Klassekampen.no
Mandag 6. november 2017
Sivilisasjon i arv: Romerriket forsvant aldri, det besto – både i form av fysiske bygninger, infrastruktur og statsdannelser, og som et kulturelt høydepunkt vi liker å se tilbake på. Illustrasjon: Giovanni Paolo Pannini, «Galleriet av det gamle Rom» (1757)
Europa forsvant ikke inn i et stummende mørke etter Romerrikets fall. Sivilisasjonen romene bygget, preger kontinentet fremdeles.
Hvor ble det romerske Europa av?
Ble inspirert: Theoderik og langobardene tolket romersk kultur på sin måte etter at Vest-Romerriket falt. Glassmaleri fra Portugal.
Det går an å hevde at Vest-Romerriket aldri falt; det endret bare form, flere ganger.

Debatten i tiden før årets stortingsvalg var preget av spørsmål rundt hva som er norske verdier og av fremmedfiendtlig retorikk fra Fremskrittspartiet. I Sverige stiger Sverigedemokraterna på meningsmålingene. Le Pen gjorde det stort i Frankrike, og nylig fikk Alternative für Deutschland 13 prosent oppslutning i det tyske valget. Høyrepopulismen brer om seg i hele Europa. Vi lever i en tid preget av endring og frykt for sivilisasjonskrig, hvor det manes fram trusselbilder av islam og om at innvandring vil føre til at hvite europeere kommer i mindretall.

Punktum ...

Det er ikke første gang Europa har vært i støpeskjeen, og jeg vil mane til en lysere framtidsvisjon ved å vise til vår europeiske historie.

La oss gå tilbake til 400-tallet e.Kr. Ulike folkestammer trenger inn over Limes, Roma blir plyndret av barbarer, Vest-Romerriket faller. Mørket brer seg over Europa. På kontinentet hersket hedendommen; man må fram til renessansen før man kan snakke om ny utvikling i retning sivilisasjon. År 476 kan se ut som et punktum for Vest-Romerriket, og her kunne jeg også ha satt punktum for denne teksten.

... eller komma?

Men hva om 476 ikke er punktum? Går man historien nærmere etter i sømmene, finner man lange, sammensatte linjer. Det er over et halvt århundre mellom vestgoteren Alariks berømte plyndring av Roma i 410, til den siste vest-romerske keiseren, Romulus Augustus, blir avsatt av østgoteren Odovakar i 476.

Odovaker og Theoderik

Da Roma ble plyndret var hovedstaden i vest for lengst flyttet til Ravenna. Etter at den siste keiseren i vest ble avsatt, etablerte Odovakar et rike i Italia. Han ble nektet å utrope seg selv til keiser av Bysants, men fikk sitte som konge så lenge han godtok bysantinsk overherredømme. Historien skal også ha det til at de vestlige keiserregaliene ble sendt til Konstantinopel.

Odovakar satt som konge helt fram til Theoderik den store invaderte Italia på oppdrag fra keiseren i øst, som angivelig skal ha sendt de vest-romerske regaliene tilbake til Theoderik som et tegn på anerkjennelse. Etter en kort mellomperiode med bysantinsk styre blir Italia overtatt av langobardene i andre halvdel av 500-tallet. De kaster ut den lille garnisonen som er satt igjen for å forsvare restene av det tidligere vest, og etablerer et nytt kongedømme med Pavia som hovedstad. De tar opp i seg romersk kultur og kopierer deres skikker, helt ned til detaljer som hårfrisyrer og mynter.

Hva er en romer?

Det er med andre ord ulike inkarnasjoner av Vest-Romer­riket som preger århundrene etter 476. Man kan si at den ene var mindre romersk enn den andre, og umiddelbart gir dette mening da de tilsynelatende var av ikke-romersk opphav. Men til og med keiser Romulus Augustus hadde hunisk avstamning.

For hva vil det si å være romersk? Da Roma ble grunnlagt på 800-tallet, innlemmet den flere nabobyer. Kongemakten i Roma vekslet mellom personer fra ulike bystater. Det ble konflikt med den etruskiske byen Veii, og tronen tilfalt en etrusker. Det var faktisk etruskerne som la mye av grunnlaget for Romerriket. De drenerte Forum Romanum og tilførte kulturelle impulser. Roma ble også preget av påvirkning fra greske koloner og av hellenismen.

Da Romerriket ble en maktfaktor i Europa, innlemmet det provinser som fikk noe selvstyre, og hvor eliten ble romanisert. Romerriket var kosmopolitisk av natur, og de ulike riksdannelsene etter 476 legemliggjorde det å være romersk; det var folk fra tidligere provinser som hadde god kjennskap til romersk kultur og som definerte seg selv som romerske.

Barbaren

En romer rundt år null ville sannsynligvis ha kjent seg mer igjen i Theoderiks rike på 500-tallet e.Kr. enn i Romer­riket på 500-tallet f.Kr. Theoderik og langobardene tolket romersk kultur på sin måte, og tok opp i seg romerske elementer for å på den måten legitimere seg som arvtakere.

Dette er ikke så forskjellig fra det som skjedde i Romerrikets velmaktsdager, da historieskrivere som Plinius og Livius forsøkte å legitimere rikets rett til å herske over land og folk. Og det er nærliggende å forestille seg at Alarik var en barbar som ønsket å ødelegge alt av kultur og sivilisasjon da han plyndret Roma, men han bidro tvert imot til en videreføring av romersk kultur.

Frankerriket

Frankerriket vokste fram fra Gallia og Germania. Det ble først gestaltet av Merovingerriket (ca. 480 til 752), deretter av karolingerne (cirka 752 til 873). De etablerte seg i tidligere romerske byer som Augsburg, Bonn, Köln, Trier og Metz, og tok opp i seg romersk kultur. Man pleiet kontakt med keiseren i Bysants, studerte romerske tekster om taktikk, og utkjempet kriger deretter. Frankerriket var på mange måter en katalysator for å spre romersk kultur og kristendom rundt på kontinentet.

Også de britiske øyene, som ble en romersk provins under keiser Claudius i år 43 e.Kr., ble påvirket. Engelske tron­arvinger ble sendt til det frankiske hoffet for å få utdannelse, utsendinger kom i sin tur til de engelske hoffene. Harald Hårfagre sendte sin sønn Håkon den gode til kong Æthelred, mens andre skandinaver reiste til Konstantinopel for å kjempe i keiserens livgarde. En av dem var Harald Hardråde. En annen risset inn runer i Hagia Sofia.

Den siste keiseren

Karl den store tok over den frankiske tronen i 768, og ble i 800 kronet til keiser av paven i Roma. Han ble med det betraktet som en reell utfordrer til keisermakten av Bysants. Dermed kan man hevde at Karl den store var den siste vest-romerske keiseren. Men på 900-tallet oppstår Det hellige romerske rike av den tyske stat, som skulle vare helt til 1806 da det ble oppløst av Napoleon. Jeg kaster en ny brannfakkel: Den siste tyske keiser var den siste vest-romerske keiser. Voltaire sa riktignok, mer eller mindre treffende, at: «Ikke er det hellig, ikke er det romersk, og ikke er det et rike.»

Brussel, det nye Roma?

Fra asken av det tysk-romerske riket fikk man blant annet Østerrike-Ungarn. En fellesnevner er at det var to overnasjonale konstruksjoner som spente over flere kulturer, etnisiteter og språk. Napoleon sørget på sin side for å få seg selv kronet til keiser på romersk maner, med paven til stede. Under Napoleon III fikk arkitekten Haussemann gjenreist Paris med klassiske leiegårder som kunne minne om den romerske leiegårds­typen insulae, ikke helt ulik de bygårdene man også finner i Oslo, og som har fasader prydet med klassiske detaljer.

Her vil jeg også trekke fram samlingen av Tyskland (1871), og som et foreløpig punktum, EU. Jeg kan gå så langt som å sammenligne EU med det tysk-romerske riket. Skitne Brussel med sine trange gater og de store EU-bygningene kan godt sammenlignes med antikkens Roma. Derfor drister jeg meg til å hevde at Vest-Romerriket aldri falt; det skiftet bare form.

Det er det samme i dagens Europa; punktum er ikke satt. Men man må tilpasse seg og integrere. Europa som idé er kosmopolitisk. En idé som for mange er et forbilde, som nye generasjoner europeere vil forvalte og videreføre.

Så gjenstår det å se hvordan man takler folkevandringsbølgen som for tiden presser på grensefortene langs Limes, og indre trusler fra barbarene i de ulike høyrepopulistiske partiene.

arekolberg@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 28. november 2017 kl. 10.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk