunne foregått i Shanghai, Canberra eller Houston.

Telling av forskningspoeng styrer undervisningsprofilen. Men mindre enn fem prosent av studentene ender som forskere, og de øvrige nittifem prosent trenger brede kunnskaper og forståelse til et livslangt arbeidsliv i andre virksomheter.

Det er så godt som umulig å få ansatt forskere med norsk-relevant erfaring og norsk bransjekunnskap, fordi det alltid er en internasjonal søker som har flere poeng. Har du fått barn underveis, slike norske rekrutter ofte får, i stedet for å satse alt på karrieren, er du i praksis sjanseløs.

Skjønnsmessig vurdering, fagkritikk, erfaring og forståelse settes systematisk ut av spill, sammen med hensynet til åpenbare undervisningsbehov. Vi er fanger i et regelverk uten skjønn, en mekanisme uten dømmekraft, en gigantisk telle- og regnemaskin. Når havnet vi her, hvordan, og hvorfor?

En kollega nevnte at akademikere og humanister alltid klager, hva med å skifte jobb? Det er å forveksle fagkritikk med klaging. De fleste av oss elsker forskning, undervisning, veiledning og formidling og kunne ikke drømme om å slutte.

Når virksomheten fortsatt går rundt, er det på tross av insentivene – og på grunn av sivilt ulydige ansatte, forskere med grenseløs overtid, dyktige kolleger og engasjerte studenter som daglig yter sitt beste, så å si imot alle odds.

e.e.guldbrandsen@imv.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 11.44

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk