Klassekampen.no
Tirsdag 7. november 2017
Forsvar av landet? Norge sendte F16-jagerfly på bombetokt til Libya. Det var det ikke noen nasjonalt rettsgrunnlag for, skriver Tor-Inge Harbo. Foto: Lars Magne Hovtun, Forsvaret/NTB Scanpix
Et utvalg skal granske norsk deltagelse i Libya-krigen. De bør se nøye på det rettslige grunnlaget.
En grunnlovsstridig krig

kronikk

Torsdag 2. november meldte Aftenposten at regjeringen etter påtrykk fra Stortinget vil nedsette et utvalg som skal granske ulike sider av norsk deltagelse i Libya-krigen. Norge deltok med F-16 bombefly, og disse slapp nesten 600 bomber over mål i Libya. Det er særlig to problemstillinger som det antydes at et utvalg skal se nærmere på, nemlig hvorvidt de internasjonale styrkene som de norske flygerne var en del av gikk utover det mandatet som FNs sikkerhetsråd vedtok for intervensjonen, og om beslutningsprosessen var demokratisk nok. Om det siste har historieprofessor Terje Tvedt skrevet meget, blant annet i Nytt Norsk Tidsskrift 3/2015, og jeg skal derfor la det ligge her.

Det som derimot ikke er blitt berørt, og som er mitt anliggende, er forholdet til Grunnlovens § 26, første ledd. Bestemmelsen lyder: «Kongen har rett til å innkalle tropper, begynne krig til forsvar av landet og slutte fred, inngå og oppheve forbund, sende og motta sendemenn.»

Det er passusen «krig til forsvar av landet» som er interessant. Den første delen – «krig til forsvar» – betyr at det bare er forsvarskrig som er tillatt. Bestemmelsen er, i lys av forarbeidene, blitt tolket dit hen at den oppstiller et absolutt forbud mot angrepskrig. Den andre passusen, «forsvar av landet», er mindre klar. Umiddelbart ville en tro at bestemmelsen satte skranker for bruk av den norske forsvarsmakten utenfor landterritoriets grenser. Imidlertid er bestemmelsen blitt tolket slik at den ikke er et hinder for medlemskap i forsvarsalliansen, Nato. Det vil si at forsvar av landet må romme forsvar av Nato-landenes territorium, slik solidaritetsbestemmelsen i paktens artikkel 5 forutsetter.

Norsk deltakelse i krigen i Afghanistan forutsetter videre at innsats utenfor Nato-landenes territorium er grunnlovsmessig – altså innebærer «forsvar av landet» – så lenge en norsk sikkerhetspolitisk interesse er involvert. Krigen i Afghanistan dreide seg i første rekke om å bekjempe terrorgruppen al-Qa’ida etter angrepet på vår Nato-allierte, USA, 11. september 2001. Begrunnelsen for den norske innsatsen var Nato-artikkel 5, i tillegg til at det forelå et mandat til krigen gitt av FNs sikkerhetsråd. Dessuten var det ikke utenkelig at al-Qa’ida kunne utgjøre en direkte trussel mot Norges landterritorium, på samme måte som terrororganisasjonen IS gjør det i dag.

Libyakrigen dreide seg imidlertid ikke om norske sikkerhetspolitiske interesser. Begrunnelsen for intervensjonen var å forhindre en humanitær krise i landet forårsaket av en borgerkrig. Intervensjonen hadde mandat gjennom vedtak FNs sikkerhetsråd, resolusjon 1973, som i sin begrunnelse hadde vist til læren om humanitær intervensjon.

Læren om humanitær intervensjon fikk vind i seilene på 1990-tallet og ble blant annet påberopt av Nato i forbindelse med Kosovo-krigen i 1999. I sin redegjørelse for Stortinget den gang var imidlertid statsminister Bondevik klar på at en norsk innsats i Kosovokrigen også hadde med norske sikkerhetspolitiske interesser å gjøre, fordi konfliktregionen grenset mot Nato-landenes territorium. I forbindelse med avgjørelsen om å bombe Libya ble ikke det sikkerhetspolitiske aspektet med referanse til Grunnloven nevnt overhodet, hverken av regjeringen eller i Stortinget. Regjering og storting nøyde seg med å vise til Sikkerhetsrådets mandat, altså et rent folkerettslig grunnlag.

At regjering og storting nøyde seg med å vise til det folkerettslige grunnlaget og ikke trakk inn bestemmelsen i Grunnlovens § 26, første ledd og norsk sikkerhetspolitisk interesse, forutsetter at det skjer en sammensmelting mellom det folkerettslige grunnlag og Grunnlovens grenser. Et slikt synspunkt er, etter min mening, vanskelig å forsvare. Tvert imot mener jeg at det er mye som taler mot at norske myndigheter kan overlate til et internasjonalt organ og med hjemmel i et folkerettslig grunnlag å treffe endelig beslutning om å sende norske kvinner og menn ut i krig.

For det første avviker det rettslige grunnlaget såpass mye: FN-pakten åpner opp for at Sikkerhetsrådet kan vedta maktbruk med det formål å sikre verdensfreden, mens den norske Grunnloven begrenser anvendelse av den norske forsvarsmakten til «forsvar av landet».

For det andre er det på det rene at avgjørelser i Sikkerhetsrådet er sterkt preget av nasjonal interessepolitikk, noe som tilsier at vi i det minste må foreta en selvstendig vurdering basert på nasjonale rettsgrunnlag av hvorvidt vi har anledning til å delta eller ikke i FN-sanksjonerte aksjoner.

For det tredje er læren om humanitær intervensjon meget omdiskutert, både da Libya-intervensjonen ble vedtatt og i enda større grad etter Libyakrigen, fordi Nato høyst sannsynlig gikk utover sitt mandat ved å søke regimeendring i Libya.

Grunnlovens § 26, første ledd, om «forsvar av landet» forutsetter, slik jeg ser det, en realistisk tilnærming til bruken av den norske forsvarsmakten. Det betyr at bestemmelsen ikke kan tolkes i tråd med den normative tilnærming til internasjonal politikk og folkerett, nylig manifestert gjennom læren om humanitær intervensjon, som vi har sett blomstre opp – og visne hen – i tiden etter den kalde krigens slutt.

Grunnloven oppstiller derimot et klart forbud mot å anvende den norske forsvarsmakten i operasjoner, uavhengig av FN-mandat, som ikke har som formål å sikre Norges sikkerhet eller sikkerhetspolitiske interesser. Helt konkret betyr dette at det var grunnlovsstridig å sende norske F-16-fly til å bombe Libya siden formålet med dette utelukkende var å avhjelpe den humanitære krisen som utspant seg der.

tor-inge.harbo@uia.no

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2017 kl. 10.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk