Klassekampen.no
Tirsdag 28. november 2017
Er det plast som skal redde motebransjen fra miljøkravene? Sterke krefter vil ha oss til å tro nettopp det.
Fiberfusk og grønnsminke

Kronikk

Moteindustrien er en versting i både miljøbelastning og effektivitet. Stadig mer produseres, mens stadig færre blir fornøyde med sitt eget utseende. Industrien heiser den grønne fanen. «Sirkeløkonomi og resirkuleringsteknologi er redningen», sier de.

I mai i år kom «Pulse-rapporten» som anbefalte flere ‘radikale forandringer’. En var å bytte ut 40 prosent av konvensjonell bomull i klesindustrien med syntetiske fibre, altså plast. Et stort skritt framover for motebransjen, mente forfatterne – Boston Consulting Group og Global Fashion Agenda.

H & M, Target og Kering, som hadde bestilt og betalt rapporten, sa seg strålende fornøyde. Tenk, den billigste råvaren er best! Plast får toppscore i miljøregnskapene, og i tillegg kan den resirkuleres og bli nye produkter! Kan det grønnere bli?

Vel. Bruken av syntetiske materialer øker drastisk, så dette er for det første en sirkel som eser raskt, til den sannsynligvis sprekker en vakker dag. I tillegg kommer ikke plasten fra syntetiske klær, men fra resirkulerte flasker – «sirkelen» er ikke engang en sirkel.

La oss ta en faktasjekk. Vi velger et eksempel fra fibre, som er det Pulse-rapporten legger vekten på. «Himmelblaa designer klær produsert i behagelig bambus». Feil. Bambus brukes svært sjelden i klær, men forvandles derimot til viskose. «Bambus er 100 prosent naturlig, det puster, har antibakterielle og allergivennlige egenskaper.» Heller ikke her finnes noe som er sant. Viskose er ikke 100 prosent naturlig, den kjemiske prosessen der de naturlige råstoffene omdannes til kunstige fibre, er ikke det minste miljøvennlig. Disse fibrene er ikke antibakterielle. Hva allergi angår, er spørsmålet hva det sammenlignes med. Verken ull eller bomull er allergener. Viskosens store fuktopptak kan ha både positive og negative effekter for følsom hud.

Firmaets andre påstander vitner om veldig lav tekstilkunnskap. Og de er dessverre langt ifra alene.Vi kan ta turen ut av landet, og til en helt ny fiber, Polylana®, nylansert som «det eneste alternativet til 100 prosent akryl og ull på markedet med lavt miljøavtrykk». Ikke nok med det: Denne fiberen leverer «kvalitet, verdi og en miljøvennlig historie uten ekstra kostnader». Her «bygges bru, slik at miljøbevisste forbrukere skal slippe å betale mer».

Vi skal altså redde verden med å bruke garn av polyester, med et litt finere navn (‘lana’er italiensk for ull). Vanligste ‘ullureri’er selvfølgelig ‘fleece’, som er engelsk for fell – det du klipper av en sau. Det å gi polyestermaterialet et hyggeligere navn lettet markedsførernes jobb. Å påstå at det er best for miljøet er selvsagt enda bedre.

Derfor får Pulse-rapporten påstå at plast er det beste for miljøet, uten at hele moteindustrien sier ‘hæ?’ Enkelt fortalt gjøres dette gjennom «livssyklusanalyser» uten hele livssyklusen.

Livsssyklusanalysene er basert på en kilo fiber – uavhengig av bruk og levetid. Engangsprodukter sidestilles med tekstiler som kan brukes i generasjoner. I tillegg ser de bort fra alle de prosesser som må gjøres på nytt, som farging og tilsettinger av kjemikalier for å sikre bestemte egenskaper. Mens livsløpsanalyser i andre bransjer tar utgangspunkt i en malt vegg og ikke en liter maling, synes motebransjen en kilo som måleenhet holder.

Både trender og materialer resirkuleres. Man snur stadig opp ned på den samme bunken. Slik kan man late som om det å resirkulere fibre ikke innebærer energi, vann eller kjemikalier.

Heldigvis finnes det noen som ser at keiseren er naken. Kate Fletcher er den mest leste og siterte på feltet bærekraft og mote. På bloggen sin ber hun om et oppgjør med reglene og målene som styrer bransjen: selve tankegangen fører til mer ressursbruk, ikke mindre. Timo Rissanen fra Parsons i New York kommenterer syrlig at det hjelper lite å pynte en sølekake med glasur. Jennifer Whitty påpeker at designere ikke får lov til å tenke på hvem som skal bruke klærne, eller hvordan de skal brukes. For at klær skal ha en verdi, må de knyttes opp mot de livene som skal leves i dem.

Alle disse tre bidrar i metodeboka: «Opening up the Wardrobe», som utkom i høst. Den gir flere ‘oppskrifter’ på hvordan folks forhold til klær kan studeres, kunnskap om bruk av klær, garderobers rike liv og folks generelle maktesløshet overfor motebransjens manglende vilje til å snakke om det som er viktig og riktig; gode klær.

Folk tror på det de blir fortalt. At bambus er ‘bra’, at mykhet er det viktigste kriteriet for ‘kvalitet’ på ull, at syntetiske stoffer er ‘lettstelte’. En viktig årsak er at industrien får være sin egen kunnskapskanal. Kunnskap om tekstil er nærmest fraværende i skole og i samfunnet for øvrig. Hva som selges er ikke så viktig, bare det selger. Og selger det ikke så, har vi jo salg.

Det som er nytt og trendy, er at miljødebatten føres av industrien selv. Da er det ikke så rart at plastklær og resirkulering vinner grønt terreng. Det er der det er mulig å tjene mest. Tror vi på budskapet, så har vi slukt vår tids ‘fake news’ rått, slik vi daglig sluker mikroplasten fra vårt overforbruk i drikkevannet.

ingun.g.klepp@sifo.hioa.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 10.16

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk