Mandag 27. november 2017
Går videre: På Björks «Utopia» høres menneskepustdrevet akustikk i form av sang og fløyte, som igjen møter digitalt dekonstruert danserytmikk. Foto: Santiago Felipe
Musikkens empatiske kraft: Er Björks «Utopia» en lydmessig skildring av en utopi, eller er tesen at lyden, i seg selv, er Utopia?
Utopisk arkitektur
Utopia
Portal: Fra omslagskunsten (og videoene) på hennes forrige album «Vulnicura» til singelen/videoen «The Gate» fra «Utopia». FOTO: One Little Indian
Björks utopiske lydlandskaper, møysommelig skåret ut i skjærings­punktet ­mellom natur og kultur, er ikke et ­manifest. Men en manifestasjon.

albumessay

Det underlige litterære og (anti-)politiske avsiviliseringsmanifestet «Dark Mountain» var en sentral del av rammeverket til Susanne Sundfør-albumet «Music for People in Trouble» fra tidligere i høst, både det ideologiske og det kunstneriske. Manifestet fra 2009 munner ut i en oppfordring til forfattere og andre kunstnere. Til å skape nye fortellinger, bygge nye myter, som et nytt samfunn kan bygges opp igjen fra, når det menneskelige sivilisasjonsprosjektet møter sitt endelikt. En undergang «Dark Mountain»-prosjektet ikke bare ser som uunngåelig, men som bør imøtekommes som en ny start, en «tabula rasa». Blant de mer konkrete oppfordringene i «Dark Mountain» er ideen om en ny, usivilisert litteratur. Som skal kunne «male et bilde av Homo sapiens som et vesen fra en annen planet eller enda bedre, et vesen fra vår egen – en blåhval, en albatross, en fjellhare – muligens vil gjenkjenne som noe i nærheten av sannheten» (journalistens oversettelse).

Det slo meg tidlig i oktober, mens jeg lå på en pute i et lite anneks i det tidligere bryggeriet Stary Browar, nå et relativt fasjonabelt kjøpesenter i Poznan, Polen. Dette var det siste rommet i runden gjennom Björks pågående vandreutstilling «Björk Digital», som denne høsten og vinteren, etter artistens uttalte ønske, har lagt inn flere stopp i nettopp den markant nyliberale (og nynasjonalistiske) østlige delen av Europa. Nettopp denne typen historie om det å være menneske var det Björk fortalte på sin gjennombruddssingle som soloartist i 1993, «Human Behaviour», med sin karakteristiske video som igjen ble gjennombruddet til regissøren Michel Gondry (som senere skulle utforske relaterte ideer i sin debutfilm som spillefilmregissør, «Human Nature» (2001)). Det var denne vi lå og så tilbake på fra et 2017-perspektiv, i kavalkaden av musikkvideoer som avrunder «Björk Digital». Som det heter i åpningslinjene til «Human Behaviour»:

Fakta

Björk

«Utopia»

One Little Indian/Playground

HHHHHJ

If you ever get close to a human, and human behaviour. Be ready, be ready to be confused. There’s definitely, definitely, definitely no logic to human behaviour.

Teksten ble visstnok skrevet allerede i 1988, før Björk Gudmundsdottir hadde rukket å fylle 23, mens hun fortsatt var frontkvinne for Islands første internasjonale indiestorheter The Sugarcubes. Så poenget er: Denne typen historier, de nye mytene «Dark Mountain» etterlyser – Björk har fortalt dem i tjue, snart tredve år. Tiår som har vært mer dramatiske for menneskeheten enn vi kanskje har oppfattet mens vi har gått rundt og levd livene våre.

Det er litt som det heter i en vittighet fra den norske Twitterhumoristen Tuftebarten: «Noe som skapte en uhyggelig stemning i mellomkrigstiden var det spørsmålet alle gikk og stilte seg: hvorfor heter det mellomkrigstiden?» For å begi seg inn på potensielt overdramatiske analogier: Det føles som om vi nærmer oss 1939 igjen. Også popkulturen bærer merkbart preg av dette, ikke minst Björks nye album av året, «Utopia».

Björks utopiske perspektiv kan umiddelbart fremstå som en diametralt motsatt posisjon av den «Dark Mountain» og Susanne Sundfør inntar i møte med en dommedag hengende over hodet vårt. Men her er det nyttig å se de litt lengre perspektivene i Björks kunstnerskap. Et kunstnerskap som om vi her begrenser oss til hennes engelskspråklige katalog som soloartist siden «Debut» (og «Human Behaviour») i 1993, altså startet akkurat med det «Dark Mountain» fremhever som det tvingende nødvendige neste skritt for enhver kunstner som vil møte dagens samtid. Det er derfor ikke så rart at Björks respons på ragnarok ligger et annet sted. Så får de neste tiårene vise om hun igjen er tjue-tredve år i forkant, om vi kommer så langt.

Albumet «Utopia» innbyr på mange måter til nettopp et slikt fjelltopp-perspektiv på Björks katalog. Helt siden hennes private og kunstneriske partnerskap med den multimediale samtidskunstneren Matthew Barney ble innledet ved millenniumsskiftet, har hvert nye prosjekt vært ambisiøse, konseptuelle utforskninger. Storslagne, men både sonisk og tematisk sett med klart definerte grenser, og nye, distinkt forskjellige fremgangsmåter hver gang. Fra den strengt vokalbaserte «Medúlla» i 2004 (i seg selv et uttalt «avsiviliseringsprosjekt»), og messingblåserne på hennes foreløpig siste «popalbum» (alltid et relativt begrep i Björks verden) «Volta» (2007). Til vilt ambisiøse «Biophilia» (2011), med sine naturvitenskapelig overbygninger hvor hver eneste sang krevde sitt eget, spesialbygde instrument, samt tilhørende touchscreen-app.

Allikevel overgikk hun for alvor seg selv med 2015-mesterverket «Vulnicura», og ja, jeg skriver mesterverk med full angrende synder-bevissthet om egen 4.5/6-anmeldelse her i Musikkmagasinet. Så var da også «Vulnicura» ekstremt mye å ta innover seg selv for erfarne vandrere i Björks lydlandskaper. For ikke å snakke om sånne som undertegnede, som på tross av en dyp underliggende respekt for hennes urokkelige kunstneriske integritet, aldri har tenkt på seg selv som «Björk-fan». Før man plutselig satt der, etter å ha vendt tilbake og latt «Vulnicura» vokse for hvert lytt, på en norsk innenriksflyrute edru midt på dagen forrige høst, med tårene trillende nedover kinnet, lamslått av lyden og litteraturen i hodetelefonene.

«Vulnicura» satte definitivt punktum for kunstnerekteskapet Björk/Barney, og undersøkte deres samlivsbrudd på det samme molekylære nivå som den antatt naive hippieungen Björk betraktet naturen med på «Biophilia». Samtidig så intimt og personlig som en sangsirkel overhodet kan bli. Og med et unikt elektroakustisk lydbilde hvor hennes egne strykerarrangement, skrevet for et håndplukket ensemble og innøvd med følsomhet for så vel kollektiv som individuell menneskelig musikalitet, møtte de fremtidsrettede, dissonante og ukvantifiserte digitale rytmene og lydskulpturene til den unge venezuelanske beatmakeren Arca.

Det åpne, blødende og umiskjennelig vaginaformede såret fra omslagskunsten, og fra de fleste av de ambisiøse videoene til «Vulnicura» (som man i Poznan endog kunne stige inn i som virtual reality-opplevelser), har på den ferske sangen som introduserte «Utopia» til verden i oktober, «The Gate», blitt leget. Og med det metamorfert til en portal – en åpning for å slippe andre mennesker inn i seg selv igjen. Som alltid i Björks tekstunivers både høyst bokstavelig (på sporet «Body Memory» spesifiseres eksplisitt både orale og anale innganger) og høyst metaforisk ment. «The Gate» fremsto i frittstående form som transportetappe fra «Vulnicura» til et nytt frittstående prosjekt, også musikalsk sett. Med et nytt håndplukket ensemble, også denne gangen kun kvinnelige musikere, men denne gangen utelukkende fløytister.

Riktignok fortsatt med Arca som medprodusent, men denne gangen i en annen funksjon, som sentral kreativ sparringpartner gjennom hele prosessen (på «Vulnicura» kom han inn først når albumet var ferdig skrevet).

«Utopia» fremstår umiddelbart, med sine over sytti intense minutter og sine ekstreme ambisjoner, som minst like massiv som sine forgjengere. Men den skiller seg fra forgjengerne nettopp på måten den ustanselig vekker minner om dem. De to sentrale låtene «Sue Me» og «Tabula Rasa» er verdt å vende tilbake til. Men i første omgang må det nevnes hvordan disse i sin svært nærgående omtale av den rettslige omsorgstvisten med Matthew Barney, og hvordan dette igjen påvirker eks-parets datter, nøster videre på trøblete tematiske tråder fra «Vulnicura», stikk i strid med alt Björk ellers signaliserer om og på albumet. Og det er langt fra eneste uventede «tilbakeblikk».

Låter som «Blissing Me» og «Future Forever» fremstår som selvstendige, men likevel klart intenderte «oppfølgere» eller søsken av tidligere låter (henholdsvis «Headphones» (1995) og «All Is Full of Love» (1997)). Og Björk har selv, i et intervju med Pitchfork flere uker før noen andre hadde hørt albumet, fremhevet forbindelsen mellom «Vespertine»-mesterverket «Pagan Poetry» (2001) og dette albumets «Losss» – «a certain sort of girl goth music». De åpne kommunikasjonslinjene på kryss og tvers av katalogen er heller ikke bare tekstmessig tematisk, men i høyeste grad soniske.

Den villstyrig vridde vokalperkusjonen på «Courtship» er et triks rett ut av «Medúlla»-håndboka, mens bruken av det prisbelønnede islandske ungdomskoret Hamrahlíðarkórinn på «Body Memory», unektelig vekker minner om det uimotståelig entusiastiske kvinnekoret hun turnerte «Biophilia»-prosjektet med. Og da har vi ikke engang nevnt de gjentatte rene samples fra egen katalog gjennom albumet. Eller hvordan fløyte var den purunge Björks aller første instrument, og dermed også blir en retur til overgrodde røtter i den konvensjonelt, klassisk skolerte musikken.

Bank i bordet, tjue ganger, men med alle disse på samme tid oppsummerende og redefinerende blikk bakover, kan jeg foreslå et morbid tankeeksperiment ... det gir en kraftfull, ekstra dimensjon om man forsøker å lytte til «Utopia» som et musikalsk testamente og siste farvel i stil med David Bowies «Blackstar». Som de unektelig gravskriftaktige ordene hele skiva munner ut i: Now you mirror at me, who I used to be. What I gave to the world, you’ve given back at me. Hold fort for love. Forever.

Eller der hun i første vers av «Body Memory» fryktløs hiver seg ut i brytekamp med skjebnen, for å bruke hennes egen metafor, i et forsøk på å forsone seg med den stadig mer fysiske, kroppslige erkjennelsen av sin egen dødelighet. La oss haste med å understreke at «Body Memory» fremfor alt er en sang om hvordan man velger å leve, resten av livet, og at lite tyder på at Björk har tenkt å tre ut av bryteringen med det første.

Så hva består det utopiske elementet i? For det er vel der essensen ligger, når albumet er ment som et svar på den stadig mer kritiske globale tilstanden, økologisk som politisk? Vel. På mange måter kan man si at ideen om Utopia fremfor alt presenteres som ren lyd, på et album som har den fortsatt sjeldne og neppe tilfeldige distinksjonen at den er mikset av to kvinner (Marta Salogni og Heba Kadry) og mastret av en tredje kvinne (Mandy Parnell). «Utopia» er ifølge opphavskvinnen inspirert av myter fra hele verden, historier om kvinner som får nok og bryter ut, danner sine egne idealsamfunn. Er albumet et såkalt «safe space» i lydform, lukket for «hvite cis-menn», for å bruke en type nåtidig terminologi som ofte brukes om Björk, men sjelden av henne?

Niks. Den unike lyddesignen er alt for uforutsigbar til å kunne kalles trygg i konvensjonell forstand. Der menneskepustdrevet akustikk i form av sang og fløyte, møter digitalt dekonstruert danserytmikk, men også den tilbakevendende lyden av fuglesang – dels tatt opp utenfor Björks eget hyttevindu på Island, dels førti år gamle opptak av muligens utrydningstruede, sjeldne tropiske fuglearter fra medprodusent Arcas hjemland Venezuela. For jo, skiva er dessuten blitt til i tett kreativt samarbeid med en (homofil) mann. Og albumets mange kjærlighetssanger spinner tross sine omskiftelige perspektiver rundt en (som sagt) tidvis svært eksplisitt (hetero)seksuell, fysisk definisjon av kjærlighet og begjær.

Det er kort sagt ikke en ekskluderende, mannshatende eller engang nødvendigvis konvensjonelt feministisk utopi. De før nevnte «Sue Me» og «Tabula Rasa» kan riktignok også leses, litt foruroligende, som en slags allmenngjøring av de aller mest dysfunksjonelle sidene ved relasjonen til Barney, hvor disse blir manifestasjoner av en slags mannlig arvesynd. Hvor emosjonelt sunn og etisk denne grenseoverstigende intime skildringen av et samliv egentlig er, kan det hende at vi bør vente med å avsi dom over, for eksempel til deres snart voksne datter eventuelt griper ordet selv med den kunstneriske stemmen man må anta hun er solid genetisk disponert for. Med dette klare forbeholdet, leser jeg likevel i hovedsak et mer allment og skummelt dagsaktuelt budskap inn i den dystre arverekken som introduseres i «Sue Me», den som «Tabula Rasa» vil viske av tavla for å starte på nytt med blanke ark: He took it from his father / Who took it from his father / Who took it from his father / Let’s break this curse / So it won’t fall on our daughter / And her daughter / And her daughter / Won’t let this sink into her DNA. Dette synger sangeren med det i dette tilfellet ironisk megetsigende etternavnet Gudmundsdottir.

It is time: For us women to rise, and not just take it lying down. It is time: The world, it is listening. Konkluderer hun i påfølgende «Tabula Rasa», innspilt lenge før, men sluppet i kjølvannet av #metoo-kampanjen hun selv nylig meldte seg på, med rystende vitnesbyrd fra samarbeidet med Lars von Trier.

Den er kanskje mer allmenn enn vi liker å tenke på, forbannelsen Björk med nærmest rituell innstendighet synger om nødvendigheten av å bryte ut av, på «Sue Me» og «Tabula Rasa». Forbannelsen kan vi godt kalle «forgiftet maskulinitet» (i min bok en bedre oversettelse enn «giftig», av det angloamerikanske uttrykket «toxic masculinity»). Eller i den norske poeten Gunvor Hofmos ord, fra «Jeg har våket» (1946): «En dønning av menn med våpnene løftet, mordere, selv fylt av sår.»

«Utopia» bryter allikevel med den strengt narrative formen fra «Vulnicura», og det nærmest New Age-eteriske preget på den påfølgende siste del av albumet kan etter disse to intense sangene fremstå som en noe uforløst kontrast.

Spørsmålet er om de ikke heller, i all sin langt mer konvensjonelt «vakre» stillferdighet, kan regnes som en rakrygget revolusjonær respons, en programerklæring for en utopi verdt å kjempe for. Eller kanskje mer enn som så, kanskje er Björks svar enda et hakk mer konkret. Er «Utopia» en lydmessig skildring av en utopi, eller er tesen at lyden, i seg selv, er Utopia? Ikke en skildring, men en fullverdig utopi i seg selv – som det heter på tittelkuttet: Utopia. It isn’t elsewhere. It’s here.

Nøkkelkuttet blir i så fall den usedvanlig melodramatiske «Saint». Hvor tittelens helgen er en feminin personifisering av selve musikkens vesen. Hun som går i fremmede menneskers begravelser, tilbyr empati til enker, omfavner flyktninger og foreldreløse og tyller dem inn i varme tepper. Björk ser til og med for seg henne, naken, legge seg omsorgsfullt ned i dødssengen til sin egen døende bestefar. Sjelden har man hørt mer kraftfullt formidlede metaforer om musikkens makt, og mer presist enn som så: om musikkens enestående EMPATISKE kraft.

Og jeg tenker på utstillingen i Poznan igjen, på opplevelsen av å stige inn i virtual reality-videoen til «Vulnicura»-sporet «Mouth Mantra», som transporterer deg inn i selve munnhulen til Björk mens hun synger. Det er så karakteristisk for hennes bruk av teknologi, både musikalsk og visuelt sett: Intensjonen virker alltid å være å transportere deg nærmere, innover i virkeligheten. Som om målet er en rent fysisk, kroppslig virkeliggjøring av musikkens empatiske potensial. Det finnes visst vitenskap som underbygger dette også, men uansett er det en utbredt folkelig oppfatning at empati er en utpreget kvinnelig egenskap. Må det være slik? Nei. Det er akkurat det det ikke må, det er akkurat der vi må bryte ut av fedrenes spor.

Dette føler jeg meg overbevist om, etter en ukes tid i selskap med syttito minutter musikk som på kortere spalteplass enn dette måtte ha blitt oppsummert som et noe ujevnt og til tider ugjennomtrengelig popalbum. Musikk som likevel etterlater meg overbevist om at skillet mellom det noen fortsatt kaller «religion» og det vi kaller «musikk», er en ren konstruksjon. Musikken er ikke veien til det «guddommelige» eller en skildring av det «guddommelige». Musikken er en ren, uforfalsket manifestasjon av det «guddommelige», det er paradis på jord. Eller for å bruke et mindre tradisjonelt religiøst ladet begrep: Utopia.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. november 2017 kl. 10.15
Mandag 11. juni 2018
AlbumFatoumata Diawara«Fenfo»Montuno/Wagram MusicHHHHHJDet har gått hele syv år fra maliske, nå Paris-bosatte Fatoumata Diawara...
Mandag 4. juni 2018
Utrolige opplevelser under de utrolige Festspillene i Bergen, som kunne tjent på færre forestillinger som kolliderer.
Mandag 28. mai 2018
ThundercatArtist og «superbassist», spiller på Verftet i Bergen onsdagStephen «Thundercat» Bruner blir aldri lei av å spille.IntervjuDu har en av musikkverdenens...
Mandag 14. mai 2018
Norsk musikkeksport er mer enn EDM. Det er er jo også ECM. Den tyske kvalitetsetiketten gir nå ut albumet til en ny supertrio med smått uortodoks besetning: lyriker, pianist og vokalist.
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».
Mandag 7. mai 2018
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.
Mandag 23. april 2018
Ulikt forgjengeren, er world music 2.0 et nedenfra og opp-fenomen gjort mulig av ny teknologi. Uten at begrepet blir mer nøytralt av den grunn.
Mandag 16. april 2018
Det er lett å heie på Cardi B, de stemme­løses rå stemme, men likevel blir ikke Nosizwe kvitt bismaken – hvem vil hun at Cardi B skal være?
Mandag 9. april 2018
Sverre Knudsen minnes bestevennen og bandkollegaen i blant annet The Aller Værste!, Lasse Myrvold.
Mandag 26. mars 2018
Jenny Wilson gjør noe vondt til noe vakkert og lar poesi være poesi. «Dette er nærmere en rapportering av hva jeg selv har opplevd», sier hun.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk