Klassekampen.no
Tirsdag 7. november 2017
Verdens sykeste land

sykelønn

Norge er et rikt land, med et kostbart og velutviklet helsevesen. Likevel har norske arbeidstakere dårligst helse i hele verden. I hvert fall om vi skal tro sykefraværsstatistikken. Der troner vi på topp, med et sykefravær på nesten syv prosent, ifølge SSB. Til sammenligning ligger svenskene på rundt tre prosent, mens danskene er nede på to prosent.

Forklaringen ligger i hvilke valgmuligheter arbeidstakeren står overfor når de våkner en morgen, litt trøtt etter gårsdagen, og føler at en rolig dag hjemme frister mer enn å dra på jobb. På den ene siden kan han velge å dra på jobb, og motta full lønn. På den andre siden kan han velge å ikke dra på jobb, og fortsatt motta full lønn. Ordningen med full lønn uavhengig om man møter på jobb eller ikke, skaper uheldige insentiver og må endres.

Arbeid er verdiskapning, og når arbeidstakere er borte fra jobb, resulterer det i store utgifter for samfunnet. Kunstig høyt korttidsfravær vil derfor øke forventet kostnad ved å ansette, og arbeidsgivere vil da måtte nøye seg med færre ansatte. Ergo skapes færre jobber når sykelønnen er på dagens nivå. Langtidsfraværet, definert som 17 dager eller flere, faller på skattebetalerne. Man trenger ikke være økonom for å forstå at dette blir svært kostbart for dem som må betale for gildet.

Kutt i sykelønnsordningen vil ramme de svakeste, påstår ordningens forkjempere. Dette blir feil på flere måter. For det første vil en arbeidstaker med høy inntekt som er borte fra jobb, motta mye mer sykepenger enn en arbeidstaker med lavere inntekt. Ved å innføre en egenandel vil derimot den med høyest inntekt betale mest for å være borte fra jobb.

For det andre må man se litt nærmere på hvem som er «de svakeste». De som vil beholde dagens sykepengesats, definerer tydeligvis norske arbeidstakere som sin svake gruppe, som trenger full lønn selv om de ikke er på jobb. Hva med de uføre? Hva med de arbeidsledige? Disse gruppene må ta til takke med rundt 66 prosent av tidligere inntekt. Helsefagarbeideren som ble ufør på grunn av for tunge løft, fortjener tydeligvis å fratas en tredjedel av sin tidligere inntekt, mens advokaten som føler seg litt pjusk en mandag morgen, kan ta seg fri uten å tape en krone. Hvis man hadde kuttet i sykelønnen, hadde man frigjort mye ressurser, som kunne gått til å gi uføre en høyere inntekt, samt finansiert tiltak som hjelper kronisk syke og langtidsledige tilbake i jobb. Dette er en løsning som er bedre egnet til å støtte de utsatte gruppene i og utenfor arbeidslivet.

En form for sykelønnsordning er viktig. Store månedlige utgifter, som husleie og boliglån, blir veldig vanskelige å betjene dersom hele inntekten faller bort ved sykdom. Dessverre ser vi at offentlige utgifter har økt eksplosivt de siste årene, og vi må belage oss på kutt fremover. Vi bør ikke havne i en situasjon der drastiske kutt skjer fra ett år til et annet, fordi man plutselig ser at budsjettet ikke henger sammen.

Vi må starte en gradvis nedtrapping, før vi til slutt ender opp på et bærekraftig nivå. Så la oss kutte i sykelønnen for å øke sysselsettingen, ta vare på de mest utsatte, øke tilliten, og sikre at også fremtidige generasjoner kan nyte godt av velferdsstatens trygge rammer.

gfroevoll@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2017 kl. 10.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk