Klassekampen.no
Tirsdag 28. november 2017
Slaget i Hafrsfjord i 872 var opptakten til den norske rikssamlingen.
Slaget om Norge

I 2022 er det 1150 år siden slaget i Hafrsfjord ved Stavanger. Det er blant de største slagene som noensinne har stått i Norge, med hundre skip på hver side og mange hundre menn i strid. Her vant Harald Hårfagre over småkonger på sørvestlandet, blant andre Kjøtve den rike fra Agder og Tore Haklang, kanskje en høvding med danske forbindelser. I boka «Norges historie fram til 1319» skriver historikeren Claus Krag at slaget i Hafrsfjord er den eneste hendelsen i den første fasen av Norges politiske historie som står fram «med noenlunde klare konturer». Det samtidige Haraldskvadet, trolig skrevet av skalden Torbjørn Hornklove på slutten av 800-tallet, gir konkrete opplysninger om slaget som historikerne fremdeles mener det er grunn til å feste lit til.

Slaget i Hafrsfjord innledet kampen for samlingen av Norge, en strid som kanskje ikke ble avsluttet før på begynnelsen av 1200-tallet da Håkon Håkonsson ble konge etter den omfattende borgerkrigen, der kong Sverre i spissen for birkebeinerne hadde nedkjempet de gamle stormannsættene. I Snorres kongesagaer ble Harald Hårfagre framstilt som et kongsemne med røtter i Vestfold, og selve samlingen skulle ha vært ansporet av Gyda (Eiriksdatter), som ikke ville gifte seg med ham før han hadde blitt konge over hele Norge. Ikke noe av dette holder historikerne for sant i dag.

Det meste tyder på at Harald Hårfagre var en vestlandskonge. Kildene nevner fem kongsgårder som han reiste mellom: Utstein og Avaldsnes i Rogaland, Fitjar på Stord, Alrekstad i Bergen og Seim i Nordhordland. Hårfagre var også alliert med ladejarlen Håkon Grjotgardsson som hadde stor makt i Trøndelag og Nord-Norge.

Dermed hadde Harald kontroll over mye av det som ble regnet som Norvegr, leia langs norskekysten. Det fantes småkonger og høvdinger på Vestlandet langt tilbake i tid. Rundt år 500 kan det ha vært åtte–ni høvdingseter. Fram mot vikingtida, som startet med angrepet på Lindisfarne i 793, ble de redusert til tre: Agder, Jæren og midtre Sogn. Harald Hårfagres rike har kanskje fungert på den måten at mektige høvdinger anerkjente hans overherredømme og ble hans jarler i et føydalt underordningsforhold. Hårfagre hadde ikke kontroll som i moderne statssystemer; det var mer som et ambulerende kongedømme, der kongen «spiste og drakk seg rundt i riket», som historiker Hans Jacob Orning har beskrevet det.

Slaget i Hafrsfjord har også sammenheng med landnåmet på Island (870–930) da mange tusen mennesker forlot Norge og etablerte seg på sagaøya. Mange av dem var knyttet til høvdinger og småkonger som Harald hadde beseiret, selv om bosettingen hadde mange årsaker. Flukten til Island er en viktig grunn til at det finnes så mye overlevert om Norges eldste historie i form av skaldekvad og sagalitteratur.

Hafrsfjordslaget ble bredt behandlet på et større seminar i Oslo i forrige uke, som Chr. Anton Smedshaug og Torgrim Titlestad hadde tatt initiativet til. Her presenterte historikere og arkeologer aktuelle perspektiver på temaet. Samtidig arbeides det nå iherdig for å få til en større markering av 1150-årsjubileet for slaget om fem år, før den store tusenårsmarkeringen på Stiklestad går av stabelen i 2030. Hafrsfjord 872 og Stiklestad 1030 er to sentrale milepæler for den norske rikssamlingen. I neste måned starter også en større jakt etter funn på havbunnen i Hafrsfjord. Jeg håper virkelig det kan bli en markering av slaget i Hafrsfjord i 2022. Den nylig avsluttede markeringen av 1814 og Grunnloven viser hvor lærerike slike jubileer er. Stadig nye generasjoner trenger kunnskap og debatt om de lange linjene i norsk historie.

bjorgulv.braanen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 09.58

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk