Mandag 20. november 2017
Popikon ved flygelet: 27-åringen Taylor Swift under en konsert i Texas tidligere i år, med et overdådig diamant-dekorert klaver som er selveste Liberace, «Mr. Showmanship», verdig. Foto: Frazer Harrison/Getty Images
Taylor Swift: Satser både alt og litt for mye på å lage den ultimate popplata, om livet i offentligheten og på soverommet.
All-in
Årets bestselger «Reputation» er ikke like rett-fram som man skulle tro, laget av en popstjerne som leker seg med identitet – nye Taylor eller gamle?

Albumessay

Varsellampene begynte å blinke omtrent idet Taylor Swift avsluttet den skurkaktige broen i «Look What You Made Me Do», singel nummer én fra «Reputation», popkjempens sjette album. I en meme-utløsende telefonsekvens kunne ikke the old Taylor plukke opp røret akkurat nå, fordi ... hun er død! Ooh, for et drama. Og se hva vi fikk henne til å gjøre: Ta livet av den tungt branda artistpersonaen hun hadde brukt 13 år på å bygge opp. Som jo sjelden er en god idé i popmusikk, på en singel som høres ut som minst fire sprikende sanger klasket sammen til én, som bygger hooket på femten år gammel og kav umoderne electroclash og booty-bass, med en sample av Right Said Freds «I’m Too Sexy» og med opptil flere referanser til for lengst trøttende tretter med andre kjendiser som Katy Perry og Kanye West, krangler som tydeligvis fortsatt plager henne.

Vel, for å gjøre en lang og intrikat historie kort: «Look What You Made Me Do» var mest av alt en snedig finte, gøy og feil og riktig på en gang, i og med at flesteparten av de fjorten andre sangene på «Reputation» har mer, eller langt mer, eller noe ganske annet å by på. Samtidig som singelen var et forvarsel – for akkurat som sangen på tross av gode egenskaper er hennes svakeste førstesingel siden hun debuterte i 2006, er albumet totalt sett hennes minst vellykka på nøyaktig like lenge. Uten at det nødvendigvis sier all verden. Dessuten, så er det kanskje en finte, det og?

Fakta

Taylor Swift

«Reputation»

Big Machine/Universal

HHHHJI

Innen den store popmusikken på 2000-tallet er Taylor Swift fullstendig unik, og langt mer verdt som døråpner og håndverker enn de som tar henne for gitt later til å tro. Delvis fordi hun hadde eiendommelige trekk rett ut av Nashville-boksen, som gjorde at hun 14 år gammel, som den yngste noensinne, fikk publishing-avtale med Sony/ATV, de som forvalter katalogen til Beatles og Michael Jackson, sånn apropos størrelse. Og delvis fordi hun som 18-åring mestret poplåtskrivingens kunst til fingerspissene, med en fryktløs countrypopplate i «Fearless» (2008) som gjennom en akustisk gitar fant originalitet i en tenåringsjentes dagboksnotater, med grep om kortformen enten det var lidenskapelig Romeo og Julie-romantikk, velmenende fortellinger med et moderlige blikk, eller fire minutter om outsider-sjalusien som bor i jenter som ser på gutter som ser på andre jenter.

Men selv om gjennombruddet kom med ung, smart emo-country, mer preget av studioets strykere enn landsbygdas fele, var hun aldri ute etter å bli værende, ikke der, ikke for alltid. Jo da, i karrieren til nå har hun fortsatt beholdt knuste hjerter og kniven i ryggen, sjarmerende tekstlinjer med brodd og en sprudlende omgang med melodi, som om vi fortsatt går ned gangen midt i en handlingsmettet scene i kultfilmen «Mean Girls», fordi noe bare forblir det samme. Samtidig som hun foretok et kvantesprang da den svenske produsenten Shellback introduserte en brautende dubstep-bass ett minutt ut i «I Knew You Were Trouble», langt tilbake i Skrillex-året 2012, da Swift med herlig upassende tydelighet markerte at samtidspopen også er for henne. Faktisk vil hun eie den.

I en streng inndeling som ikke tar høyde for nyansene i den omvendt organiske utviklingen fra bekjennende westernviser, via eurodance med banjo, til effektiv electropop med 80-tallssynther og eksplosive rytmer, kan vi med dagens ører høre Taylor-diskografien som todelt: tidlig fase og sen fase. Begge deler med Swift som kreditert produsent, fra 2006 til 2010 med nøkkellåter laget med Liz Rose og Nathan Chapman, fra 2012 til 2017 med mesteparten laget i Stockholm med Max Martin og nevnte Shellback, samt – mer og mer – i New York med «øyeblikkets mann», som Pitchfork nylig døpte ham, Jack Antonoff.

På Swifts første rendyrkede popplate uten tårer på gitaren og andre countrysentimenter, 2014-albumet «1989», åpenbart peak Swift, sto vanligvis storslåtte Antonoff bak to mer anonyme kutt, mens på ferske «Reputation» dominerer han hele den sterke avslutningen. Skjønt, det gjør han jo ikke, for Taylor dominerer når Taylor vil, med en i denne sammenheng beundrende egenrådighet som handler om kontroll – og grenser. For mens Katy Perry sprutet krem fra sin erigerte bh og Rihanna poserte rødvinsdrikkende og truseløs på en skinnfell foran peisilden, så valgte Swift seg klassisk Hollywood som ideal: You got that James Dean daydream look in your eye / And I got that red lip classic thing that you like. Elegant pop, tilkneppet, med lite kropp – og med en sex som kun antydes implisitt via puter på gulvet, uten å krype under dyna.

Ergo: stålkontroll. En stålkontroll som selvsagt er med på å gjøre henne mindre menneskelig, som kan være én grunn til at hun aldri ble noen skytshelgen for #metoo-kampanjen. Slik hun jo kunne blitt, etter sommerens rettssak mot en radio-DJ som tok tak i rumpa hennes under en fotoseanse i 2013, som resulterte i at hennes folk sa fra til hans folk og han fikk sparken, hvorpå radiomannen saksøkte Swift fordi hun hadde ødelagt karrieren hans. Hun gikk til et symbolsk 1 dollars-motsøksmål – og vant. Og i rettssalen var hun både troverdig og slagferdig, via en flittig bruk av ordet «ass» og oppklaringer av typen: «Other than grabbing my ass against my will, underneath my skirt, and refusing to let go, he did not otherwise touch me inappropriately.»

If a man talks shit, then I owe him nothing / I don’t regret it one bit, ‘cause he had it coming, synger hun på nye «I Did Something Bad», fordi hun alltid må forsvare seg fra posisjonen på toppen av makthierarkiet. Ryktet hennes som en kjip kjerring slipper like lite taket som radio-DJ-ens hånd. Per nå er hun amerikansk kjendislivs største kjeltring, kritisert for alt mulig, fra hvordan hun behandler ekskjærester til de kommersielle avtalene hun gjør, med budfirmaet UPS, med mobiloperatøren AT&T, med hva enn som kan skaffe den tydeligvis grådige enda flere penger på bok. Noe man egentlig skulle tro musikken klarte godt nok på egen hånd.

I forrige uke ble «Reputation», i skrivende stund fortsatt ikke på strømming, årets mest solgte album etter kun fire dager – i samme slengen som det ble Swifts fjerde album til å selge mer enn én million eksemplarer i USA på én uke. Det siste der er hun alene om i historien, akkurat som hun allerede var alene om å ha tre album som har solgt mer enn én million eksemplarer på én uke – sånn apropos størrelse.

Men hva har så alt dette utenomsnakket med musikken å gjøre? Vel, det pakker inn plata som burgerbrødet pakker inn en Quarter Pounder, uten av noen tar sesamfrø for å være selve kjøttet av den grunn. Og hos Swift er sangene alltid kjøttet, der de serveres én etter én, på rekke og rad – mer som tre-fire relativt isolerte minutter enn som deler av et konsept med en klar helhetstanke. Likevel gir nesten en time lange «Reputation» gode grunner til å stoppe opp ved minst én av mange fan-teorier, nemlig den som sier at albumet er et to-delt kvasi-konseptalbum, med de første syv sangene som ett stykke, rammet inn av ellipser, fra «...Ready for It?» til «So It Goes...», og med de neste åtte, kanskje siste syv, i hvert fall fra «Getaway Car», som et annet stykke. Med en Swift som i starten ser seg selv slik offentligheten gjør det, et falsk medieportrett hun baler med på ymse måter, og deretter med en Swift som tar det ned til mer mellommenneskelige relasjoner, til fantasier, drømmer og en usikkerhet som til syvende og sist er ganske vakker.

Kanskje vi skal kalle det en to-akter framført av «nye Taylor» og en eldre «gamle Taylor», med en skarp, spiss, nærmest industriell lyd i begynnelsen som gradvis myknes opp. I første halvtimen med en Max Martin som vimser mer enn han har hatt for vane, litt ute av form, innom et Tay/Future/Ed Sheeran-posse cut som holder på å synke skuta før den har forlatt kai, innom gospel-dubstep og disse trippende trap-hi-hat’ene som har erobret all pop, ledet av en vokalist som kan flørte når hun manisk rimer crazydaisy og gi rom til et triangel-liknende blunkefjes når det tjener låta. Og med et høydepunkt i «Delicate», når stemmen hennes beveger seg fra vocoder-intim til bare intim, med en indre monolog som tar den altfor rike superkjendisen ned på jorda, akkurat like usikker som alle oss andre.

Som hun synger så søtt: My reputation’s never been worse, so / You must like me for me ... Så egentlig hadde «Delicate» passet bedre inn i albumets andre halvtime, der Swift for alvor presenterer skivas godt skjulte helt, skuespillerkjæresten Joe Alwyn, hennes seneste muse. Han som lokker ut det hun tidligere har dekket til. Popmusikken er jo, til forskjell fra visse andre kunstformer, en ekstremt effektiv kanal for formidling av lykkefølelse, kjærlighet blanda med forelskelse, og ikke minst seksuelle erfaringer og fantasier, med en Swift som for lengst har hatt balletak på både lykke og love, men nå også med sensuelle sider som oppleves som nettopp det, med en tre-på-rad med «King of My Heart», «Dancing With Our Hands Tied» og «Dress» som tar det til soverommet, en hemmelig oase, der hun i stønnende falsett kjøper seg en kjole for at den skal bli revet av henne. Brennhete saker – og veldig lite typisk Taylor.

Som også har vært noe av den mest presise kritikken mot disse femten sangene, særlig at de mangler hennes tøysete treffsikre teft for gode oneliners. Og ja, det var flere av dem sist, selv om både I brought a knife to a gunfight og You move to me like I’m a Motown beat er brukbare nok. Og med en finale som er litt mer enn som så. To låter før hører vi en ukontrollert latter, Taylors egen, litt mye, litt voldsom, som egentlig ikke gir mening før pianoballaden «New Year’s Day» avslører poenget. Det er årets store dagen-derpå, med glitter på gulvet og jenter med skoene i hånda i lobbyen, you squeeze my hand three times in the back of a taxi, men likevel, med den hånden i sin, klarer hun ikke å slippe den trøblete tanken, som forener nye Taylor og gamle Taylor og enn så lenge virker å hjemsøke henne for alltid: Please don’t ever become a stranger / Whose laugh I could recognize anywhere. Ikke tårer fra en klovn, men latter fra en realist. Au.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 21. november 2017 kl. 15.03
Mandag 11. desember 2017
Global strømmeopptur der ute, med nok et hiphop-gjennombrudd her hjemme – på godt norsk, dessuten.
Mandag 4. desember 2017
Kenneth Engebretsens albumdebut gir deg den hardbarkede, desperate og sårbare sannheten om Oslos gater.
Mandag 27. november 2017
Björks utopiske lydlandskaper, møysommelig skåret ut i skjærings­punktet ­mellom natur og kultur, er ikke et ­manifest. Men en manifestasjon.
Mandag 20. november 2017
Han synger om henne, til henne og for henne. Og framført på en scene føles Phil Elverums sanger om å miste kona både sterkere og tettere på livet.
Mandag 20. november 2017
Årets bestselger «Reputation» er ikke like rett-fram som man skulle tro, laget av en popstjerne som leker seg med identitet – nye Taylor eller gamle?
Mandag 13. november 2017
Når Anja Garbarek nå er tilbake, er det med et musikkdramatisk bestillingsverk til Festspillene 2018, i samarbeid med koreograf/regissør Jo Strømgren.
Mandag 6. november 2017
Karin Dreijers andre plate som Fever Ray er en mektig triumf; en plate som ikke bare sier mye, men som også låter makeløst.
Mandag 30. oktober 2017
77-årige Calypso Rose er ambassadør for musikken fra Trinidad og Tobago. Tirsdag spiller hun på Oslo World.
Mandag 23. oktober 2017
Selv om det er noe lite forfinet ved klaverkomposisjonene til Friedrich Nietzsche, er der en dybde som nesten kan måle seg med de filosofiske verkene hans.
Mandag 16. oktober 2017
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk