Klassekampen.no
Mandag 27. november 2017
Julenissen

Det var omtrent på denne tiden jeg bestemte meg for ikke å reise hjem til jul. Jeg ble i stedet igjen på Ernst Reuter Heim i bydel Wedding i Vest-Berlin, ikke langt fra Osloer Strasse. Berlinmuren var langt unna Ernst Reuter Heim. Jeg bodde i 7. etasje på rom 711. Litt lenger nede i gangen bodde tyske Udo på rom 715. Han forelsket seg i en norsk jente i 11. etasje og flyttet senere til Stavern med henne.

Men jeg vet ikke hvor de andre på etasjen er blitt av. Han fra Kabul i Afghanistan, som alltid stekte ris med rosiner og stripete gulrot, hvor er han blitt av? Eller kurderen fra Tyrkia, som brukte mer tid på politisk arbeid enn på sine studier i maschinenbau? Eller flørteprinsen fra Teheran i Iran, som hadde det så ryddig på rommet sitt at vi aldri kunne drikke øl der? Eller de to brødrene fra Marokko, som delte det eneste dobbeltrommet på etasjen, og som spiste opp alle pepperkornene da jeg laget fårikål til dem?

De fleste tyskere og andre europeere dro hjem til jul. Vi var ikke mange igjen. Jeg hadde fått jobb som julenisse gjennom arbeidsformidlingen på universitetet. Midt i desember dro jeg rundt og besøkte familiene der jeg skulle være julenisse. Det samme opplegget overalt: Far setter en sekk med julegaver utenfor inngangsdøren, jeg ringer på, far sier at julenissen har kommet, jeg snakker gebrokkent tysk og sier jeg kommer fra Nordpolen, deretter spør jeg om det er noen snille barn her, fordeler så julegaver og forlater deretter åstedet. Oppgjør skulle skje utenfor inngangsdøren.

Julaften kom og jeg tok på meg antrekket mens jeg ennå satt på T-banen til første bestemmelsessted. Jeg ringte på, gjennomførte ritualet, og møtte faren igjen utenfor inngangsdøren. Der fikk jeg fett betalt i tyske mark. Faren hadde også med seg et stort glass schnaps til meg, og vi skålte, tok hverandre i hånden, og jeg gikk til neste familie. Det samme gjentok seg der. Penger og schnaps. Da jeg kom til tiende og siste familie fikk jeg igjen penger og schnaps.

Jeg sjanglet ned til T-banen, gikk inn en av vognene og la meg på noen seter. Etter en stund gikk jeg av T-banen. Jeg gikk og gikk, snublet og gikk, og krysset etter en stund Osloer Strasse, så vidt jeg kan huske. Men Osloer Strasse var egentlig ikke på veien fra T-banestasjonen til Ernst Reuter Heim.

Jeg stoppet en tilfeldig forbipasserende som jeg ønsket god jul før jeg spurte om veien. Han fulgte meg hjem til Ernst Reuter Heim.

Dagen etter hadde jeg sabla vondt i huet.

petter.gottschalk@kruttforlag.no

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2017 kl. 13.50

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk