Klassekampen.no
Torsdag 9. november 2017
Frigjører? Den saudiske kronprinsen Muhammad bin Salman har fjernet noen av landets kjønnsdiskriminerende lover – men han er ingen demokrat av den grunn, advarer Bjørn Olav Utvik. Foto: Bandar al-Jaloud, AFP/NTB scanpix
Despotene i Midtøsten er ikke liberale, selv om vi liker å innbille oss det.
Frykten for folket

I etterkant av Donald Trumps seier i USA og diverse populisters frammarsj i Europa har noen av demokratiets forsvarere begynt å få sjelekvaler i sin oppgitthet over folket som lar seg forføre. Tanker om at det er best at «de opplyste» styrer, har begynt forsiktig å røre på seg. Disse tankene er ikke nye. Demokratiet ble kjempet fram mot slike ideer.

I Norge begynte ikke denne kampen med arbeiderbevegelsen, men med Hans Nielsen Hauges religiøse vekkelse. I dag ses Hauge og hans tilhengere, haugianerne, som sentrale pionerer i moderniseringen av Norge både i økonomisk og politisk forstand. Men slik var det ikke i samtiden.

9. august 1799 skrev en representant for den opplyste elite, redaktør Matthias Conrad Peterson i Trondhjemske Tidender om haugianerne at «(d)isse … mennesker er opplysningens farligste fiender. … de bygger ugjennomtrengelige demninger mot enhver redelig folkelærers bestrebelse på å fordrive det mørke der kunnskapsløshet og fordommer holder sitt grep om den store hop. Det er derfor å håpe at disse hellige landstrykere med alvorlige midler stanses i deres fremferd og transporteres … til tukthuset».

Mens renessansen for slike holdninger rører seg på hjemmebane, er de i full utfoldelse i synet på forholdene i Europas nære nabolag, den arabiske verden. Og de fører til svært uhellige allianser. Noen får det for seg at de mest despotiske herskerne i regionen, som gikk i spissen for å slå ned de folkelige oppstandene i 2011, representerer framtidshåpet. Ett eksempel på dette er siste utgave av det britiske magasinet The Economist, som beskriver framveksten av det de kaller en «illiberal liberalisme» i Midtøsten.

Ledere som Muhammad bin Zayed i De forente arabiske emirater, Abdel Fattah al-Sisi i Egypt og Saudi-Arabias unge kronprins Muhammad bin Salman står ifølge magasinet for en liberal forståelse av islam og ønsker å sekularisere samfunnet «i tråd med tidsånden». Eksemplene som trekkes fram er kafeer der jenter røyker vannpipe, serveringssteder med alkohol, og i det saudiske tilfellet dekretet om at kvinner skal få kjøre bil og reise utenlands uten tillatelse fra en mannlig verge.

Det er lite galt med disse tilstandene og tiltakene i seg selv. Å fjerne noe av diskrimineringen kvinner er gjenstand for, er selvsagt entydig positivt. Og å lette på strenge sosiale restriksjoner gir større rom for individuell utfoldelse og ikke minst for naturlig kontakt mellom kjønnene.

Men det framstår som svært naivt når mennesker som regner seg som tilhengere av demokrati og ytringsfrihet, innbiller seg at veien til frihet i Midtøsten går via despotene. Verken Muhammad bin Salman eller Muhammad bin Zayed, kronprins i Abu Dhabi og de facto hersker i Emiratene, har vist den minste antydning til å ville dele makten med folket eller tillate fri debatt. Tvert imot har de i de siste årene fengslet, og i noen tilfeller henrettet, det som fantes av alternative stemmer og lukket det aller meste av rommet for diskusjon.

I Egypt avsatte Sisi landets eneste folkevalgte president noensinne og har lagt seg på en politikk som får årene under Hosni Mubarak til å framstå som det rene eldorado for politisk meningsutveksling: All reell politisk opposisjon er undertrykt, minst 40.000 politiske fanger råtner i fengslene og mediene er fullstendig ensrettet.

Det er ikke noe nytt i at vestlige regjeringer finner naturlige allierte i despotiske regimer i den arabiske verden. Makt- og interessepolitikk har diktert allianser som kunne holde den regionale sikkerhetspolitiske situasjonen stabil og ikke minst trygge internasjonal oljehandel. Et nyere fenomen er det at mange som oppfatter seg selv som tilhengere av demokrati, ytringsfrihet og sosial rettferdighet tenderer til å mene at dette langsiktig sikres best ved at despotene blir på sin plass.

Det ser ut som eneveldige emirer og presidenter har klart å selge sin egen frykt for folket til Vesten ved å pakke den inn på nytt. De presenterer seg som opplyste despoter: Folket er uvitende og reaksjonært og lar seg lett forlede av ekstreme predikanter, men selv er de for opplysning og framskritt, det må bare skje gradvis og forsiktig. Demokrati er de også for, men det må komme når folket etter en udefinert periode er modent.

b.o.utvik@ikos.uio.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 29. november 2017 kl. 09.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk