Da Norges mest kjente professor i historie, Jens Arup Seip, holdt sitt sagnomsuste foredrag «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» i Det Norske Studentersamfund den 14. september 1963, sammenfattet han landets utvikling de siste hundre årene ved å hevde at det hadde gått fra å være en embetsmannsstat på 1800-tallet til å bli en ettpartistat i begynnelsen av 1960-årene. Det Norge han skildret, var en nasjonalstat, konsolidert av det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet, videreutviklet av det moderne og sosiale gjennombruddet i første halvdel av det 20. århundret, og som under arbeiderbevegelsens ledelse hadde fått en sterk posisjon som hele folkets stat.
En ny politisk elites makt over bistands- og integrasjonspolitikk skapte det multikulturelle Norge, skriver Terje Tvedt.