Klassekampen.no
Torsdag 30. november 2017
Eksportalliansen: Jonas Gahr Støre og Erna Solberg bør lære av sine forgjerngere Carl Hambro og Johan Nygaardsvold, som i 1935 ville begrense våpenproduksjon til nasjonale formål. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix
Når våpenindustrien skader integriteten til utenrikspolitikken, er det nødvendig å ta et nytt veivalg.
«Våpen først»-doktrinen

KRONIKK

I dag skal årets eksportkontrollmelding og SVs forslag om stans av eksport av militært materiell til landene som kriger i Jemen, opp til høring. Tør politikerne ta de tøffe, men riktige valgene?

Høsten 2015 lanserte regjeringen sitt Veivalg-prosjekt om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Børge Brende snakket om et nært forestående vannskille, men allerede da ble det bemerket at det kun var snakk om en blå forlengelse av en rød tråd. Som det ofte blir sagt, preges norsk utenrikspolitikk av kontinuitet. Dette er spesielt tydelig hva gjelder eksport av militært materiell. Verken Arbeiderpartiet eller Høyre, Norges største styringspartier, ser ut til å ta spørsmål om eksport til autoritære regimer på alvor. Men der Ap i det minste åpnet opp for en diskusjon om forholdet mellom verdier og interesser i utenrikspolitikken, har Høyre nå reversert.

Regjeringen kritiserer venstresidens satsing på altruistisk politikk. Norske økonomiske interesser har kommet i bakgrunnen, menes det, i klassisk realpolitisk sjargong. Selvfølgelig er det et realpolitisk poeng – vi kan ikke føre en utenrikspolitikk som overser konsekvenser her hjemme. Allikevel bør vi være varsomme med å klamre seg til en realpolitikk som overser konsekvenser utenfor Norges grenser. For realiteten er at når det kommer til norsk eksport av militært materiell til autoritære regimer, har veivalget uteblitt fra både Ap og Høyre. Samtidig som vi snakker om å sikre menneskerettighetene, selger vi militært materiell til regimene som bryter dem på det groveste.

Den nye linjen til UD er en forsterkning av et rådende tankegods der forsvarsindustrien som eksportnæring må vokse for enhver pris – for arbeidsplasser, norsk forsvar, og fordi sivil teknologisk utvikling avhenger av det. Det strukturerende målet for eksportpolitikken er nå, enda klarere enn før, å sikre langsiktighet og forutsigbarhet for industrien. Dette er spesielt tydelig i de siste to eksportkontrollmeldingene der Midtøsten trekkes frem som et fremvoksende, interessant og potensielt marked for norsk forsvarsindustri.

Vi har nylig kunnet lese om at Saudi-Arabia har blokkert internasjonale leveranser av livsviktig nødhjelp til Jemen. Kanskje er dette en tankevekker i forhold til regjeringens paradoksale satsing i Midtøsten? I Veivalg-meldingen fra i år trekkes nettopp bistand og hjelp i sårbare stater i for eksempel Midtøsten frem som viktig. Likevel skal vi ikke bare opprettholde, men se på mulighetene for å øke, militær eksport til Saudi-Arabia og andre som deltar i krigen i Jemen. Dette er stater som drives på en måte som er i strid med både norske verdier og vår tro på hva som skal til for å skape velfungerende samfunn.

En interessant, men glemt historisk fotnote er et stortingsvedtak fra 1935. Etter Norges skandaløse eksport til Bolivia og Chile var det klart for flertallet i Stortinget at en eksportretta forsvarsindustri ville skape problematiske dilemmaer for den politiske ledelsen. De ba derfor regjeringen om å«utrede spørsmålet om, og eventuelt framkomme med forslag til, omlegging til civil produksjon ved de militære verksteder i så stor utstrekning at framstillingen av våben og ammunisjon begrenses til det nasjonale forsvars behov».

Datidens politikere kunne neppe se for seg den enorme utviklingen i norsk forsvarsindustri og det stadig mer kompliserte internasjonale samarbeidet om våpenproduksjon som Norge er en del av. Det de innså, derimot, er like tydelig nå: Den realpolitiske strategien omkring norsk forsvarsindustri er kortsiktig og innebærer en risiko for integriteten til norsk utenrikspolitikk.

Vi er på overtid når det kommer til en åpen og seriøs gjennomgang av eksportpolitikken for forsvarsindustrien.

Vi må stille spørsmål ved etablerte sannheter, som at Norge er nødt til å eksportere til et stadig større marked for å sikre realpolitiske hensyn her hjemme. Disse spørsmålene vil mest sannsynlig lede oss til et veiskille, der en vei representerer en utfordrende, men langsiktig og helhetlig politikk, mens den andre representerer en enkel og kortsiktig modus vivendi.

En slik utredning er ikke et enkelt prosjekt, for vi har laget rammer rundt forsvarsindustrien som har økonomisk, teknologisk og sikkerhetsmessig betydning. Flere steiner må snus: Kanskje er det mer å hente, både økonomisk og teknologisk, med en tøffere satsing på annen – for eksempel grønn – industri? Vi må også spørre om modellen for hvordan man finansierer og ruster opp Forsvaret er menneskerettslig og sikkerhetsmessig forsvarlig dersom den er avhengig av eksport til autoritære regimer?

Det regjeringen og UD definitivt må, er å gå grundig til verks for å sikre at eksport av militært materiell ikke utgjør en risiko for sivilbefolkningen i mottakerlandene og integriteten til norsk utenrikspolitikk.

Et skikkelig veivalg innebærer å legge opp til solide langsiktige rammer for industrien som skaper en god grunnflate for politiske beslutninger i tråd med den helhetlige strategien for norsk utenrikspolitikk. Slik slipper hver enkelt regjering å måtte gjøre dårlige vurderinger på slump under flyktige politiske pressituasjoner.

tuva@changemaker.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 11.17

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk