Klassekampen.no
Tirsdag 28. november 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Bemanningsbransjen truer arbeiderkollektivet som fellesskap og metode.
Kollektivets framtid

Den politiske streiken onsdag i forrige uke krevde forbud mot utleie av arbeidere fra bemanningsbyråer i byggebransjen i Oslofjord-området.

Hvorfor gå mot byråene? Grunnene er flere: De som er ansatt i et byrå, er ikke sikret arbeid og betaling i de periodene de ikke er utleid. Dette arbeidsforholdet truer levestandard og hindrer folk i å planlegge livet: Skal de for eksempel ta sjansen på å skaffe seg et ordentlig sted å bo? Bruken av utenlandske byråer som hyrer inn folk til hjemlandets satser, skaper en konkurranse der folk med norsk lønnsnivå taper. Samtidig kan de som kommer hit, oppleve at de norske prisene spiser opp lønna deres.

Så reiser bemanningsbyråer og midlertidig arbeid et enda større spørsmål for fagbevegelsen og lønnsarbeiderklassen i Norge: Vil det i framtida finnes kollektiver som kan holde organiseringen oppe? Arbeidssosiologen Sverre Lygaard er særlig kjent for boka «Arbeiderkollektivet» fra 1961, en av klassikerne i norsk sosiologi. Han så kollektivet som et uformelt forsvarssystem mot de ensidige ytelseskravene fra bedriften. Det ble holdt oppe av normer, om å ikke være en akkordbryter eller om å ikke «gå med en formann i magan». Arbeiderkollektivet var ikke identisk med fagforeningen eller klubben, men var gjerne forutsetningen for å ha en fungerende forening.

Kollektiver fantes ikke på alle arbeidsplasser. Lysgaard fant at tre vilkår måtte være til stede. For det første måtte det være en fysisk nærhet, slik at en kunne se og kommunisere med de andre. Uten kontakt med andre ville mer individualiserte holdninger rå grunnen.

Dernest måtte det være en likhet mellom dem som dannet kollektivet. Det betydde at det var avgrenset «oppover», og var etter måten indre homogent. Ulikhet i arbeidet kunne være et problem – slik en historisk så fagarbeiderarroganse overfor ufaglærte. Og ulike bakgrunner utafor arbeidsplassen – som kjønn eller nasjonalitet – kunne splitte.

Endelig betonte Lysgaard at det måtte foreligge en felles problemsituasjon eller problemforståelse, for eksempel om at en var underordnet eller om at en ikke måtte slite slik at kroppen ikke varte arbeidslivet ut.

Spørsmålet er om Lysgaard overså en dimensjon som i dag er blitt tydeligere og tydeligere, ikke minst i byggebransjen – nemlig en viss varighet i arbeidsforholdet.

Det er forståelig at Lysgaard ikke poengterte dette – varig arbeid var rett og slett sjølsagt på 1950-tallet. Studien ble utført på en større treforedlingsbedrift, Petterson i Moss. Denne typen bedrifter satset på en fast arbeidsstokk, ikke minst på å holde på en kjerne av særskilt kyndige folk. Denne stabiliteten skapte den forutsigbarheten i livet som mangler for dagens byråansatte.

I den lange, gylne perioden for kapitalismen fram til industrinedgangen tok til i 1974, kunne folk finne en livstids arbeid på en bedrift, sted eller bransje. Med stabilitet så folk også en interesse i å organisere seg, å bygge opp sterke organisasjoner som kunne gi resultater på sikt. Når en bare er innom en arbeidsplass noen måneder, blir en knapt kjent med en eneste fra stedet. Og en får svak interesse i organisering og enda svakere i det å ta konflikter. Slik sett er de polske arbeiderne som var med i streiken i forrige uke, en avantgarde.

Men da ser en hva som står på spill. Fagbevegelsens historiske kjerne er kollektivt salg av varen arbeidskraft, slik at lønnsarbeidere ikke står overfor arbeidskjøper én for én og ikke underbyr hverandre. Hvis dette skulle rakne, og større deler står utenfor organisasjonen, vil maktforholdene endres dramatisk i favør av kapitalen.

Nå kan en si at byråansatte ikke er mange, sett som andel av hele yrkesbefolkningen. Men her dreier det seg om tendenser. Det er et varselsskudd at dette praktiseres i bransjer som tidligere hadde de sterkeste kollektiver og foreninger – som skipsverftene og byggefirmaene.

Nå skal Arbeiderpartiet, Rødt, Senterpartiet, SV og forhåpentlig også Kristelig Folkeparti finne fram til et forent forslag. SV har krevd forbud mot bemanningsbyråer over hele landet; men må også være villig til å støtte det mer avgrensete forslaget. Å stenge bemanningsbyråene er en livssak.

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 09.58

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk