Klassekampen.no
Tirsdag 7. november 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Oktoberrevolusjonen lærer oss at det finnes muligheter for radikal endring. Vi er ikke prisgitt biologiens og økonomiens lover.
Revolusjonen i 1917 – en mulighet

Vladimir Lenin var ikke bare kjent for sitt usedvanlig gode hode, med speilblank isse, men også for den karakteristiske arbeiderluen av skinn han brukte å dekke det til med. Han visste å bruke hodeplagget på en effektfull og utvungen måte: Når han talte til folket, holdt han gjerne luen i hånden han gestikulerte med, eller han puttet den nonsjalant i jakkelommen, men alltid slik at den stakk opp og var godt synlig.

Skinnluen ble en vesentlig rekvisitt i Lenins proletære fremtoning. Den fikk også en fremtredende plass i avbildningene av ham. Etter hvert ble luen så ikonisk at det noen ganger gikk i surr for skulptørene. Ved ett tilfelle skal avdukingen av en Lenin-statue i Tsjeljabinsk ha forårsaket allmenn bestyrtelse, etterfulgt av et latterbrøl, da det viste seg at Lenin var utstyrt med to skinnluer – én på hodet, og én i neven.

I dag finnes det en rekke motstridende utgaver av Lenin og hans verk. Noen av dem er selvsagt mer etterrettelige enn andre. Men både Lenin selv og den revolusjonen han stod i spissen for, har i flere slektsledd vært så omstridt at det knapt er mulig å tenke seg en noenlunde nøytral versjon av dem. Ingen kan med sikkerhet si hvor skinnluen skal plasseres. Mange vil gjerne strippe Lenin for alt han har av påkledning og stille ham ut naken, aller helst i et grelt lys.

Fakta:

Oktoberrevolusjonen:

• 7. november 1917 (etter vår kalender) overtok bolsjevikene makten fra den provisoriske regjeringen som hadde styrt Russland etter februarrevolusjonen samme år, da tsar Nikolaj II måtte gå av.

• I 1967 utga historielektor ved Universitetet i Oslo Kåre Selnes boka «Det store revolusjonsåret», en framstilling av Oktoberrevolusjonen fra bolsjevikenes perspektiv.

• I år blir boka gjenutgitt av Selnes’ nevø, professor i allmenn litteraturvitenskap Gisle Selnes. Denne teksten er en bearbeidet versjon av hans forord. Etterordet er skrevet av Slavoj Žižek.

Selv i et faghistorisk referanseverk som Orlando Figes’ «A People’s Tragedy. The Russian Revolution» (1996), som kom i revidert utgave til hundreårsjubileet, er det ikke bare tittelen, men også valget av anekdoter og tonen i fremstillingen som røper en viss polemisk tendens. «[H]at og likegyldighet til menneskelig lidelse var i større eller mindre grad iboende egenskaper hos alle bolsjeviklederne», heter det blant annet. Derfor er det ikke overraskende at Figes er en av favorittene til dagens antirevolusjonære. For eksempel hentet Minerva-skribent Bård Larsen to av de tre (sannsynligvis apokryfe) Lenin-sitatene han gjengir i den tendensiøse kronikken «Lenins totalitære prosjekt» (VG 23. juli), fra Figes’ bok.

I løpet av de siste månedene er det kommet tre norske 1917-utgivelser som sprer seg over hele det ideologiske spekteret. Lengst til høyre står Per-Egil Hegges «Russland 1917» (Vigmostad og Bjørke). Her levnes de revolusjonære ingen ære. Lenin var en kynisk og aggressiv maktpolitiker, finansiert av det tyske propagandaapparatet. Han signerte dødsdommer i harnisk, og det kan ikke utelukkes at han døde av syfilis. De eneste historiske aktørene som får tre i forgrunnen uten å bli karikert, er tsarfamilien, som vies to nokså melodramatiske kapitler. Ofrene for tsarregimets egen terror glimrer stort sett med sitt fravær.

Tegneserien «Den russiske revolusjonen» (Manifest) av Kristian Krohg-Sørensen befinner seg nærmere den ideologiske meridianen: På omslaget ser vi Aleksandr Kerenskij – statsministeren i den provisoriske regjeringen som ble styrtet for nøyaktig 100 år siden – sentralt plassert, flankert av Lenin og tsar Nikolai II. Slik oppleves også «tendensen» i Krohg-Sørensens fremstilling: Det skinner igjennom at en middelvei mellom bolsjevik-radikalisme og reaksjonær tsarisme hadde vært å foretrekke. Av de tre norske utgivelsene er det paradoksalt nok denne tegneserieversjonen som har de mest oppdaterte 1917-kildene: Ikke bare forteller Krohg-Sørensen historien nøkternt og detaljert, han tilbyr også et historisk noteapparat, oversettelser av russiske passasjer og en ajourført litteraturliste.

Den siste av de tre nye, norske 1917-bøkene befinner seg langt ute på venstresiden. Da jeg selv tok initiativet til å få nyutgitt min avdøde onkel Kåre Selnes’ bok «Det store revolusjonsåret» (1967), var det nettopp ut fra et ønske om at det i jubileumsåret skulle foreligge en konsis fremstilling av Oktoberrevolusjonen der sympatien ligger hos de revolusjonære bolsjevikene. Boken gir – etter mitt eget, ikke helt uhildede syn – ikke bare et engasjert overblikk over historiens første vellykkede proletære revolusjon: Den lar oss også få et innblikk i vår egen ikke altfor fjerne fortid, da det fremdeles fantes mennesker som hadde direkte erfaring med fascismens herjinger, og som lot den være avgjørende for sitt politiske virke, uten at de av den grunn mistet troen på at en annen verden er mulig.

Polariseringen i omtalen av verdenshistoriske hendelser av Oktoberrevolusjonens kaliber er neppe til å unngå. I en viss forstand kan den sies å være ønskelig. Jubileer som dette gir oss anledning til å kartlegge de reelle brytningene i det ideologiske landskapet på en måte som setter vår egen politiske samtid i et bredere perspektiv.

I 2017 er nok det mest utbredte synet en betinget sympati med første del av 1917-opprøret, som fant sted i mars, og en tilsvarende kritisk innstilling til det som skjedde i november. Både konservative og liberale applauderer gjerne det spontane opprøret som førte til at tsar Nikolaj II måtte abdisere. Februarrevolusjonen var en utpreget liberal, borgerlig revolusjon som sørget for at dumaen ble avløst av en provisorisk regjering som skulle lose russerne gjennom en uhyre turbulent periode – med verdenskrig, matmangel og tilspisset klassekamp – frem mot et stabilt parlamentarisk demokrati.

Men i månedene som fulgte, ble konflikten mellom borgerskapet, som hadde et solid grep om regjeringen, og arbeiderklassen ytterligere skjerpet. Massive demonstrasjoner, der folket krevde fred, brød og jord, helt i tråd med bolsjevikenes program, ble møtt med væpnet motstand. Både rike godseiere og tsarens militære støttespillere forsøkte å mobilisere. Men bolsjevikene var kommet langt i sin kampanje for å bevæpne folket: Den stående hæren var i ferd med å erstattes av en folkehær, som viste seg å ha mye større slagkraft enn den demotiverte stående armeen.

Selv om de nye arbeiderrådene, sovjetene, spilte en vesentlig rolle i disse hendelsene, var de ennå ikke dominert av de venstreradikale bolsjevikene. Men som følge av disse hendelsene økte støtten til de bolsjevikiske representantene i sovjetene, og i oktober – november var de blitt mange og mektige nok til å gjennomføre revolusjonens andre fase, der regjeringen ble oppløst og all makt overført til sovjetene. Dette er det dagens liberal-konservative oppfatter som et kupp mot en legitim provisorisk regjering, som angivelig ivret etter å innføre en demokratisk grunnlov og avholde frie valg.

«Å stemme med føttene» var uttrykket Lenin brukte om soldatene som deserterte fra fronten og således sluttet seg til bolsjevikene både i teori og i praksis, siden de deserterte soldatene gjerne gikk inn i Den røde armé. (Bolsjevikpartiet var det eneste som krevde at Russland umiddelbart skulle inngå våpenhvile og forhandle frem en fredsavtale.) I den kaotiske og akutt faretruende situasjonen den russiske nasjonen befant seg i, stod hele fremtiden på spill, og det var store omveltninger som måtte til for at revolusjonens oppnåelser ikke skulle forspilles.

Lærdommen fra 1905-revolusjonen, da tsaren og borgerskapet klarte å trenere folkets krav, stod klarere for Lenin og bolsjevikene enn for noen andre av datidens politiske aktører. «I løpet av en revolusjon», skrev Lenin, «lærer millioner på millioner av mennesker mer på en uke enn de gjør på et år av sitt ordinære, søvndyssende liv.» Massenes makt, når den stilles bak kompromissløse egalitære krav, står på ingen måte tilbake for den makten som utøves ved hjelp av stemmeseddelen.

Kåre Selnes’ 50 år gamle «Det store revolusjonsåret» avsluttes med en visjon om 1917-revolusjonens aktualitet: «Vår vestlige verden bygger i hovedsak på den samfunnsordning som sprang ut av den store franske revolusjonen. Det er imidlertid ikke redslene fra tiden omkring 1793 som preger innholdet i denne revolusjonen, men erklæringen om menneskerettighetene og sammenbruddet for enevelde og føydal samfunnsmakt i Vest-Europa, som åpnet muligheten for en ny og friere utvikling for folkene. Innholdet i den store Oktoberrevolusjonen er heller ikke de tragiske misgrepene underveis, men opprettelsen av historiens første sosialistiske stat med åpningen av nye og uante perspektiver – ikke bare for det russiske folk, men for menneskeheten. For Oktoberrevolusjonen har som ingen annen hendelse i historien lært menneskene å tenke annerledes. Den betydde gjennombruddet for en samfunnsmessig nytenkning, ukjent i tidligere historie.»

Slik lød altså diagnosen fra en norsk kommunist da det fremdeles fantes et reelt, om enn ikke særlig forlokkende, politisk alternativ. I dag er bildet et annet: Østblokken er forsvunnet, det «kommunistiske» Kina har utviklet en autoritær form for kapitalisme, og thatcherismens TINA («there is no alternative») er for lengst blitt rådende ideologi. Da Thatcher ble spurt om hva hun anså som sin største politiske bragd, skal hun ha svart: «Tony Blair» – underforstått: en venstreside som har akseptert at kapitalismen er uavvendelig. De eneste som i dag snakker om post-kapitalisme med en viss glød og troverdighet, er den globale kapitalens moguler, som Elon Musk og Mark Zuckerberg.

Slavoj Žižek hevder i etterordet til «Det store revolusjonsåret» at dagens venstreside står overfor utfordringer som minner om dem Lenin og bolsjevikene måtte hanskes med. Det store revolusjonsåret var kaotisk: Ingenting så ut til å gå som planlagt; muligheter måtte improviseres, problemer løses ad hoc. Likevel så Lenin – en ukuelig «viljens optimist» – uante muligheter i det håpløse scenarioet: «Hva hvis den totale håpløsheten i denne situasjonen, ved å tidoble anstrengelsene til arbeidere og bønder, tilbyr oss muligheten til å skape de grunnleggende forutsetningene for et sivilisert samfunn på en annen måte enn det som er tilfelle i de vesteuropeiske landene?»

Ja, hva om dette også er vårt håp, spør Žižek, i dagens håpløse situasjon? Venstresiden må lære av Lenin, men på fullstendig udogmatisk vis: «Å gjenta Lenin vil si å akseptere at Lenin er død, at hans spesifikke løsning mislyktes, ja, at den mislyktes på monstrøst vis. Å gjenta Lenin vil si at man må skille mellom det Lenin faktisk gjorde, og de mulighetene han åpnet for […]. Å gjenta Lenin er ikke å gjenta det som Lenin gjorde, men det han unnlot å gjøre, de mulighetene han ikke grep tak i.»

Oktoberrevolusjonen er en påminnelse om at fortidens urealiserte muligheter fremdeles lager sprekker i den offisielle historien. Når denne tapte ideologiske horisonten kan være en nyttig påminnelse i dag, er det selvsagt ikke fordi Moskva-kommunismen er løsningen på det 21. århundrets problemer, men fordi den inviterer oss til å revurdere den rådende oppfatningen av hva det er mulig å forandre, og hva som er prisgitt økonomiens eller biologiens lover.

Oktoberrevolusjonen er en hendelse som fremdeles ryster verden. Lenins lue er fortsatt i spill. Ingen kan med sikkerhet si hvor den vil befinne seg om 50 år, når neste revolusjonsjubileum skal markeres. Det er denne usikkerheten som er historiens vilkår – og en forutsetning for radikal forandring.

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2017 kl. 10.14

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk