Klassekampen.no
Mandag 27. november 2017
Mektige kvinnfolk: Fokuset på formell makt i norsk eldre historie gjør at kvinners påvirkning overses, skriver forfatterne. Her dronning Gunnhild, som talende nok ofte kalles «kongemor». Illustrasjon: Christian Krogh
Det skapes fortsatt et bilde av at kvinner ikke hadde noe makt i vikingtid og middelalder. Det er feil.
Gi oss hele historien!

kronikk

Feminismens inntog på 1970- og 80-tallet førte til store endringer innenfor mange fagfelt – så også i historiefagene. Likevel mener vi at norsk middelalderhistorie har en vei å gå. Under arbeidet med boken «Dronningen i vikingtid og middelalder», der en rekke forfattere diskuterer hva dronningrollen kunne omfatte og hvordan dronningene utøvet makt, har det slått oss hvordan kvinner fortsatt er ekskludert, marginalisert og passivisert i de overordnede fremstillingene av vikingtid og middelalder.

Til tross for at ulike perspektiver på kvinners liv og levnet i vikingtid og middelalder er ført frem i forskning gjennom flere tiår, har disse bidragene i liten grad endret de overordnede fremstillingene av norsk vikingtid- og middelalderhistorie. Dette ser vi i alt fra skolebøker i grunnskolen, i lærebøker på høyere nivå og på museum. Kvinners plass i samfunnet utelates eller marginaliseres. Kvinne­historien plasseres i egne avsnitt og egne kapitler, og er ikke en integrert del av fortellingen som formidles om makt i vikingtid og middelalder.

For å illustrere dette, kan vi se på titler på en del mye brukte pensumbøker i norsk vikingtids- og middelalderhistorie: «Konge og gode menn», «Det norrøne samfunnet – vikingen, kongen, erkebiskopen og bonden», « Norsk historie 800–1536: Frå krigande bønder til lydige undersåttar». Generelt er det mannsroller som representerer fortidens samfunn.

Det er gjennomført en rekke studier med kvinneperspektiv på vikingtid, særlig innenfor arkeologi. Problemet synes å være at denne forskningen ikke inkluderes når mer generelle presentasjoner av tidsperioden gjøres. Det er krigerne, høvdingene og de som reiser i fredelig eller voldelig viking som dominerer. Dermed skrives kvinnene langt på vei ut av vikingtidshistorien når denne skal forenkles.

For middelalderens del finnes det mange studier av kvinner i sagaene, i tillegg til en del bidrag som studerer ulike sider ved kvinnelig hverdagsliv. Når det kommer til statsutvikling, politikk og monarkiets fremvekst i middelalderen, et dominerende tema i norsk middelalderforskning, har forskningen omkring kvinnenes roller vært meget sparsom. Enten blir det konstatert at kvinner ikke hadde reell politisk makt (unntaket er Margrete Valdemarsdatter, som var regent over Norge, Sverige og Danmark), og/eller at det ikke finnes kilder til å si noe utfyllende om kvinnenes og dronningenes posisjon innenfor monarkiet. Begge disse konklusjonene mener vi kan diskuteres.

Mye av forskningen på vikingtid og middelalder handler om konger, statsutvikling og formell maktutøvelse gjennom lovgivning og beslutninger – det som kalles formell makt eller direkte makt. Med en slik maktdefinisjon forsvinner kvinnene ut av historien. Feminisme handler om å anerkjenne at kvinner kan agere innenfor, men også ha andre makt­hierarkier enn menn, og ikke minst at de kvinnelige makthierarkiene er like viktige. For å få et reelt feministisk gjennombrudd mener vi at maktbegrepet må åpnes opp også i historisk forskning.

Makt er nemlig mer enn politikk. Makt kan utøves gjennom sosiale relasjoner. Makt kan handle om påvirkning på religion og særskilte oppgaver knyttet til religiøs praksis, og om påvirkning på kunst- og kulturuttrykk. Menneskets holdninger og tradisjoner skapes i like stor grad i slike sfærer som gjennom politikk i smal forstand. Med andre ord hadde kvinner i vikingtid og middelalder makt, men ofte en annen form for makt enn menn, og innenfor andre maktsfærer. Det betyr at forskerne må bruke andre kilder for å belyse spørsmålet.

La oss ta religionen som eksempel. Det er typisk for norsk middelalderhistorie at jomfru Marias posisjon er nærmest er et uskrevet blad – fullstendig satt i skyggen av Olav «den hellige» Haraldsson. Olav representerer en særegen norsk mann i en nasjonal fortelling, mens Maria representerer en kvinne som var felles for hele den kristne verden.

Konfliktløsning var en viktig del av politikken i middelalderen, og her spilte dronninger, kongsdøtre og kongsmødre spilte en sentral rolle. Dette har for så vidt vært anerkjent i forskningsfeltet. Imidlertid omtales disse kvinnene nesten alltid som brikker i et politisk spill. Dermed passiviseres de og mister status som individer som påvirker historien. Men det finnes mange eksempler på at monarkiets kvinner var aktive deltakere i storpolitiske forhandlinger. Det ser vi for eksempel med Kristin Sigurdsdatter, som tar en ledende rolle i fredsmeklingen mellom ektemannen Erling Skakke og søsken­barnet, den danske kong Valdemar I, som kranglet over Viken.

Dronning Eufemias innvirkning på norsk historie gjennom litteratur og hoff­kultur er fortsatt ikke regnet som «egentlig makt» av mange historikere.

Etter å ha brukt kvinneperspektiv på norsk middelalderhistorie i flere år, har vi blitt møtt med holdninger om at dette ikke er egentlig historie. Enda verre: Vi hører om studenter som møter disse holdningene når de ønsker å belyse historiske tema med et kjønnsperspektiv.

I boken «Dronningen i vikingtid og middelalder» utfordrer en ny generasjon forskere påstander om dronningenes manglende makt. Å utvide maktbegrepet innebærer imidlertid å bryte med vel etablerte normer i historiefaget.

Vi mener norsk middelalderhistorie må utvide horisonten og involvere flere samfunnsarenaer i studier av statsutvikling og maktutøvelse. Kunst- og kulturuttrykk, religion og sosiale relasjoner må bli anerkjent som primære kilder til vår historie: ikke bare til kulturhistorie, men også til vår politiske historie. For oss er ikke målet nådd før forskere, forfattere av skolebøker og lærebøker i norsk historie, museumspedagoger og andre historieformidlere anerkjenner at dronninger er like viktige som konger, og at kvinner for øvrig er like viktige som menn. En «egentlig historie» anerkjenner at disse er like viktige og gir alle like stor plass. Kvinner skal ikke avskrives med et avsnitt i historiebøkene. De skal anerkjennes som halvparten av befolkningen som utgjør halve historien – og med tanke på det historiske kvinneoverskuddet, kanskje mer.

Artikkelen er oppdatert: 28. desember 2017 kl. 14.07

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk