Mandag 20. november 2017
Andakt: Da Utrechts Jacobikerk hadde besøk av Mount Eerie, enmannsprosjektet til Phil Elverum. Foto: Tim van Veen/Le Guess Who?
Døden i Utrecht: Enkemann og alenefar Phil Elverums timelange kirkekonsert om konas bortgang ansporer til tanker om liv.
Nær livet-opplevelse
Fra Anacortes, Washington: Men i 2002/03 bodde norgesvennen på Kjerringøy og denne uka spiller han fire steder i Norge. Foto: Tim van Veen/Le Guess Who?
Han synger om henne, til henne og for henne. Og framført på en scene føles Phil Elverums sanger om å miste kona både sterkere og tettere på livet.

Konsert

Mount Eerie

Jacobikerk, Utrecht

Le Guess Who?, 10. november

HHHHHH

I motsetning til andre gode plater som tematiserer døden, for eksempel Eels’ «Electro-Shock Blues» (1998) og norske Thea Hjelmelands «Solar Plexus» (2014), var Phil Elverums åttende utgivelse som Mount Eerie, «A Crow Looked at Me» (utgitt i mars i år), slett ikke preget av variasjon i tempo eller uttrykk, men gjennomgående sakteflytende. Plata handler om Elverums tap av sin ektefelle/sporadiske kunstneriske samarbeidspartner Geneviève Castrée, og tankene som strømmer gjennom ham i hverdagene han og parets halvannet år gamle datter må komme seg gjennom.

Utgivelsen er en av årets mest kritikerroste, til tross for at den musikalsk sett åpenbart er vanskelig å forholde seg til, så fattig på virkemiddel som den er: «Elverum har virkelig gått til kjernen av DYI-estetikken denne gangen, og er for det meste kun utstyrt med en kassegitar eller to, et gammelt piano og noen treblokker – og han er ikke redd for å holde tilbake», skrev Rannveig Falkenberg-Arell i sin anmeldelse her i Musikkmagasinet.

Så da jeg forrige fredagskveld forlot fartsfylte Le Guess Who?-festivalkonserter og muntre venner i konserthuset i Utrecht, for alene å oppsøke ei kirke der Elverum skulle synge nedstrippede sanger om å miste sin kjære, var det med bange anelser. Greit nok at dette er mørk materie, men vil det funke i festivalsetting? Og klarer Elverum å beholde troverdigheten en tung og spesiell oppsetning som dette er avhengig av, altså unngå følelsen av autopilot siden dette er noe musikeren gjør kveld etter kveld?

Liknende tanker er Elverum selv innom i en av de nye låtene han spilte i Utrecht. Der han tar brodden av eventuell skepsis rundt det å gjøre konas død om til kunst når han fastslår at you are gone, and then your echo is gone, and the crying is gone, før han spør seg selv følgende: What’s left, but this merchandise?

Og der er her det unike, eller det autentiske om du vil, i Elverums prosjekt ligger. På den ene siden hviler hans bakenforliggende tvil rundt hele greia, formulert i plate- og konsertåpneren «Real Death»: Death is real. Someone’s there and then they’re not. And it’s not for singing about. It’s not for making into art. Et prosjekt som likevel gir mening fordi det dypest sett handler om å vise verden at kona fantes og at han elsker henne.

Så hjelper det selvfølgelig at det er i en kirke han forteller oss dette, i et rom der tilhørerne automatisk skjerper seg – ordet andakt betyr jo indre konsentrasjon eller oppmerksomhet. Så når Elverum der framme i alterringen setter i gang med disse sangene, er det foran et publikum innstilt på kontemplasjon. Dette forsterkes av hans gitarspill, som gjør at kirkeskipet fylles med lett hypnotiske toner – nesten sånn at de følger buegangene helt oppunder taket, og man til slutt ikke kan stå imot det insisterende alvoret som slynges rundt en.

Mot slutten foretar Elverum en liten retningsendring, når han spiller en ny låt som inkluderer det allsangaktige (!) refrenget people get cancer and die / people get hit by the trucks and die (...) and some people have to survive and find a way to feel lucky to still be alive. Låten inneholder også en lattervekkende beskrivelse av å være invitert til en festival utenfor Phoenix, der han maler opp absurditeten i det å skulle synge these death songs to a bunch of young people on drugs – tanker han gjør seg mens han lener seg inntil DJ/brostep-storhet Skrillex sin turnébuss. Sjelden har konserthumring føltes så påkrevd.

Siste låt er «Tintin in Tibet», enda en som har kommet til etter utgivelsen av «A Crow Looked at Me», der han forteller ur-historien til alle par: hvordan de møttes og hvorfor de falt for hverandre. Sånn får han igjen sagt at dette ikke handler om ham og hans sorg, men om Geneviève. Han synger om henne, til henne, for henne, på vegne av henne. På en måte som gjør at Phil Elverums prosjekt i enda større grad enn før føles riktig og godt. Og som gjør at publikum etterpå tar seg bryet med å se hverandre, og mens tårer tørkes på vei ut mot livet i byen, utveksles empatiske smil. For å si det med Eels anno 1998: I was at a funeral the day I realized / I wanted to spend my life with you / Sitting down on the steps at the old post office / The flag was flying at half-mast / And I was thinkin’ ‘bout how everyone is dying / And maybe it’s time to live.

olavo@klassekampen.no

Mandag spilte Mount Eerie i Kulturkirken Jakob i Oslo. Torsdag i Vaktbua, Kristiansand, lørdag i Kunsthallen i Stavanger og søndag og mandag på Landmark i Bergen.

Artikkelen er oppdatert: 23. november 2017 kl. 14.10
Mandag 11. juni 2018
AlbumFatoumata Diawara«Fenfo»Montuno/Wagram MusicHHHHHJDet har gått hele syv år fra maliske, nå Paris-bosatte Fatoumata Diawara...
Mandag 4. juni 2018
Utrolige opplevelser under de utrolige Festspillene i Bergen, som kunne tjent på færre forestillinger som kolliderer.
Mandag 28. mai 2018
ThundercatArtist og «superbassist», spiller på Verftet i Bergen onsdagStephen «Thundercat» Bruner blir aldri lei av å spille.IntervjuDu har en av musikkverdenens...
Mandag 14. mai 2018
Norsk musikkeksport er mer enn EDM. Det er er jo også ECM. Den tyske kvalitetsetiketten gir nå ut albumet til en ny supertrio med smått uortodoks besetning: lyriker, pianist og vokalist.
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».
Mandag 7. mai 2018
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.
Mandag 23. april 2018
Ulikt forgjengeren, er world music 2.0 et nedenfra og opp-fenomen gjort mulig av ny teknologi. Uten at begrepet blir mer nøytralt av den grunn.
Mandag 16. april 2018
Det er lett å heie på Cardi B, de stemme­løses rå stemme, men likevel blir ikke Nosizwe kvitt bismaken – hvem vil hun at Cardi B skal være?
Mandag 9. april 2018
Sverre Knudsen minnes bestevennen og bandkollegaen i blant annet The Aller Værste!, Lasse Myrvold.
Mandag 26. mars 2018
Jenny Wilson gjør noe vondt til noe vakkert og lar poesi være poesi. «Dette er nærmere en rapportering av hva jeg selv har opplevd», sier hun.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk