Klassekampen.no
Tirsdag 7. november 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Politikere og industri driver med nøye kalkulert skadeverk på kloden.
De vet hva de gjør

13. november begynner rettssaken som Greenpeace og Natur og Ungdom har anlagt mot staten i anledning de siste års oljetildelinger i Barentshavet. Påstanden deres er at tildelingene bryter med den såkalte miljøparagrafen (112) i Grunn­loven: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»

Det er den sittende blå-blå regjeringen som har bevisbyrden for at ekspansjonen innen norsk oljeutvinning i nord kan anses forenlig med det miljøparagrafen sier, og med klimamålene som Norge har signert på i Parisavtalen.

Hva vi gjør med havet, spiller her en hovedrolle. På samme tid som vi har skjønt at havet er klodens store klima­regulator, har vi oppdaget at verdens­havene er i stadig mer kritisk forfatning. BBC gjenga forrige uke en forskningsrapport som konkluderer med at alt liv i havet kan komme til å dø ut innen århundret er omme hvis vi ikke straks iverksetter drastiske tiltak. Verdens torskestammer kan forsvinne i løpet av noen tiår, grunnet forsuring, temperaturøkning og forurensning. Korallrevene dør, et teppe av grå, slimete masse overtar der et fargesprakende fyrverkeri av et utall arter hadde vokst.

Og så er det all plasten. En studie av mageinnholdet i havhester på Lista viste at 98 prosent av fuglene hadde plast i magesekken. Dyreplankton spiser plast. Plasten har gått inn i alle ledd i den marine næringskjeden. Om torsken ikke blir utryddet, vil vi trolig ikke kunne spise det som måtte være igjen, grunnet plasten den inneholder.

I et intervju nylig uttalte markeds­direktør Ole Jan Myhre i Norner, et forsknings- og teknologisenter for plastindustri i Bamble, følgende: «Vi vet at plastforbruket vil tredoble seg frem til 2060. Det er ikke noen vei tilbake. Hadde vi fjernet plasten, ville verden kollapse.» Det er som om plasten tilskrives en magisk evne til å overleve økosystemene som dens allestedsnærværelse nå ødelegger.

Når Myhre snur saken – «no planet, no business» – på hodet, er han i godt selskap. Som direktør for Norsk olje og gass er Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen utrettelig i samme ærend: Uten fortsatt norsk oljeproduksjon er velferdsstaten Norge dømt til undergang. Og Maria Moræus-Hansen, direktør for oljegiganten Engie E & P International, benyttet Zerokonferansen nylig til å «realitetsorientere» klimabevegelsen: Investorene har fremdeles stor appetitt på olje og gass. De tre direktørene illustrerer norsk såkalt klimapolitikk i et nøtteskall: Plast er et oljeprodukt. Direktørene og produktet de pusher, utgjør en særdeles mektig allianse i kampen for å ødelegge livsgrunnlaget. Kunnskapen om skadevirkningene er så utbredt og de vitenskapelige advarslene så alvorlige at det ikke nytter å si at man ikke visste. Å bidra til så forutsigbar og veldokumentert skade som her, må anses som skadeverk med vitende og vilje.

Heldigvis finnes det motstemmer, skjønt de ikke sees på Dagsrevyen eller figurerer på listen over landets mektigste. Hørt om Øystein Engen? Som miljøvernleder i Sigdal kommune foreslo han å utrede skogvern i Trillemarka – og mistet jobben. Eller Tom Hellik Hofton? Som biolog brukte han et år på å registrere biodiversiteten i skogområdet, med særlig henblikk på sjeldne og utrydningstruede arter. Uten slike ildsjelers innsats hadde ikke Trillemarka blitt vernet i 2008.

Sist, men ikke minst: naturvernveteranen Bredo Berntsen, som nettopp utga essayet «Homo sapiens eller Homo suicidalis?» der han beskriver de ni globale tålegrensene som forskerne Johan Rockström og Will Steffen har identifisert. Fire av disse er nå konstatert overskredet på grunn av menneskelig påvirkning. Berntsen legger til en grense nummer ti: spredning i økosystemene av nye stoffer som radioaktivt materiale, stoffer på nanostørrelse og mikroplast.

Når isen smelter, kan nye områder åpnes for oljevirksomhet, som i sin tur smelter mer is, som åpner for enda mer olje­utvinning. Og hvis torsken enten dør ut eller trekker lenger nord enn Lofoten og Vesterålen, mister miljøvernerne et kronargument mot å bore etter olje der. Å kalkulere slik kan kalles toppen av kynisme. Eller kapitalismens ustoppelige profittimperativ. Eller enda bedre: å sage over grenen vi sitter på.

a.j.vetlesen@filosofi.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klasse­kampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2017 kl. 10.08

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk