Klassekampen.no
Onsdag 29. november 2017
Arbeid er den fremste kilden til tilhørighet, utvikling og respekt. Fremtidens jobber må fordeles bedre.
Borgerlønnens problem

KRONIKK

For tiden har vi i Norge hver dag mellom 600.000 og 700.000 personer i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. De arbeidsledige utgjør med cirka 100.000 bare omtrent 15 prosent av denne gruppen. Men det er bare de små endringene i tallet på arbeidsledige som diskuteres av våre politikere, når effekten av regjeringens politikk blir satt på dagsordenen. 320.000 uføretrygdete, 200.000 med nedsatt arbeidsevne og 50.000 på kommunal sosialhjelp blir ikke tematisert i det hele tatt.

Med den lave veksten vi ifølge SSB kan forvente i årene som kommer, vil få av dem som allerede befinner seg utenfor arbeidslivet ha sjansen til noensinne å komme i jobb. I tillegg kan vi få bølger av høyere arbeidsledighet på grunn av digitaliseringen og robotiseringen av ufaglærte jobber som allerede er i full gang. Nav klarer ikke å holde unna for tilstrømningen til utenforskapet.

Det mest bekymringsfulle ved utviklingen er imidlertid veksten i tallet på personer under 30 år i uføretrygd og med nedsatt arbeidsevne. Den viktigste årsaken til dette er den systematiske utstøtingen som foregår både i grunnskolen og videregående opplæring. Hvert år får mellom 9000 og 10.000 ungdommer ingen lærlingplass. I løpet av 20 år har vi på grunn av dette mistet 200.000 fagarbeidere. Mange slutter i skolen, noen fullfører uten å bestå og noen gjennomfører med så dårlige karakterer at de ikke får adgang til annen utdanning. De ender i markedet for ufaglærte hvor det blir stadig færre jobber. Men i en av verdens mest produktive økonomier er det ikke lenger plass til mange av dem. Konkurransen med ufaglærte innvandrere vil i de nærmeste årene tilta og robotisering vil erstatte mange ufaglærte arbeidsplasser.

Allerede den første klassiske undersøkelsen av de psykososiale virkningene av arbeidsløshet, Marienthalstudien fra 1930, dokumenterte at langvarig arbeidsløshet førte til resignasjon, håpløshet og fortvilelse blant et stort et flertall av de arbeidsløse. Utestenging fra arbeid betyr utestenging fra sosiale fellesskap som gir tilhørighet, personlig utvikling og respekt.

Dette viser seg også i statistikken. SSBs siste undersøkelse av sosiale levekår i 2015 viste at 10 prosent av den norske befolkningen mente den hadde lav livskvalitet. Blant uføretrygdete og arbeidsledige var andelen henholdsvis 29 prosent og 36 prosent. De samme gruppene hadde også de høyeste andelene som mener livet er lite meningsfylt med henholdsvis 37 prosent og 22 prosent. Til sammenligning hadde alderspensjonistene bare en andel på 12 prosent som mente livskvaliteten var lav.

Mange argumenterer nå for borgerlønn som svar på arbeidsledighet. Den blir enten foreslått som en grunnstønad til alle landets borgere (radikal borgerlønn) eller som en erstatning for et lands økonomiske stønader til personer i arbeidsdyktig alder (uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, og så videre). Men den overlater alle til seg selv og til selv å bygge alternative nettverk for fellesskap, selvutfoldelse og personlig utvikling. Hvilke forutsetninger har folk flest til det? Sannsynligheten er stor for at personene som vil motta borgerlønn vil være identiske med dem som i dag er utenfor arbeidslivet: Ufaglærte, dropouts fra skolene, unge innvandrere, og så videre. Forslaget om borgerlønn blir dermed for lettvint.

Mitt forslag er derfor en nasjonal dugnad som omfatter arbeidstidsforkortelse og deling av arbeidet. Vi har et veletablert trepartssamarbeid som kan brukes til dette. Staten og organisasjonene i arbeidslivet kan bli enige om for eksempel ti prosent reduksjon i arbeidstiden. Det vil kunne gi mellom 100.000 og 150.000 arbeidsplasser og 25 ekstra fridager per år for dem som er i jobb. Deretter kan arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene – med støtte fra Teknisk beregningsutvalg – forhandle seg fram til hvor mange arbeidsplasser dette innebærer i hver bransje. Når disse tallene er framforhandlet, gjennomføres det forhandlinger mellom bransjeorganisasjonene og virksomhetene i hver bransje. I disse forhandlingene fastsettes det hvor mange arbeidsplasser det skal opprettes i hver virksomhet. Til sist forhandler partene i hver virksomhet om plasseringen av de nye arbeidsplassene i virksomheten. Dette er en omfattende prosess, men fullt mulig å gjennomføre – om viljen er til stede.

Gjennom deling av arbeidet kan vi skape et samfunn som inkluderer alle i arbeidsfør tilstand og alder i arbeidslivet samtidig som de som er i arbeid, får mer tid til andre aktiviteter enn jobben. Internasjonalt ville vi kunne bli et foregangsland for solidaritet og sosial organisering.

Å unnlate å ta tak i problemene på arbeidsmarkedet på en måte som gir tilstrekkelig effekt, vil etter hvert lede til et polarisert samfunn som består av dem som er utenfor på minstelønn og de som er innenfor i godt betalte jobber. Man trenger ikke å være noen spesielt god prognostiker for å forutsi hva dette kan føre til av ulevd liv, kulturell elendighet og sosiale spenninger.

thorekristiankarlsen@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 10.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk