Klassekampen.no
Mandag 27. november 2017
L7: Heavy heavy monster sound.
Flammende feminister

Rockumentar

«L7: Pretend We’re Dead»

Blue Hats Creative

Så herlig harry at de får Lothepus til å framstå som Sir David Attenborough – med et harrytassklimaks under Reading-festivalen i 1992, noen timer før Nirvana gjorde sin mest kjente elektriske opptreden, da L7-frontvinne Donita Sparks var drittlei lydproblemer og publikums sølekasting, og svarte med å slenge en brukt tampong ut i folkemassen. Spis den her, fuckers.

Muligens, men ikke åpenbart, den drøyeste (og i hvert fall mest beryktede) anekdoten gjengitt i dokumentaren «L7: Pretend We’re Dead», om grungerockens ypperste «jenteband». Ja, de ble jo faktisk kalt det den gang alternativscenen for en stakket stund erobret hitlister og de dominerende musikkmediene, ettertrykkelig bevist av et forbløffende klønete og pinlig MTV-intervju hentet fram igjen i denne halv-annen time lange filmen til Sarah Price. Med et blikk fra omverdenen som gjorde dem vulgære og rappkjefta tilbake, og med en status som fortsatt ikke er i nærheten av hva den burde være.

L7 vokste fram i den punka og arty delen av det de selv omtaler som et misogynt musikkmiljø i L.A. på midten av det hårete åttitallet, der det var tabu for menn å spille med kvinner og der Donita Sparks kjøpte seg en Flying-V for kontrastens skyld. Og dannet band med Suzi Gardner, som også ville synge, skrive og spille gitar. Etter hvert med headbangende grunge-it-girl Jennifer Finch på bass og – helt avgjørende – Dee Plakas på ustoppelige, nærmeste maskinelle trommer. En fysisk kraftkvartett.

Som gjennom sitt eget Hi-8 videokamera dokumenterte både turneer, video- og plateinnspillinger under første halvdel av nittitallet – som sammen med mer offisielle klipp gir mer enn nok materiale for å gi et annet bilde av en tid da den brautende undergrunnen ville «infiltrere massene» (haha), noe som gjorde at L7 gikk rett i elendig platekontrakt-fella med Slash/Warner, som kombinert med et skuffende platesalg gjorde at de aldri tjente penger på musikken sin – selv så mange magasinforsider og festivalplakater bandet tross alt prydet.

Vi blir med til en tid der partyboy Nick Cave var den gladeste gutten backstage på Lollapallooza, der dop var over alt og «heroin datt ut av lommene på folk», der grunge kunne skape ville tilstander i Rios gater, der kampen for abort også sto på rockescenene, der major label-band ble hentet av limousin uten å vite hvem som betalte for turen (svar: bandet selv!), der John Waters lagde obskøne vaginabukser til sitt nye favorittband, der antiautoritære bøllejenter fikk innpass i familieunderholdningen, der de villeste roadiene var L7 sine, og der moroa var over da Kurt Cobain og L7-roadie Umbar døde i løpet av litt for kort tid. Plutselig var snørrvalpene i Green Day det nye.

Ja da, L7 prøvde å holde trøkket oppe, før greia deres fislet ut mot slutten av nittitallet. Til de omsider gjorde konsertcomeback i 2015 og slapp sin første single på en evighet for to måneder siden – en kontant Donald Trump-diss der de ramponerer Mar-a-Lago.

Stilig låt, som selvsagt ikke matcher den flammende feminismen fra bandets ungdom, da de fant den ultimate miksen av metal og punk på de tre eneste albumene som kjernekvartetten i L7 laget sammen: råtassen «Smell the Magic» (1990), strammere «Bricks Are Heavy» (1992) og mørkere «Hungry for Stink» (1994).

Og apropos stink: Hvis noen trenger tips til hvordan håndtere trakasserende mannfolk – tiss i hatten deres, slik Donita, Suzi, Jennifer og Dee gjorde med hodeplagget til en klåfingra konsertarrangør den gang da. Kanskje det var det Sandberg mente med en «god gammaldags ørefik»?

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 13. desember 2017 kl. 14.06

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk