Klassekampen.no
Mandag 27. november 2017
(Ikke) mat for tankene: I middelalderen så man paralleller mellom matinntak og lærdom. De som ville bedre minnet, burde se et annet sted enn dette kjøkkenet: De skulle avstå fra fet mat. Maleri: Joachim Beuckelaer, «Et velfylt kjøkken», 1566
For middelalderens lesere var tekster som søte frukter som kunne spises, fordøyes – og rapes opp igjen.
Kunnskap å tygge på
Mumle, mumle: Selv når munkene leste for seg selv i klostrene, skulle de bevege leppene og forme ordene for å ta dem til seg. Illustrasjon: Archivo Iconografico
Slik brød og epler fordøyes i magesekken, kunne man trekke ut næringsinnholdet fra en tekst.

middelalder

«Å tygge på det» er en vanlig norsk metafor som betegner det å reflektere, internalisere eller vurdere ny informasjon. Det engelske uttrykket «food for thought» kobler også mat til tankevirksomhet og intellektuelle prosesser.

Koblingen mellom det vi kan kalle to konseptuelle områder – mat og den fysiologiske bearbeidelsen av den ved å tygge eller fordøye på den ene siden, og intellektuelle prosesser som å forstå, huske eller skape på den andre – var vanlig i middelalderen også.

Fra tekst til mumling

I boken «The Book of Memory. The study of Memory in Medieval Culture» beskriver den prominente middelalderforskeren Mary Carruthers hvordan det å lese og forstå tekst i middelalderen, særlig når det gjaldt bibelsk eksegese, ble omtalt som å fordøye, å gruble, å bearbeide stoffet på en konkret fysisk måte, som en ku som drøvtygger eller en bie som lager honning av blomsternektar.

I en klosterkontekst skulle lesing i seg selv være en fysisk prosess – til og med når man skulle lese en tekst innenat, skulle man bevege leppene and mumle ordene for seg selv. Det var meningen at en slik fysisk mumling skulle være en del av den mentale, kognitive prosessen av å forstå og reflektere over det man leste. Å forme og utsi ordene, selv om man gjorde det veldig stille for seg selv, var viktig for å overføre ordene fra den skrevne boken til leserens minne.

Bibelens søte frukter

Denne fysiske transformasjonen av lest tekst til mumlete ord ble også knyttet til, eller forklart metaforisk gjennom, måten mennesker inntar og drar nytte av maten på, ved å tygge den. I teksten Didascalion skriver Hugo av St. Victor om det å lese Bibelen som en tur gjennom skogen, hvor Bibelens fortellinger kan ses på som søte frukter som skal plukkes gjennom å leses, grubles over og tygges på.

Bibelen, og sannsynligvis andre tekster, skulle leses på fire nivåer i middelalderen. For å si det på en annen måte: Leseprosessen skulle ha fire faser. Den første handlet om den bokstavelige forståelsen av ordene og teksten; forståelsen av grammatikken, retorikken og historien.

Den andre fasen var den allegoriske fortolkningen av ordene, som ga dypere mening til en tekst. Den tredje fasen i leseprosessen ble omtalt som den etiske eller såkalt tropologiske analysen. I denne fasen internaliserer leseren teksten gjennom å reflektere rundt eget ståsted i relasjon til teksten. Det er en prosess der man fortolker teksten gjennom sitt eget syn på stoffet. Den siste fasen av lesingen var den anagogiske, som innebærer en spirituell fortolkning av en tekst, med særlig henblikk på det evige liv, hvor det som skjer her og nå kan peke mot noe som vil skje i det hinsidige.

Minnets magesekk

Det er de siste to fasene av leseprosessen som involverer kognitive prosesser som å huske og gjenskape, og det er disse som ofte forklares med tygge-og-fordøye-metaforen, ruminatio. Minnet ble bokstavelig talt tenkt på som en slags «magesekk». De lagrede tekstene var de søte fruktene som opprinnelig ble plukket fra bøkenes enger, og det er de som skulle tygges på.

Metaforen ble brukt aktivt av mange middelalderforfattere. I teksten Regula monachorum, som trolig ble skrevet av Jerome, forklares prosessen på en svært tydelig, nesten grafisk måte. Forfatteren skriver om rumling i magen, og om raping og flatulens som følger med munkenes meditasjonssamlinger. Han forklarer at raping og flatulens er konsekvenser av fordøyelsen av maten, og at disse avhenger av kvaliteten, søtheten og den gode lukten maten har.

Å spise og lese

På samme måte, forklarer han, fører indre kognitive og meditative prosesser frem til ord. Det sies videre at den rettferdige mannen fyller sin sjel med mat gjennom å spise, og at det er først når han er godt forsynt med hellige ord, at gode tanker kan hentes frem fra skattene som er minnene hans. Sjelens kroppslighet er her forklart gjennom en tett kobling mellom søtheten i magesekken og meditasjon.

Denne regelen ble tilpasset og brukt ved mange ulike monastiske institusjoner, både for kvinner og menn. For benediktinerne var det viktig at brødrene ikke skulle mangle eller savne sin lesning mens de spiste. Hver av munkene skulle lese for de andre under måltidene, fordi mennesker kan ikke leve av bare brød, men trenger Herrens ord. På denne måten skulle brødrene forbedre seg, gjennom å tygge med sine munner og samtidig fylle sitt indre gjennom ørene.

Hjernens kokebok

Forestillingen at det som var godt for kroppen, også var godt for hjerneaktiviteten og minnet, var godt utbredt gjennom middelalderen og diskuteres i flere typer kilder. Det finnes for eksempel mange oppskrifter og anbefalinger til hva slags mat som var bra for å opprettholde og forbedre minnet. Mange av disse referer tilbake til klassiske eller arabiske kilder.

En av de mest kjente forfatteren av slike oppskrifter var Arnaldus de Villa Nova fra Catalonia, som døde i 1311. Han skriver at siden hjernen er kjølig og fuktig, bør den beskyttes fra overoppheting, som kunne forårsakes av overdreven bruk av alkohol, mat, overflødige og meningsløse aktiviteter, for eksempel sex.

For mye meditasjon var heller ikke bra; Arnaldus anbefaler moderate nytelser og gleder som hensiktsmessige for minnet. En diett basert på mye fett, mye kjøtt, sterk alkohol, for mye syre, bønner, løk og hvitløk, var ikke anbefalte for minnet. Han anbefaler å drikke vann istedenfor vin, urter som ingefær og koriander, og å ta hode- og fotbad i en blanding av laurblad, kamille og honning cirka hver tiende dag. Det understrekes allikevel at slike fysiske tiltak var sekundære – hovedsaken var å gjøre spesielle øvelser for å styrke minnet som for eksempel konsentrasjonsøvelser og regelmessig repetisjon av det man har sett og hørt.

stefka.eriksen@niku.no

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2017 kl. 14.01

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk