Klassekampen.no
Fredag 10. november 2017
Plastisk fantastisk: Ved Norsk Polarinstitutt har Geir Wing Gabrielsen laget en utstilling som viser hvordan plastpartikler kan virvles opp i havstrømmene.
Miljø
Plast- professoren
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Geir Wing Gabrielsen roter i datterens kosmetikkskap og i buken på polarmåker i jakten på miljøsynderne som ødelegger mennesker, dyr og natur.

Av de over 140.000 ulike giftstoffene vi omgir oss med, har forskerne god kunnskap om drøyt 5000. Det skremmer forsker og ekspert på miljøgifter, Geir Wing Gabrielsen.

I snart 20 år har han kartlagt nye giftstoffer i naturmiljøet, og i snart 40 år har han forsket på hvordan endringer i klima endrer naturen.

– Det er skremmende. Våre barne- og oldebarn kan måtte ta støyten, sier han.

Nylig raidet han sin voksne datters kosmetikkskap. Da kunne han slå han fast at nesten halvparten av hennes parfymer, hudkremer og annen kosmetikk inneholdt miljø­farlige stoffer.

– Vi mennesker utsettes for stoffer som vi ikke har godt av, sier han.

Hvert enkelt stoff er kanskje ikke så farlig isolert sett. Men den cocktail av kjemikalier vi får i oss, er skadelig. Det bekrefter døde polarmåker på Bjørnøya, som Gabrielsen har studert. Og når giften dreper på øde øyer i Ishavet, bør urbane mennesker være ekstra på vakt.

– Mye av det jeg driver med, er å hindre at våre etterkommere skal utsettes for miljøfarlige stoffer som kan gi alvorlige helseproblemer. Vi må reagere og stille krav, industrien må slutte å stadig utvikle nye giftstoffer og politikerne må lytte til de anbefalinger forskerne kommer med, sier han.

Fakta:

Geir Wing ­Gabrielsen

Alder: 62 år.

Yrke: Seksjonsleder for miljøgifter ved Norsk Polarinstitutt i Tromsø og professor II ved Universitetssenteret på Svalbard.

Sivilstand: Nettopp feiret 40 års bryllupsdag med kona Jorid Anderssen, som er samfunnsforsker på Universitetet i Tromsø. Sammen har de tre voksne barn: en operasanger, en lege og en lege­student. Og to barnebarn.

Hvor er du i livet: På et godt sted. Jeg har en fantastisk familie, god helse og en flott, interessant og utfordrende jobb.

på sparket

– Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Knut Hamsuns «Markens Grøde» fra 1917, en hyllest til naturen og menneskers innsats. Den har gjort stort inntrykk. Jeg har også lest mye av det Mikkjel Fønhus har skrevet om dyr og natur. Nå sist har jeg latt meg fascinere av Edvard Hoems trilogi om utvandrernes gleder og sorger på prærien i Amerika.

– Hva er din favorittfilm?

– Egentlig «Blues Brothers», der det brukes fiffige metoder for å samle inn penger til barnehjem, her er det en blanding av god musikk og en heftig biljakt. Jeg liker amerikanske biler, og filmen «American Graffiti» ser jeg gjerne flere ganger.

– Hva slags musikk hører du på?

– Det har lenge gått i Santana, Eric Clapton, Gary Moore, Coldplay og Röyksopp, men hører også på techno. Men min datter gjorde oss obs på opera, og vi har hatt store øyeblikk på operafestivalen i Verona.

Plastfella

Geir Wing Gabrielsen er seksjons­leder for miljøgifter ved Norsk Polarinstitutt i Tromsø. De siste årene har han jobbet med plastforsøpling av havene. Han er opptatt av om ørsmå plastpartikler og miljø­gifter som finnes i plast, kan komme inn i næringskjeden og dermed påvirke dyr og mennesker. Konsekvensene vet vi foreløpig lite om, men positivt er det ikke.

I hovedsak har Gabrielsen forsket på sjøfugl, og de siste 36 somrene har han oppholdt seg i Ny-Ålesund på Svalbard, der både ærfugl, polar­måke, krykkje, havhest og snøspurv er blant hans viktige forsknings­assistenter.

Da Gabrielsen og hans kolleger sprettet opp buken på en utmagret havhest og viste fram fargerik plast i magen, ble verden oppmerksom på de enorme søppelbergene som flyter rundt i verdenshavene. På hav­bunnen ligger enda mer plast, og dette brytes omtrent aldri ned.

Plast opptar også Gabrielsen på hjemmebane. Familien hans bruker bærenett av tøy og kjører elbil. Han unngår bruk av plast og oppfordrer industrien til å produsere papirbæreposer og å redusere plastproduksjonen. Barna påvirkes også. Den stolte bestefar liker å høre at barnebarnet Christian (5) er «plastguru» i barnehagen og belærer unge og voksne om plastens uheldige sider.

Bitte små biter

Samtidig går utviklingen motsatt vei. I år produseres det 325 millioner tonn plast i verden, og mengden vil tre–firedobles fram til 2050. Den del av plastindustrien som øker mest, er plast som brukes til innpakning av for eksempel elektronikkprodukter og matvarer.

Plastforbruket gjenspeiles i magene til havhestene. I 1987 var Gabrielsen med på å finne plast i fire av 40 havhester. I 2013 var det fire av 40 havhester som ikke hadde plast i magen. Noen av fuglene inneholdt opptil 200 ulike plastbiter.

På Polaria i Tromsø har forskeren vært med å lage en utstilling om plast for å sette lys på plastproblemet i havene. Ved bruk av en gjennomlyst vannsøyle viser utstillingen hvordan bitte små plastpartikler kan virvles opp i havstrømmene.

Temaet er i vinden om dagen. Gabrielsen er en mye brukt foreleser og en klar formidler. Han har siden 1976 hatt mer enn 220 internasjonale vitenskapelige publikasjoner i prestisjetunge journaler. Han har skrevet flere bokkapitler, rapporter, kronikker og en rekke populærvitenskapelige artikler. Og plastsaken får også medieoppslag. Bildene av gåsenebbhvalen på Sotra, der forskere fant mer enn 30 plastposer, gikk verden rundt. Gabrielsen forteller at 27 prosent av torsken fisket ved Bergen også har plast i magene.

– Når plast kastes i naturen eller i havet, driter vi i vårt eget matfat, forklarer forskeren.

Rypas hemmelighet

Gabrielsen er fra Honningsvåg på Magerøya i Finnmark, og snakker som finnmarkinger flest med et klart og forståelig språk. Takket være foreldrene har han et nært forhold til Ny-Ålesund og Svalbard.

– Mamma og pappa jobbet i gruvesamfunnet Ny-Ålesund i flere år. Han som elektroingeniør, hun som barnepasser til direktøren.

Det var på Svalbard at faren var nære på å bli offer i en alvorlig ulykke på 1950 tallet. Men Gabrielsen har likevel gode minner herfra, og han smiler ofte når han passerer «Blått Hus» midt i bygda. Her har han regnet ut at han selv ble unnfanget. «Åstedet» kalte han huset under sin tale på Kings Bay sitt 100 års jubileum i fjor. Nå er Ny-Ålesund forskerlandsby, og Kings Bay tilrettelegger.

Egentlig ville unge Geir jobbe med ferskvannsfisk, og han startet med feltarbeid i fiskevann og elver i Finnmark. På Universitetet i Tromsø fikk han kontakt med professor Johan B. Steen, den kjente rype­forskeren, og han så at unggutten hadde et potensial.

– Jeg var oppvokst i pappas radioverksted og kunne elektronikk. I samarbeid med forskere fra Sintef og Woods Hole Oceanographic Institution brukte vi fysiologisk telemetri til å måle hjerte- og pustefrekvens på rugende ryper på Karlsøy i Troms. Under dette studiet motbeviste vi etablert kunnskap om at fugl øker hjerterytme og respirasjon når den blir redd, sier han.

Forskningen deres viste at rypa reduserte hjerterytmen og stoppet respirasjon når de oppdaget mennesker som kom inn i reirområdet. Rypa trykker, og en jakthund kan passere reiret uten å registrere lukt eller liv.

Passiv frykt

Unge Gabrielsen tok med seg erfaringene fra rypestudiene i Norge til USA høsten 1983. På Massachusetts General Hospital i Boston fikk han teste ut om krybbedød hos spedbarn kunne spores tilbake til ytre påvirkninger. Spedbarn som ble utsatt for en høy lyd under søvn, utviste trykkeadferd med nedsatt hjertefrekvens og pustestopp.

– Jeg kom hjem til Norge og ville gjerne forske mer på dette med passiv frykt hos dyr og mennesker. Men jeg var ikke lege, jeg var utdannet med hovedfag i zoo­fysiologi, som gjorde det umulig for meg å ta en doktorgrad på dette.

I 1984 ble han hentet inn av Norsk Polarinstitutt som deres første stipendiat i biologi. Doktorgrad tok han på sjøfuglers tilpasninger til å leve i Arktis og deres energiomsetning, som også medførte ny kunnskap om hva og hvor mye fuglene forsyner seg av havets matfat.

Under arbeidet med doktorgraden fortalte forskerkolleger om funn av døde polarmåker under fuglefjellet på Bjørnøya. Det trigget nysgjerrigheten, og han ville vite hvorfor polarmåkene dør.

Svaret var miljøgifter. Til det reine Arktis kommer stoffer som PCB, DDT, kvikksølv og mye, mye mer med luftstrømmene, og noe via havet. Små dyr i havet får giften i seg, de blir spist av sjø­fuglene og giftene kan påvirke dyrenes helse.

– Gift lagres i fettet. Fuglene bygger opp store fettreserver før hekking, og når reserven tar slutt etter stress med egg, ruging og mating, går giften til hodet, der det også er fett, sier han.

Giftene påvirker fuglens atferd, deres hormon- og immunsystem. Hvor mange som dør av gift, vet vi ikke. Men at det er blitt færre sjøfugl langs kysten, er et faktum. På Bjørnøya har bestanden av polar­måker gått ned med cirka 60 prosent siden 1990 tallet.

– Industrien ligger hele tida foran forskerne og produserer stadig nye kjemikalier. Mange av disse stoffene er skadelige. Det europeiske kjemikalieregelverket Reach jobber aktivt med å etablere en europeisk forskrift der industrien skal gjøres ansvarlig for å ikke produsere kjemikalier som er skadelige for dyr og mennesker. Denne vil gi effekt, men det hjelper lite så lenge blant annet USA og Canada ikke er med.

Skadelig smøring

Han synes det er frustrerende at forskere bytter side og bistår industrien med å framskaffe nye og kanskje farlige kjemikalier.

– Vi har et ansvar for våre etterkommere, ja for hele kloden. Gift-problemet vil før eller siden kunne ramme oss alle, sier han.

Selv jobber han aktivt overfor både FN og Stockholm-konvensjonen. Sistnevnte samler inn opplysninger om og forbyr bruk og produksjon av skadelige miljøgifter. På få år er mer enn 30 stoffer blitt forbudt, blant dem PCB, kvikksølv og DDT. Men nye kommer til og nå jobber Gabrielsen aktivt for at stoffet siloksan skal forbys.

– Siloksan finnes i mange kosmetikk­produkter, blant annet i ulike hudkremer. Vi smører på oss ting som kan være direkte skadelig, sier han og viser til datterens baderomshylle.

Mens klimaforskere generelt har problemer med å få politikere til å reagere raskt nok, er Gabrielsen mer fornøyd.

– Vår egen miljøvernminister jobber både nasjonalt og internasjonalt for å redusere plastproblemet i havene. Han blir lyttet til i de fleste fora, og han bruker kunnskap fra oss forskere på en fin måte.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. november 2017 kl. 10.11

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk