Klassekampen.no
Torsdag 30. november 2017
PIONER: Marcus Thrane bygget rundt 1850 opp en politisk massebevegelse med 30.000 medlemmer. Norske myndigheter ble bekymret da vanlige folk plutselig ønsket politisk innflytelse.8Kilde: Nasjonalbiblioteket
Marcus Thrane er en glemt helt i norsk ­historie. I dag er det 200 år siden han ble født:
Thranes Metode
GLEMT: Marcus Thrane bygget den norske arbeiderbevegelsen fra intet. Det kostet ham æren, fri­heten og kjærligheten.

Noen måtte ha baktalt Marcus Thrane, for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt. Det var en varm julimorgen i 1851, og Thrane lå og sov fredelig i arbeiderforeningenes kontorer i Breviggaarden, like ved stedet der stortingsbygningen skulle oppføres. Det hadde vært en strevsom sommer. Flere kvelder ble det til at han sovnet på kontoret. Klokka fem banket det på døra og inn kom tre menn han ikke kjente fra før. De hadde politiets mørkeblå uniform med røde striper.

Tidligere den natta hadde politimennene gått til aksjon mot familiens hjem utenfor sentrum. Der fant de ikke mannen de lette etter, men hans høygravide kone Josephine og ungene Markitta, Arthur og Camilla. Politiet rotet seg gjennom boligen og tok beslag i alt som kunne minne om inkriminerende papirer. Taler, protokoller og medlemslister, selv Josephines håndskrevne kokebok rasket de med seg.

Fakta:

MARCUS THRANE

• Født 14. oktober 1817 i Christiania, døde 30. april 1890 i Wisconsin i USA.

• Virket som pressemann, aktivist, dramatiker, tegner og fotograf.

• Grunnla i 1848 Arbeider-Foreningerne, Norges første politiske massebevegelse.

• Foreningenes mål var stemmerett for alle menn. I tillegg arbeidet bevegelsen for bedring av husmenns kår.

• Arrestert for å agitere for revolusjon i 1851. Thrane satt sju år i fengsel.

• Emigrerte til USA i 1863 og levde resten av livet i New York og Chicago.

• Gift med Josephine Thrane, som han fikk fem barn med. Josephine overtok som redaktør i Arbeider-Foreningernes Blad da Thrane var fengslet, og ble således norgeshistoriens første kvinnelige redaktør.

Muligheten som glapp

Marcus Thrane ante ingenting om dette da han forbauset ble forklart at han måtte bli med til arresten, anklaget for å ha oppfordret til omstyrting av landets statsforfatning med vold. Pågripelsen kom som et sjokk, men var nøye planlagt fra myndighetens side, skriver historiker og Thrane-biograf Mona Ringvej. Tidligere den sommeren hadde politispanere varslet at Thrane-bevegelsen var i ferd med å gjøre revolusjon i Norge. Statsapparatet var i alarmberedskap.

I begynnelsen av juli utstedte direktøren ved Kongsberg våpenfabrikk ordre om at alle våpen skulle destrueres eller fraktes unna. Pipene på gamle muskedundre ble slått flate og antikverte sabler ble hogget opp for å hindre at de havnet i hendene på det forestående opprøret. Thrane ante heller ingenting om kavaleristene som var på vei ut i gatene for å hindre at byens fattige tok seg inn i arresten for å frigjøre ham. Han visste ikke at denne dagen skulle bli den første i et sju år langt fengselsopphold.

Men det var ikke det verste. Det verste med denne grytidlige mandagen, var at den ble dødsstøtet for folke­bevegelsene som kunne ha forvandlet Norge til et demokrati.

Grunn til å glemme

I dag er det 200 år siden Marcus Thrane ble født i Christiania. For å gjøre stas på jubilanten har LO i Oslo hele uka arrangert Marcus Thrane-dagene i hovedstaden. Det blir holdt foredrag, teaterforestilling, byvandring og quiz til ære for mannen som skapte Norges første politiske massebevegelse. Festivalens høydepunkt finner sted i dag klokka tolv på Vår Frelsers Gravlund i Oslo. Da rekonstrueres scenen fra april 1949, da regjeringen hentet Thranes levninger hjem fra USA. Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre og LO-leder Hans Christian Gabrielsen skal nedlegge krans på Thranes grav på æreslunden, slik Einar Gerhardsen gjorde den gang.

I dag er det lett å konstatere at Marcus Thrane for lengst sluttet seg til rekka av historiske karakterer som de fleste har hørt om, men nesten ingen vet noe om. To hundre år er lenge. Hører du Marcus Thranes navn nevnt i dag, er det sannsynlig at samtalepartneren din egentlig mener Martin Tranmæl. Men tida har ikke vært den eneste grunnen til å glemme Marcus Thrane.

Historien om Norge blir nemlig mye lettere å fortelle hvis vi utelater den vakre krølltoppen som ble født inn i Christianias handelsborgerskap for to århundrer siden. Som da grunnloven skulle hedres i 2014, og Stortinget skrev på sine nettsider: «Da Norge fikk sin grunnlov i 1814, gikk vi fra enevelde til demokrati.» Slike formuleringer, påpeker Magnus Marsdal i en ny pamflett, minner oss om den utbredte forestillingen om at Norge var et fritt demokrati i 1814. Det er forståelig nok. For hvem har egentlig lyst til at talene på 17. mai skal handle om at grunnloven var udemokratisk? Hvem vil høre om klasseforskjellene, at nesten ingen hadde stemmerett og at det offisielle Norge aktivt motarbeidet dem som jobbet for et mer inkluderende samfunn?

Marcus Thrane og hans arbeider­foreninger passer dårlig inn i fest­talene vi har blitt vant til å høre. Dette er fortellingen om dem.

Kongens barnebarn

Det var ikke opplagt at Marcus Thrane skulle bli lederen i en massebevegelse av arbeidere og husmenn. Han ble født inn i en familie der makt og midler kunne tas for gitt. Farfaren, Paul Thrane, hadde bygget seg en stor formue som trelasthandler og var på begynnelsen av 1800-tallet en av hovedstadens rikeste menn. Hjemmet til «Kong Thrane» var kjent som «et kunstnerisk sentrum hvor det endog vanket fyrstelige personer», skriver Aksel Zachariassen i sin Arbeiderpartiet-historie fra 1962. Moren til Marcus, Helene Sofie Bull, var datter av en rik tobakksfabrikant fra Fredrikstad. Faren, David Thrane, var direktør i den norske sentralbanken og en meget ansett mann.

På julaften 1817 snudde alt for familien Thrane. Den formiddagen ble det avslørt at David Thrane hadde lånt en million daler fra riksbankens kasse for å dekke sine private spekulasjoner. Han ble fradømt stillingen og rømte fra både byen og familien.

Marcus var på dette tidspunktet to måneder gammel. Selv om pengene forsvant, forble Thrane et fornemt navn i byborgerskapet. Venner av familien sørget for at Marcus og storebroren ble innrullert ved hovedstadens beste skoler. Hverdagen bar ikke preget av noen nød: seks timer skoledag, fire timer lekser og lesing til langt på natt. Men Marcus var en drømmer, og det skole­flinke livet ble snart ensformig. Et år før artium droppet han ut.

Et sterkt personlig ansvar

Etternavnet var fremdeles godt å ha. Som femtenåring fikk han jobb som tollbetjent hos kjøpmann N. Andresen, som i sin tid hadde vært bobestyrer etter farens konkurs. Arbeidet på Christiania havn var fysisk krevende og passet ham godt. «Jeg forvandlet meg fra et sykelig blekt ansikt til en robust, pen ungdom. Sterkt etterspurt hos de unge kvinner og av responsiv natur som jeg var, må jeg tilstå at jeg var mer opptatt av kurtise enn forretninger», het det i den korte selvbiografien han skrev før sin død.

Han gjorde en god jobb, og ble etter hvert forfremmet til kontorist. Igjen ble han innhentet av sin svermeriske natur: «Mitt legeme var visselig ved pulten, men mitt sinn var langt unna i drømmeland», erindret han på sine eldre dager. 21 år gammel og med 30 riksdaler i formue, sa han opp sin stilling og reiste ut. Dannelsesreisen tok ham til Tyskland, Sveits, Frankrike og Storbritannia. Han så den framskredne industrialiseringen og ble kjent med den gryende utopiske sosialismen på kontinentet. Underveis livnærte han seg som gatemusikant, helt til han ble arrestert som løsgjenger utenfor Paris.

Oppholdet i fengsel hadde gjort ham flytende i fransk. Vel hjemme i Norge begynte han å jobbe som språk­lærer. En av hans første elever var Josephine, en dannet og energisk kvinne fra Drammen. De to ble forelsket, giftet seg i 1841 og startet privatskole på Lillehammer. På sine eldre dager skulle Thrane beskrive 1840-årene som en god, men rastløs tid. Det slo ham som grunnleggende galt at det store flertallet av nordmennene hadde minimalt med ressurser og makt: «Verden vi levde i syntes snudd på hodet, selve samfunnsordenen var gal. Jeg følte et sterkt personlig ansvar for å forbedre ting, men HVORDAN og HVA visste jeg ikke.»

Isklumper og neseblod

Det store vendepunktet kom i 1848. «Det går et spøkelse gjennom Europa, kommunismens spøkelse», skrev Karl Marx og Friedrich Engels i manifestet som utkom 21. februar det året. Dagen etter brøt det ut voldsomme gateopptøyer i Paris, etter at myndighetene hadde innført nye begrensninger i forsamlingsfriheten. I løpet av få dager vendte militæret seg mot kongen, som ble tvunget til å abdisere. Landets nye provisoriske regjering innførte rett til arbeid for alle, full pressefrihet og viktigst av alt: stemmerett for alle menn.

Året har blitt stående igjen som et av de mest dramatiske i Europas moderne i historie. I Tyskland, Ungarn, Sveits, Italia og flere andre land sluttet folk seg til det som fikk navnet februar­revolusjonen. I Danmark førte protestene til at eneveldet ble avskaffet og at alle menn fikk stemmerett. Også i Stockholm var vinteren dramatisk. 18 mennesker ble drept da svenske hærstyrker åpnet ild mot demonstranter i mars.

I Christiania gikk det atskillig roligere for seg. Flere tusen av byens arbeidere tok til gatene, men protestene var «mer styrt av fyll en av kamprop», ifølge historiker Mona Ringvej. Enkelte steder kom det til voldsomheter, og noen titalls mennesker ble arrestert. Men det bleknet mot hendelsene i Europa for øvrig. Det mest dramatiske som hendte i hovedstadens gater denne vinteren, skrev historiker Tore Pryser i 1982, var at fungerende politimester Morgenstierne ble truffet i ansiktet av to isklumper – «saa at hans næse og mund kom til at bløde sterkt».

Men det norske 1848 var ikke over med det. Februarrevolusjonen var det definitive svaret på Thranes brennende hvordan og hva. Skulle en ny samfunnsorden komme i stand, innså han, var vanlige folk nødt til å organisere seg politisk. Thrane så til land som Tyskland og Frankrike, hvor arbeiderbevegelsen hadde blitt en maktfaktor.

Han begynte i det små. En desember­dag kom han i prat med den gamle tømmerhoggeren Gustav, som ofte hadde klaget over sin bunnløse fattigdom. Thrane svarte at arbeidere som Gustav ville få det bedre dersom landets urettferdige lover ble endret. Thrane ba tømmer­hoggeren få med seg noen arbeidskamerater til et møte om hvordan arbeidernes kår kunne bedres. Gustav gikk motvillig med på planen.

Thranes metode

Han gjorde sine forberedelser, men da dagen kom, møtte ingen arbeidere opp. Gustav forklarte at arbeidskameratene ikke turte å komme fordi de fryktet politirepresalier. Thrane ga ikke opp så lett. For å garantere at møtet var trygt, foreslo han at møtet skulle holdes i familiens hjem. 17. desember 1848 samlet en håndfull menn seg i huset på Brakerøya i Drammen. Thrane foredro om den voksende arbeiderbevegelsen på kontinentet, som krevde sin frihet og rett. Budskapet må ha begeistret forsamlingen, for uka etter dukket det opp flere menn. I løpet av vinteren måtte Thrane leie møtelokale for å få plass til alle.

Snøballen hadde begynt å rulle. På noen uker ble den første arbeiderforeningen stiftet. Fattige husmenn og dagarbeidere utgjorde størsteparten av medlemsmassen, som i løpet av vinteren steg til 600 mennesker i Drammen. Thrane ble redaktør for bevegelsens nye avis, Arbeider-Foreningernes Blad, og han begynte å reise landet rundt for å stifte lokalforeninger. I løpet av bare ett år var 20.000 nordmenn organisert i arbeiderforeninger. Bevegelsen hadde 400 foreninger på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. Året etter var tallet 30.000.

Det kan være vanskelig å begripe hvilket gjennombrudd dette representerte. 30.000 mennesker, 2,3 prosent av befolkningen, høres kanskje ikke voldsomt ut i dag. Men det er like mange som stemte ved stortings­valget i hele landet i 1850. I forhold til folketallet var foreningene på størrelse med arbeiderbevegelsene i land som Tyskland og Frankrike. Arbeiderforeningene var dessuten noe grunnleggende nytt i det norske samfunnet. Aldri før hadde vanlige folk organisert seg for å samle makt bak politiske krav.

En voksende underklasse

Veksten skyldtes ikke bare inspirasjonen fra Frankrike eller Thranes lederegenskaper. Det norske samfunnet hadde gjennomgått grunnleggende forandringer i første halvdel av 1800-tallet. Kraftig befolkningsøkning bidro til at gruppen av husmenn, dagarbeidere og tjenestefolk vokste kraftig. Disse menneskene arbeidet i jordbruket uten selv å eie jord. Flere steder, spesielt på Østlandet, arbeidet store deler av befolkningen under slave­liknende forhold. Også i byene vokste befolkningen av fattige tjenere og arbeidere kraftig i denne epoken. «Småfolket» var Thranes betegnelse på denne voksende underklassen i Norge.

Småfolkets krav ble formulert gjennom en såkalt petisjon – et bønneskrift – til kongen. Petisjonen, som ble overlevert stattholder Severin Løvenskiold i mai 1850, foreslo en rekke reformer: bedre skole for allmuens barn, allmenn verneplikt, reform av husmannsvesenet, redusert toll på korn, rett til å drive handel på landsbygda og tiltak mot brennevinsondet som rammet fattigfolk sterkt. Bevegelsens absolutte hovedkrav var stemmerett for alle menn – også dem som ikke hadde eiendom.

Forslaget var radikalt. 6,5 prosent av befolkningen hadde stemmerett da det første norske Stortinget ble valgt i 1815. I takt med at antallet husmenn og eiendomsløse økte, sank andelen stemmeberettigede jevnt fram til 1885. Selv om Norge hadde fått Europas mest radikale forfatning i 1814, ble landet stadig mindre demokratisk styrt.

Avvist av kongen

Thranes metode var ikke revolusjonen. Opptøyer ville bare gi myndighetene et påskudd for å slå hardt ned på bevegelsens virksomhet. De ville fjerne fattigdommen, ikke rikdommen, som Mona Ringvej har uttrykt det. Arbeiderforeningenes sterke vektlegging av organisasjonsarbeid er betegnende i så måte. Snarere enn våpen­trening og voldelige demonstrasjoner, besto foreningene virksomhet i å opprette sparekasser, sykekasser, allmuebibliotek, kurs i lesing, skriving og regning, sangforeninger og foredragsvirksomhet. I tillegg utga foreningene sin egen avis, som formidlet en helt annen virkelighet enn den tradisjonelle borgerpressen. Nettopp den møysommelige organisasjonsvirksomheten kan forklare at arbeiderforeningene er et glemt kapittel i norsk historie, tror Mona Ringvej.

– Folkelige bevegelser får historikernes oppmerksomhet først når de tyr til opprør og vold. Arbeiderforeningene handlet om noe helt annet, nemlig at vanlige folk lærte opp seg selv til å bli deltakere i den politiske beslutningsprosessen, sier Ringvej.

Embetsmennene som styrte Norge var imidlertid lite interessert i denne øvelsen. Høsten 1850 ble samtlige av petisjonens krav avvist av kongen.

En ublu agitator

Dersom helten i denne fortellingen heter Marcus Thrane, heter skurken Severin Løvenskiold. Som stattholder fra 1841 til 1856 var han svenskekongens stedfortreder i Norge og øverstkommanderende for de norske hærstyrkene. Stattholderen tilhørte Norges mektigste slekt, og han hadde vært selvskreven del av forsamlingen som vedtok grunnloven i 1814. Med unntak av jødeparagrafen, stemte Løvenskiold mot nesten alle forslagene på Eidsvoll.

Så kritisk var han til frihetsånden som preget riksforsamlingen at han som eneste representant nektet å sverge ed til grunnloven. Han motsatte seg at bønder skulle gis stemmerett uansett hvor rike de var, han avviste Norges rett til selvstendighet og ideen om at statens suverenitet bygde på folket. «Han var en forunderlig særegen karakter, uberørt av øyeblikkets muligheter», oppsummerer Mona Ringvej. For den gamle aristokraten var det ikke tilstrekkelig simpelthen å avvise arbeiderforeningenes krav: Løvenskiold var fast bestemt på å knekke bevegelsen.

Justisdepartementets arkiver viser hvor alvorlig han tok oppgaven. I 1851 gikk det ut ordre til lensmennene i Sør-Norge om å registrere alle medlemmer i de lokale arbeiderforeningene. Flere foreninger ble infiltrert av politispanere. Restene etter denne storstilte politiske overvåkingen finnes i form av detaljerte rapporter om thranittenes aktiviteter. Her finnes ikke bare medlemmenes navn, stilling, sivil status og bosted, men også en vurdering av om de er «fattige, i daarlig, maadelig, taalelig, eller God forfatning eller Stilling». Det er takket være disse rapportene at vi i dag vet hvor mange medlemmer bevegelsen hadde, forteller historiker Tore Pryser.

– Denne massive overvåkingen av politiske opposisjonelle har gjort at ettertidas historikere kunne anslå hvor mange som faktisk var medlem av arbeiderforeningene, sier Pryser, som siden 1970-tallet har arbeidet med å kartlegge Thrane-bevegelsen.

«Åpen, klok og viljesterk»

Løvenskiold hadde tidlig oppfattet Thrane som en trussel mot den bestående orden. Utfordringen var at det var vanskelig å ta Thrane juridisk, konstaterte Løvenskiold i sine rapporter til svenskekongen. «Den norske regjering har til Exempel ikke Myndighed til at forhindre en ublu Agitator Thrane fra at udsaae Utilfredshed blant Folkets laveste Classer, til at opvigle disse mod de mere Formuende», skrev han i 1850.

Sommeren 1851 kom vende­punktet.

17. juni samlet utsendinger fra landets arbeiderforeninger seg til sentralmøte på Youngstorget i Christiania. Møtet bar preg av utålmodighet med bevegelsens manglende framdrift. Året i forveien hadde kongen avvist alle politiske krav, og heller ikke fra Stortinget kom det lovende signaler. Da spørsmålet om å sende et forslag til Stortinget kom opp, foreslo enkelte delegater å avholde en demonstrasjon foran den folkevalgte forsamlingen. Thrane lyktes å stanse forslaget, som han mente bare ville provosere myndighetene.

Men det var allerede for seint. Politi­spanerne til stede rapporterte om revolusjonær stemning på møtet. Etter noen dager begynte ryktene om en snarlig arbeideroppstand å bre seg blant makthaverne. Løvenskiold hadde ventet og ventet, nå var øyeblikket her. I begynnelsen av juli ble Thrane og 143 andre medlemmer av arbeiderforeningene arrestert. Bevegelsen de hadde bygget, gikk raskt i oppløsning og forsvant inn i glemselen.

Det gjorde også Løvenskiolds jakt på Thrane. På de offisielle nettsidene til Statsministerens kontor ligger det en kort biografi over stattholderen, som også var statsminister i 13 år. Løvenskiold næret en dyp skepsis til demokrati, heter det, men «han ble likevel respektert for sin åpne og viljesterke karakter. Han hadde et sikkert, praktisk og selvstendig skjønn, med klokskap og menneskekunnskap».

Ikke revolusjonær

«Student Marcus Thrane, 33 1/2 gammel, aldrig straffet for nogen Forbrydelse», innledes protokollen fra forhørene som varte utover sommeren. Bunken med protokoller som ligger bevart i Riksarkivets hvelv, viser at forhørslederen kun var opptatt av ett spørsmål: Var Thrane skyldig i å «vilde anstifte en Revolution»? Time etter time, dag etter dag ble anklagen gjentatt. Thrane nektet og insisterte på at han ønsket fredelige reformer. Deretter gjentok øvelsen seg.

Forhørerne spurte aldri om petisjonen, om sparekassene, sykekassene, bibliotekene, lesekursene, festene, sangforeningene eller noe av det andre arbeiderforeningene faktisk sto bak. Protokollene avslører dermed sannheten om prosessen mot Thrane og hans bevegelse: Problemet var ikke hva arbeiderforeningene gjorde, men hva de var. Thrane-bevegelsens forbrytelse lå i at den ville gi vanlige folk retten til å delta i den politiske beslutnings­prosessen.

Ut av Norge

I fire år ble Thrane sittende i varetekt. Da rettssaken endelig kom, ble han dømt til tre års straffarbeid. De syv årene i fengsel gikk hardt utover både Marcus Thrane og familien. Josephine Thrane var nødt til å tigge for å fø seg selv og barna.

Samtidig holdt hun liv i Arbeider-Foreningernes Blad, der hun overtok redaktøransvaret. Til tross for strevet hun la ned, var det ikke nok. To av barna mistet livet på grunn av sykdom. Da Marcus slapp ut av fengselet i 1858, var Josephine alvorlig syk med kolera og tuberkulose.

I 1862 døde Josephine Thrane, 42 år gammel. Arbeiderforeningene hadde gått i oppløsning, stemmerettskampen var tapt og Marcus Thrane sto på bar bakke. Som så mange andre fattige nordmenn, bestemte han seg for å emigrere til USA sammen med de tre gjenlevende barna. I New York og seinere Chicago arbeidet han som fotograf og avisredaktør, og han var en aktiv bidragstyter i det skandinaviske intellektuelle miljøet.

I 1883 besøkte han Norge for første gang på to tiår. Skuffelsen var stor da han ble nektet å tale i Christiania Arbeidersamfunn, der han ble funnet for radikal av det lokale Venstre-styret. Marcus Thrane døde 30. april 1890. I tråd med sine egne ønsker ble hans jordiske levninger plassert i en navnløs grav på kirkegården i Eau Clair i Wisconsin. I sitt testamente erklærte Thrane det for «mit bestemteste Ønske, at ingensomhelst Mindestøtte skal reises mig etter Døden».

Slik gikk det også. Da Stortinget vedtok alminnelig stemmerett til menn over 25 år i 1898, var Marcus Thrane et ukjent navn i Norge.

larsv@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 1. desember 2017 kl. 12.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk