Klassekampen.no
Mandag 13. november 2017
På torsdag: KORK og deres peruanske sjefdirigent Miguel Harth-Bedoya.foto: Foto: Clare Farr/NRK
I aulaen: Med Harth-Bedoya, Haydn, Strauss og Beethoven.
Skjerpings KORK

Konsert

Kringkastingsorkesteret

Miguel Harth-Bedoya, dirigent Joseph Haydn, Richard Strauss, Ludwig van Beethoven

Universitetets aula, Oslo, 9. november

Jeg har vært meget begeistret for Kringkastingsorkesterets sjefdirigent Miguel Harth-Bedoya, men etter konserten sist torsdag tviler jeg litt på min egen dømmekraft. Dette var slett og uinspirert fra begynnelse til slutt. Kanskje vi kan skylde på at akustikken i Universitetets aula er vanskelig å beherske?

Alt fra det middels sterke og oppover klinget stort og bombastisk, som om det var skrevet i samme dynamiske register. Faktisk måtte jeg forsikre meg i pausen at orkesteret ikke var forsterket i lydsystemet. Men Harth-Bedoya må nesten ta klangen på egen kappe. Han kunne nemlig heller ikke i svake nyanser fargelegge med orkesteret. Klang ble til noe nærmest endimensjonalt der alt handlet om dynamikk.

Haydns Ouverture til L’isola disabitata burde vært spilt langt mer artikulert. Ja, dette er musikk som må hyperartikuleres hvis det skal være en sjanse i havet for at verket skal svinge og leke. Det ble isteden til et sterkt klangbad (første og siste delen) og et svakere klangbad (midtpartiet).

I Le bourgeois gentilhomme, suite av Richard Strauss befinner vi oss i senromantikken, men Harth-Bedoya behersket ikke å bøye og tøye på musikkens tid og ei heller å trekke ut nyansene fra den til tider avanserte harmonikken hos Strauss. På den andre siden er jo verket et tilbakeblikk til barokken og nærmere bestemt suiten som form og idé. Her handler det om å gripe fatt i en mer overgripende timing som nok en gang manglet. Og selv om Kringkastingsorkesteret har noen fabelaktige musikere som senere kom til å vise virtuos teft, så var dette fraværende i Strauss.

I Beethovens Eroicasymfoni fikk musikerne endelig vise at de har mange fine kvaliteter. I avsnitt der de fikk opp tempoet var det mer presist og levende, med glød og stemning, selv om det ofte tok noen sekunder i hver ny del før musikerne fant hverandre. Og Harth-Bedoya holdt det sammen, men ikke mer enn som så. Her manglet spillet mellom formdelene til Beethovens symfoniske revolusjon. Det klinget som en plankekjøring uten at jeg fikk tak på hvilke grep sjefdirigenten egentlig prøvde å ta.

Tidligere har jeg beundret Harth-Bedoya for evnen til å skape med musikkens tid. Og jeg syns han har hatt et sterkere grep om orkesteret, skarpere i overgangene, med langt mer interessante klanger – og ikke minst har jeg opplevd at summen av dette har gitt ham en tydelig fortelling som når gjennom.

Konserten sist torsdag var derimot bare en stor skuffelse.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. desember 2017 kl. 11.43

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk