Klassekampen.no
Tirsdag 7. november 2017
Helt feil: Poesien krever noe av oss, både i oppoverbakke og utforbakke. Derfor kan ikke poesien være en racerbil, skriver Torgeir Rebolledo Pedersen.
Metaforer for poesi

litteratur

Stadig vekk, seinest av litteraturprofessor Ole Karlsen her i Klassekampen, beskrives poesien som «litteraturens Formel 1». Han om det. Når flere og flere litteraturvitere og presumptivt oppgående litteraturanmeldere bruker så dårlige metaforer, må det være lov å protestere. Vi poeter, som ofte arresteres for å bruke dårlige metaforer – når skal vi si ifra om dette, har jeg ofte spurt meg selv. For poesien, hvis den da i det hele tatt skal assosieres med et kjøretøy, er den vel heller å betrakte som en sykkel?

En Formel 1 racerbil bruker jo en uhorvelig mye fossilt brennstoff, et dikt er i beste fall utslippsfritt, i verste fall bruker det papiret det er trykket på. Til det har det gått med noen trær, ja vel, men trær er tross alt en fornybar ressurs.

Og som sjanger er Formel 1 det motsatte av fri, for Formel 1 er konvensjon. Den er bundet til banekjøring på asfalt, til å kjøre i ring, alltid tilbake til utgangspunktet, mens poesien, den skal ta oss et annet sted. Og ingen tar rundetider, for det finnes ikke rundetider for poesien, poesien er fri, poesien vinner ikke på høy hastighet, men på det motsatte av overflate og høy hastighet.

Hvis det viktigste med poesi skal være å vinne, eller hvis det mest spektakulære ved den er hvilket dikt som er best til enhver tid, slik NRKs «diktafon-dødare» og prosa-programleder Hans Olav Brenner later til å mene, er det sikkert greit å stemple poesien med en slik metafor. Men far har fått nok (for å prøve å være morsom), dog er hans ærend alvorlig.

For jeg er lei av litteratmetaforer man absolutt skal konkurrere med, jeg tror poesien i det lange løp vil være mye mer fornøyd med å være sykkel.

En helt vanlig tråsykkel. Sykkel er jo også en adskillig mer tidløs metafor.

Og med sykkel (som med poesi) er det ikke bare å tråkke gassen i bånn og la det skure av gårde flatt. Hvilket jeg håper snart blir forbudt, på flere og flere arenaer, men til det må vi og ta i bruk politikk.

Poesien krever noe av oss, både i oppoverbakke og utforbakke. Derfor kan ikke poesien være en racerbil. Denne evinnelige Formel 1-metaforen syns jeg rett og slett er ganske barnslig og litt pinlig «guttete». Jeg kjøper den ikke lenger, den bør nå utelukkes fra innkjøpsordningen. Og som metafor til bruk i vår skjebnesvangre tid, i antropocen, er den i beste fall forvirrende, i verste fall er den forkastelig, som den bensinslukende og miljø­destruktive metafor den er. Nei, poesien er litteraturens sykkel.

rebop@online.no

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2017 kl. 10.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk