Klassekampen.no
Lørdag 25. november 2017
Fremmedgjort på Grorud?

Da jeg først flytta til Grorud, var jeg etter noen dager nødt til å finne vaskeriet i borettslaget. Plutselig, i et fortumlet øyeblikk ute på gårdsplassen, stod Dagny (73) foran meg: – Ny her i gården? Hva kan jeg hjelpe deg med? To minutter senere hadde Dagny starta på sin andre sneip, jeg visste en hel del om den avdøde eks-mannen hennes, og at hun hadde fått seg en ny mann som hørte dårlig. – Her er det, vaskeriet! Vi sees rundt!

En annen dag skulle jeg få på plass noen ting i boden, og lot en koffert og en lampeskjerm stå igjen i oppgangen mens jeg låste meg inn. Sånn ble jeg kjent med naboen min, Angelica (31), fra Polen. – You shouldn’t leave your things here. Så rart, trodde ikke folk stjal her. – No, no, they don’t steal, but you know, sometimes things disappear. I love your name. Now we’re neighbours. Og jeg synes det var fint å være naboen hennes. Fra meg kan jeg se ned til de tettbebygde Ammerud-blokkene. Jeg har hørt om de store familiene som bor der i små leiligheter, og jeg tenker på alle historiene som blir født i nettopp disse blokkene.

Jeg leser i Minerva om den «hvite rotløsheten»: Vi vet at mennesker ofte føler seg fremmedgjort når de migrerer til et nytt samfunn, «men hva om man forblir boende på samme sted, men får en slik situasjon flyttet til seg?», spørres det, med henvisning til situasjonen i europeiske land der den innfødte, hvite majoriteten etter hvert har blitt i mindretall. Det er tendenser til dette i Norge også, får vi vite. Jeg undres om forfatteren mener den multikulturelle, tverrgenerasjonelle kompotten Grorud er et sånt sted.

På en måte er det noe voldsomt befriende med å bli fortalt at du er fremmedgjort i en situasjon hvor du faktisk ikke er det. For det er ikke som om det ikke finnes nok av grunner for middelklasseborgere til å føle seg fremmedgjort eller rotløs. For meg finnes de bare ikke på Grorud. Da Barcode-prosjektet i Oslo ble satt i gang, sendte min argentinske venn meg en melding: «Nå har globaliseringen kommet til Norges kyst også» – noe naivt, men jeg delte hans bekymring. Gjennom byggene går det et gjennomtrekk – en sterk samfunnsvind, strebende mot det effektive, innovative, perfekte. Den er så kraftig at den etterlater seg kun noe tomt, sterilt, midlertidig. Jente (27, a.k.a. hvit middelklasseborger og millennial) kjenner ofte på den, med viten om at historiene om Dagny, Angelica og Ammerud-blokkene aldri ville vært viktige nok der – der ute.

Det verste må være å få gjennomtrekk i sjela, tenker jeg. Jeg tror Dagny ville sagt det samme. En gang valgte hun Grorud, og historiene som sitter igjen som røyklukta i oppgangen min. Nå gjør jeg det og.

benedsor@gmail.com

Teksten er skrevet i regi av Klassekampen-akademiet.

Artikkelen er oppdatert: 29. november 2017 kl. 13.21