Klassekampen.no
Mandag 13. november 2017
På scenen i NOLA: Derrick Tabb og Phil Frazier fra Rebirth Brass Band. Brassbandet ble etablert i 1983, med utspring i Joseph S. Clark High School i New Orleans-bydelen Treme. Foto: Erika Goldring/Getty Images
I New Orleans: Musikkbyen der veien fra brass til hiphop ikke er så lang.
Død og gjenfødelse

Konsert

Rebirth Brass Band

Maple Leaf Bar, New Orleans

24. oktober

You don’t want to go

to war with Reeebirth.

Ordene ljomer ut over lokalet i Maple Leaf Bar i New Orleans, gir gjenklang helt ut på Oak Street hvor sultne konsertgjengere hamstrer hjemmelagde kreolpølser og hvitløkspoteter fra en provisorisk grillstand, ut i røykebakgården hvor asken til den lokale poeten Everette Maddox, som pleide å organisere diktopplesningskvelder her ukentlig, ligger begravet, under en stein med den diskrete påskriften «Everette Maddox: He was a mess.»

Don’t start no shit / There won’t be no shit, lyder det i kor fra scenen, en form for rytmisk afroamerikansk poesi dette også, med sitt faretruende budskap. Går de barske realitetene i ordene over hodene til det begeistrede tirsdagspublikummet her, rett over midnatt? Det kan kanskje virke sånn, men egentlig tror jeg det treffer der det skal, i hvert fall hos den delen av publikum som hører hjemme her i byen. Som anslagsvis utgjør i hvert fall halvparten av de fremmøtte på en helt vanlig ukedag i oktober, selv om disse tirsdagene hvor Rebirth Brass Band har spilt fast i snart tretti år her i denne høyst levende livemusikkbula, har fått såpass til ry at Barack Obama under en tiårsmarkering for orkanen Katrina for to år siden, kunne spøke om at han gledet seg til presidentgjerningen var over, slik at han kunne få med seg «Rebirth on a tuesday». Han er, så vidt jeg kan registrere, ikke til stede her i kveld.

De både livs- og dødsbejaende ordene om krig og Rebirth tilhører opprinnelig James Tapp Jr. Mest kjent som Soulja Slim, på utgivelser på Cash Money Records, det som skulle bli byens flaggskip når New Orleans en kort stund dominerte rapmusikken i forrige tiår. Våren 2004 toppet han Billboardlista sammen med bysbarnet Juvenile, på låten «Slow Motion». Om en ukes tid ville Soulja Slim fylt førti år. Men han ble skutt ned bare 26 år gammel for snart fjorten år siden, myrdet et halvt år før det nasjonale gjennombruddet. Enda et offer for den meningsløse gatevolden som herjer, ofte bare noen kvartaler og en feil liten sving unna den hedonistiske feststemningen som rår i byens turistkvartaler, tjuefiretimer i døgnet året rundt.

Det er en form for hedonisme som rår inne på Maple Leaf Bar på en tirsdag også, både blant de åtte musikerne (pluss/minus spontane innhopp fra gamle og nye kolleger) på scenen, og ikke minst i publikum. Men det er en annen dybde i denne feiringen av livet, mener jeg å kunne sanse. En bevissthet om de svært håndfaste realitetene i disse gatene, eller rettere sagt noen kvartaler unna. For du må kjenne døden, intimt, om du med tyngde skal predikere musikkens gjenfødende kraft. Denne kjennskapen innehar Rebirth Brass Band.

Ikke bare spilte de inn «You Don’t Wanna Go to War» med Soulja Slim og så ham dø før de kunne gi den ut (på albumet «Hot Venom» i 2008). Ikke bare spilte de i prosesjonen på begravelsen hans vinteren 2003, foran sørgende folkemasser. Men en av de åtte der oppe, han som med pondus i lungene holder den musikalske bunnlinja gjennom kveldens to sett, Phil Frazier på tuba, så dødsfallet til Soulja Slim på enda nærere hold og i mer bokstavelig forstand. For James Tapp Jr. var også hans stesønn, og det var på plenen foran huset til moren og Phil at han ble skutt og drept.

For turistene her i kveld skiller kanskje «You Don’t Wanna Go to War» seg ut fra resten av settet, som tross alt begynner med mer tradisjonell «second line» jazz. Og tross de patenterte, tunge dosene med funkrytmikk som gjorde Rebirth til en revitaliserende kraft i byens musikkscene på åttitallet, befinner definitivt hovedtyngden av settet seg innenfor en New Orleans-tradisjon, gjenkjennelig som del av kulturarven som markedsføres i alle vannhullene i French Quarter og alle de omliggende platesjappene med sine suvenir-T-skjorter av Kid Ory og Louis Armstrong. Det eneste hørbare sporet, for en utenforstående, på en forbindelse mellom denne tradisjonen og den ofte rent grelt materialistiske rapmusikken som Cash Money Records dominerte hitlistene med i noen år i etterkant av tusenårsskiftet (og som er påfallende fraværende i byens markedsføring av seg selv som musikkmetropol), er dette lille kampropet og ekkoet av arven etter Soulja Slim.

Men selvsagt lever og ånder Rebirth Brass Band midt i en levende musikkby, ikke et museum. Og hører man etter, om man er interessert, finnes forbindelsene, de røde linjene mellom tradisjonene, i selve lydbildet. Ta den rytmiske grunnmuren. Det usannsynlige samspillet mellom Phils bror Keith Frazer på stortromme, og det hektisk synkoperte, men ufattelig presise spillet til den hengslete fyren som står der helt uanfektet og tygger tyggegummi hele kvelden gjennom, med Treme-caps og steinansikt: Derrick Tabb på skarptromme. Det er bare å stemme i med Tommy Lee fra Mötley Crüe, som har utropt Tabb til «one of the baddest drummers I’ve ever seen».

Men det virkelige miraklet ligger i den finstemte soniske balansen mellom bunnlinja og diskant i lydbildet. Dette gjelder for bandet som helhet, som et av de fremste eksempler på selve brassbandets evolusjonelle finstemming av sitt dynamiske format (det er bare ti-femten år siden Rebirth begynte å spille med mikrofoner på denne scenen, tross alt – så fininnstilt er den tilsynelatende eksplosivt spontane lydutblåsningen). Men det er noe med rytmeseksjonen spesielt, og ikke bare i den nærmest surrealistiske presisjonen i samspillet. Den soniske separasjonen mellom tyngden i basstrommen og de lynraskt virvlende synkopene på skarptrommen, har en lydmessig estetikk som kan minne om samtidens digitale trap-rap-rytmikk, med sine ekstreme basstrommer, hastige virvlende hihatter og de maskinelle triolene som punktmarkerer og punkterer rytmene.

Det er en form for trommeprogrammering som relativt enkelt og ukontroversielt kan spores tilbake til Cash Money Records’ nyskapende husprodusent Mannie Fresh. En fyr som fikk sin musikalske skolering på Joseph S. Clark High School i Treme tidlig på åttitallet. Her gikk han samtidig med ... «Tuba Phil»-Frazier, basstrommis Keith Frazier, trompetisten Kermit Ruffins og resten av gjengen som grunnla Rebirth Brass Band, lenge før Mannie, sammen med resten av Cash Money, la selve grunnlaget for den såkalte «bling-rappen» (og populariserte selve uttrykket, blant annet som produsent og gjest på «Bling Bling» med B.G. i 1999).

For når det kommer til det musikalske, har Mannie Fresh uttalt at han lærte alt det grunnleggende om låtstruktur av å høre på brassbandgutta fra skolen – det vil altså si grunnstammen til det som skulle bli Rebirth Brass Band. Så nært står altså disse tilsynelatende separate tradisjonene, i musikkbyen New Orleans.

Joseph S. Clark High School, med sin banebrytende musikkundervisning, går riktignok straks inn i sitt aller siste semester, før den historiske skolen i Treme, trist nok stenger dørene for godt neste vår. Men fortsatt eksisterer det musikkundervisning i byen, blant annet gjennom Rebirths skarptromme-virtuos Derrick Tabb, som selv deltar aktivt i undervisningen som årlig tilbys rundt 140 unge elever i sosiale risikogrupper i utsatte New Orleans-nabolag. Et slags SFO-program lagt til nettopp de ettermiddagstimene som også utgjør den daglige toppen i skyteepisoder på gatene utenfor. Musikken lever videre, ikke bare her inne på Maple Leaf.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. desember 2017 kl. 11.38

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk