Klassekampen.no
Mandag 27. november 2017
Elisabeth Klein: Vår skribent husker henne som kunde i Oslo-plateforretningen Norsk Musikforlag.
Utsikten er formidabel
Undersak

Elisabeth Klein

• Ungarsk-dansk pianist (1911-2004).

• Vokste opp i Budapest, hvor hun ble utdannet og hadde den store Béla Bartók som privatlærer fra 1934 til 1936.

• Var i København under utbruddet av andre verdenskrig, og etter hvert slo hun seg ned der og stiftet familie.

• Mannen var offiser og derfor bodde de flere steder, der Klein arbeidet med musikken – med fokus på skandinaviske samtidskomponister.

• I 1980 flyttet de til Oslo, og i perioden 1976-83 var hun førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole.

Elisabeth Kleins innlevelse i sin jakt etter mulige mesterverk i nye verker er blant det som driver musikkhistorien videre.

norsk klavermusikk

Bare tittelen: Mysteriøse fjell. Og dét coveret, en blanding av fjell og lava, laget av Madla Hruza. Selve det fysiske produktet lover store ting! Og tittelen, altså fjellmetafysikken, som jeg hopper på her, rommer enda mer. En ting er at skal du få oversikt, så må du opp i høyden. Det mener mange av oss. Jeg er enig med Friedrich Nietzsche, Henrik Ibsen og Arne Næss, uten sammenlikning for øvrig. Du finner ingen innsikt, i hvert fall ikke utsikt, noe som er det samme, har jeg skjønt, i svarte skauen der det er tåke og regn hele tida. Det vet vi som går tur i Marka på regntunge høstdager og har forlest oss på Bernhard Herres mørke fortellinger om den svarte skauen, eller hørt på Schuberts «Winterreise».

Du må opp i høyden for å få oversikt. Der skinner sola, og gjennom den klare lufta blir verden under oss opplyst, hvis det ikke er tåke da. Norges fjellfilosof framfor noen, ved siden av Peter Wessel Zapffe, Arne Næss, snakket om dette når han snakket om Hallingskarvet – og disse plastbøttene med vann, der han så en ufattelig rikdom. Fjellet som oversiktens sted, både i profan og religiøs sammenheng.

Fakta:

Elisabeth Klein

«Mysterious Mountains»

Norwegian Piano Music

Elisabeth Klein, klaver

Aurora Contemporary cd (1989)

Opptatt av nye notebilder

Og igjen, at en plateutgivelse kan medføre så mange setninger hos en musikkomtaler, sier mye om denne utgivelsen. Og det før musikken er spilt enda én gang. Og det av en pianist som så det som sin oppgave å framføre ny musikk. En pianist som studerte ved Lisztakademiet i Budapest og hadde Béla Bartók som privatlærer fra 1934 til 1936. Hun bodde i Danmark fra 1939 der hun debuterte i 1945. Og hun framførte Pierre Boulez’ andre klaversonate for første gang i Danmark i 1965, et grisevanskelig stykke. Og jeg som likte å tro at hun etter hvert ble norsk fordi hun har jo gjort så mye for nyere norsk klavermusikk. Så var hun da også ansatt på Norges musikkhøgskole fra 1972 og slo seg ned i Oslo i 1980.

Jeg husker henne som kunde i Norsk Musikforlag. En beskjeden dame, hyggelig å snakke med. Det er sånne folk som driver musikkhistorien framover. Folk som ikke bare pleier omgang med etablerte mesterverker, men som lar fingrene løpe over tangentene ut fra nye notebilder og vil videre, på jakt etter nye verker der det kanskje også finnes et mesterverk eller to. Og finnes det noen av dem her?

Manglende fjellmysterier

Åpenbart. Men dessverre ikke laget av Ruth Bakke, komponist av «Mysterious Mountains», tittelverket. Stykket er tilegnet Elisabeth Klein og uroppført av henne på Den Internasjonale Kvinnekongressen i Atlanta i 1986. Et stykke som egentlig ikke holder hva tittelen lover. Etter en driftig begynnelse, kollapser det allerede etter tre minutter der hele intensiteten i stykket forsvinner i det preparerte klaverets slapphet. Muligens kan det virke mysteriøst å bruke gummikiler og andre objekter i forbindelse med en utvidelse av klaverets klanglige muligheter, men det vil alltid være en balansegang mellom lytterens innlevelse i en tittel og hvordan musikken kommer lytteren i møte.

Det er flere stykker her som jeg synes går på stilistisk tomgang, som Yngve Slettholms «Magma» og Finn Mortensens «Piano piece, op. 28». Åse Hedstrøms «Chain» og Halvor Haugs «Impression» er litt mer variert i klaversatsen, og ikke så opptatt av en bestemt tekstur.

Maj Sønstevolds storhet

Nei, stykkene som står ut er Folke Strømholms «Mattinata No. 2», en form for minimalisme, et slags stående musikalsk nå, der repetisjoner med stadige små forandringer virker besettende. Og Bjørn Fongaards klanglige aforistiske perler er små øyeblikk av skjønnhet. Og ikke minst Maj Sønstevolds «Per aspera ad astra», skrevet til Kvinnekongressen i Mexico i 1984. Her merker vi Sønstevolds opptatthet av mange sjangre, og hvordan hun forener dem i ett uttrykk. For et stykke! Og for en framføring.

Så det overgripende her er Elizabeths Kleins innlevelse, hennes dyktighet og kjærlighet til en musikk hun ikke hadde hørt før hun så notebildet for første gang, men som hun gjorde alt for å få spilt. Hun gjør den ikke helt vellykkede musikken vellykket og den gode musikken enda bedre. Og ikke minst, klaverklangen. Det rent fysiske ved den som er så flott formidlet av lydtekniker Arne Akselberg. Overtonene klinger ut, klaveret er der og lytteren trekkes inn i den.

Jo da, vi lytter til musikken ovenfra, som om vi sto på et fjell. Gjerne med plastbøtter. Men med Klein på øret. Og utsikten er formidabel.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 13. desember 2017 kl. 14.03

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk